Det er få ting man har tatt mer for gitt enn gresset. Det kan være rart, men det var en viss trøst i at alle andre rundt meg var under lockdown denne våren. Selv var jeg hjemme med kronisk sykdom lenge før lockdown var et faktum. Jeg hadde lengtet slik hele sykdomsperioden til en vår jeg aldri fikk nyte fullt ut. Da våren endelig kom var ikke lenger gresset like grønt, for jeg så det mest fra vinduet mitt og jeg var fortsatt ikke så frisk som jeg skulle ønske.
Gresset er kanskje bare gress for folk flest, men det trenger ikke å være det. Ihvertfall ikke for meg.