Men det er kun ett verk som kan bli månedens trafotalent. I mylderet av alle slags verk i ulike uttrykk valgte jeg til slutt det som umiddelbart fikk meg til å trekke på smilebåndet. Verket “Morgenmat” av Benedicte Pentha Bakken tar ikke for seg det aller største i livet, men heller det helt alminnelige og hverdagslige. Den svimle trøttheten ved frokostbordet før man har fått i seg dagens første kopp med kaffe (eller te) og man er i gang med å utvikle seg fra amøbe til menneske.

Jenta på bildet stirrer blankt fremfor seg med et halvspist, kokt egg, litt frukt og en kopp med kaffe foran seg. Hvor lenge har egget stått der? Er det fortsatt varmt, eller har utviklingen mot en mennesklig bevissthet tatt så lang tid at den bløte eggeplommen har fått et kaldt, stivt lag over seg? Illustrasjonen er tegnet digitalt, men med bruk av teknikker og teksturer som gjør at det like gjerne kunne vært tegnet analogt. For meg blir følelsen av svimmelhet forsterket av bruken av perspektiv og den litt lekne måten å tegne på. Mens ansiktet til jenta er velproporsjonert og realistisk, sklir formene på frokostbordet mer ut - bestikket er i det minste laget, hanken på kaffekoppen henger i løse luften og appelsinbåtene er større enn pæra. Disse litt utsvevende formene skaper god bevegelse i bildet - det ser ut som jenta nærmest klamrer seg fast til bordet.

Prikken over i’en er de småsure tulipanene på en plakaten på veggen med skriften “UFFDA” etterfulgt av et punktum. Kanskje et stikk i siden til den lille eksistensielle krisen man befinner seg i når man prøver å forstå hva, hvem og hvor man er, og hvorfor man i det hele tatt skal stå opp og leve livet - delta i det kapitalistiske maskineriet vi nu engang er fanget i.

PS. For den oppmerksomme leser har jeg i teksten lagt inn referanser til åpningsteksten i en av favorittbøkene mine - “Hver morgen kryper jeg opp fra havet” av Frøydis Sollid Simonsen. Jeg synes den passer godt til månedens trafotalent, så jeg legger like godt til utdraget under.

«Om morgenen – tidlig, fortsatt i mørke – våkner jeg og er en amøbe. Forsvinner i søvnen igjen til vekkerklokka ringer. Jeg går gjennom alle utviklingens stadier, hver morgen kryper jeg opp fra havet, ut av dyna, gror bein å gå på, beveger fingrene, reiser meg på to, tar på meg klærne og blir langsomt en mer og mer kompleks organisme: Jeg pusser tennene. Alt sammen mens hjernen folder seg ut mot et stadig sterkere og mer smertefullt lys: bevisstheten. Den slår til når jeg har sittet i cirka fem minutter ved kjøkkenbordet og drukket kaffe.»

Ming Unn Andersen