Det finnes så mange spor, så uendelig mange.
Spor fra et lite barn som bare måtte sjekke ut den nye vanndammen. Et lite spor fra den gamle damen, hun krokete sjarmerende naboen.

Vi går forbi disse sporene hele tiden. Vi tenker bare ikke over det.

Den ødelagte paraplyen som ingen gidder å rydde. Den er et spor. Den er et spor fra et menneske.
Den sykkelen i busskuret. Den som sikkert har stått der i et år snart. Den er et spor, et spor på et liv vi heldigvis ikke lever. Hvis det er det vi tror. Et menneske som hvertfall er på villspor mer enn oss selv.

Det er dette bildene mine handler om. Plasser som inneholder spor. Spor av andre. Spor ikke jeg vet hvor kommer fra eller hvem menneske er. Jeg vet bare at det er et spor fra andre sine liv.

Noen spor minner meg om mitt. Andre spor gjør ikke. Det er slik det skal være. Får det er spor. Jeg skal ikke vite mer enn det. Det skal ingen av oss.