Jeg tenkte på tid og prøvde å definere det for meg selv. Det gjorde at jeg raskt innså at tid er et veldig vanskelig begrep å ha med å gjøre. Det er som et såpestykke som hele tiden forsvinner når en kommer for nærme. Jeg tenkte langs banene av linjer tid og sirkulær tid, men så kom jeg fram til at hver "tid" er sin egen enhet. Hver eneste lille bit tid er en størrelse. På samme måte må hver bit forsvinne, men i denne prosessen skaper det en ny liten bit. Og for hver nye bit forsvinner de gamle for alltid. Det vil si, tiden er både linjer i form av at et øyeblikk som er gått er borte for alltid, men tiden har også en iboende og igjenfødende kvalitet (altså sirkulær).
Men få forsto jeg at tiden er jo ikke bare i seg selv, den må også måles i forhold til observatørens væren og eksistens. Derfor tenkte jeg metaforen av en form for bonde som sår korn er et fint bilde på gjenfødelse, person og tid. Både ikonisk som et bilde, handling og øyeblikk som forsvinner. Men, også metaforisk om kornets iboende igjenfødende kvalitet.