Dikt om kreft, sorg og uvissheten om hva som venter etter siste pust.
Skrev dette diktet i Mai, for poesi-albumet ''Psykedeliske Sopper & Grønne Edderkopper''. I prosessen hadde jeg utfordret meg selv til å gå fra mine egne regler om dikt (rim, rytme, gjentagelser) å heller se det hele fra et mer modernistisk perspektiv.
Diktet kom til meg en natt jeg satt ute i campingvognen, på hjemstedet mitt i Nord-Troms. Jeg har lenge prøvd å gjøre om min egen frykt for død - til et dikt. Plutselig kom dette til meg...
Lastet diktfilmen opp på youtube kanalen min (Poeten Collins) i dag, og håper dette vil få flere som sitter igjen, etter å ha mistet noen til kreft - til å føle seg sett og forstått.