Olje på lerret, 60x75cm.

Jeg har to ting jeg tenker litt på.
Jeg har alltid vært fascinert av forholdet mellom kvinne og kropp, hvordan vi distanserer oss fra kroppen, gjør den fjern hva den vi «egentlig» er, snakker om den og behandler den som om det bare er et transportmiddel eller en maske som skjuler den egentlige personen. Den egentlige personens identitet ligger ikke i kroppen, fordi kroppen min er noe jeg er født inn i, men det er noe ved meg - ikke nødvendigvis en sjel, men en slags essens som ligger utenfor kroppens betingelser. Av og til tenker jeg at en sånn type fremmedgjøring av egen kropp er det som gjør at vi klarer å hate kroppen vår så intens, og det som har gjort at jeg feks i perioder har hatt et anstrengt forhold til vekt, mat og kropp - fordi jeg har distansert «meg» fra fingrene mine, rumpeballene og magen. Jeg har bare sett på kropper som noe som blir produsert i relativt like eksemplarer og som kan formes til det som likner på et allment ideal. Jeg har ikke straffet og hatet meg selv på det som handler mer om en essens av «meg» - da prøver jeg heller å dyrke de tingene jeg er god på og som jeg elsker. Forholdet mellom kvinne og kropp(forsåvidt også menn og kropp, herregud, menn sliter også med dette!!)og neste steg mot en frigjøring fra en kapitalistisk trangsynt idealkropp, er i mine øyne ikke bare å si «jeg elsker kroppen min for det den kan gjøre og den er fin uansett», men å tvinge sjela tilbake til kroppen, løse opp dikotomien av kropp og sjel og heller si «jeg elsker meg for det jeg kan gjøre», la hele kroppen være meg og ikke bare et skall jeg hater og prøver å endre.

Den andre tingen jeg har tenkt på dreier seg om å fjerne seg fra en situasjon. Fjerne seg fra en situasjon og fra kroppen for å beskytte seg mot det noen andre gjør mot den. La det bare være en kropp, og etterpå kunne finne tilbake til kroppen og finne styrken til å kunne banke livskiten ut av neste idiot som prøver seg.