Dette motivet er inspirert av en bruker på et sykehjem Jeg jobbet ved. Han hadde nylig mistet kona si, og han satt i stolen sin, dag ut og dag inn, han hadde påTV-en men så ikke på den. Dagene og ukene hans så helt like ut, og det var slik tiden gikk, i en lik, monoton og uklar hverdag. Men innimellom kunne jeg gå forbi rommet hans og møte blikket hans, og det var som om i noen sekunder at han tok hodet ut av tåka som var demensen, sorgen og all tiden som forsvant, og så på meg som om han var helt tilstede og helt klar i et par sekunder før han forsvant igjen i tiden som bare går og går.