Det er rart hvordan vi mennesker vet så lite om menneske, både fysisk og psykisk. Jeg har vært kronisk syk hele livet mitt, og jeg har vært deprimert siden jeg var liten. Men på den tiden visste jeg ikke hva det var. Det var noe ukjent, noe mystisk, noe jeg var redd for. Da jeg ved hjelp av vitenskapen fikk diagnoser fant jeg ut at en av de tingene som har gjort livet mitt så vanskelig har fått et navn som kan oversettes til «forbannelse fra alvene».
Og den dag i dag er vi som mennesker ikke helt sikre på hvorfor vi får denne sykdommen (eller forbannelsen).

Dette kunstverket er en oppsumering av livet mitt. Jeg vet ikke helt når det startet, må stole på alle andre, jeg husker jo ikke min egen fødsel. Veien bak meg er kronglete men fast. Veien foran meg er usikker og ikke like fast.

Livet er fylt med så mye mystisk som vi desperat prøver å forstå. Og der kommer vitenskapen inn, et ønske om vite ting, og forstå ting.

Vitenskapen har hjulpet meg mye med å forstå meg selv. Det har hjulpet meg å bli glad i meg selv, men det å godta at livet er mystisk, at menneske er mystisk, har hjulpet meg like mye.

Jeg kommer aldri til å forstå helt ut alle aspekter ved meg selv, uansett hvor mye vitenskap jeg bruker. Hvordan skal jeg da kunne forstå andre helt ut?

Vi burde visst så mye mer om oss selv. Vi er oss selv hele tiden jo. Vi har hatt hele livet på å utforske og forstå oss. Men hvor godt kjenner du egentlig deg selv?