Antikke statuer av barn stående i Versailles. Øynene var tomme og hule, så her er et urverk satt inn i øynene. Den eldre sitt ansikt ser aggressivt ut og hånden til løfter opp haken til den yngre. Bildet beskriver følelsen av at man som barn mister friheten sin ved å måtte lære seg å planlegge, prioritere og lære klokka. En hyllest til barnets perspektiv for tid - intet. Jeg lengter nostalgisk etter den gang vi kunne leke i skogen, lage sølekake i regnet og levde i nuet, utenom at vi i det hele tatt visste at det fantes et nu.