Føler meg ødelagt i slike øyeblikk, låst i en liten lomme av tid og repetisjoner, med et løfte om at hvis jeg gjør det nok, om jeg bare fortsetter, så vil jeg være trygg. Jeg ser hvor tåpelig det er men klarer ikke å slutte. Det er ikke rus lenger men repetisjoner av ord eller bevegelser, jeg trenger ting stødig, trenger de likt. Rusen fylte inn for hverdagens uregelmessigheter som ny asfalt i hulene på en gammel vei.