Da visste vi ikke at dette ble siste gangen vi besøkte deg der. Siste gangen vi spiste is sammen blant høye boktårn og støv. Hjemmet deres var fylt opp med suvernirer fra alle plassene dere hadde besøkt. Bøker, bilder, Bibler, Jesus-figurer, fugle-bamser og masse annet som man ikke la merke til fordi noen vakre malerier og slangeskinn stjal oppmerksomheten.
Farmor hadde allerede begynt å glemme da, men gleden var der ennå. Og kjærligheten deres for hverandre var enda ikke truet. Det er et like så trist øyeblikk som det er fint. Trist fordi farmor ikke husket oss lenger. Men fint fordi hun fortsatt husket deg.

Men nå husker hun ikke dette. Og verst av alt, hun husker ikke deg.

Da visste vi ikke at dere litt senere det året ville bli sendt på gamlehjem på to ulike avdelinger. At farmor skulle bli så glemsk så fort, og at tilværelsen i deres egen kropp ikke lenger skulle være den samme, selv om dere nektet å se det selv.
Dette er et av de vakreste bildene jeg har fra hjemmet deres. Det var tilfeldig at jeg hadde bestemt meg for å ta bilder denne dagen. Jeg ville ha med meg kameraet, og når det føltes riktig tok jeg det frem og lot kameraet forsegle øyeblikket. Og du stilte ikke spørsmål. Det føltes godt, fordi først var jeg redd du skulle tenke at jeg stjal noe av dere - legge det svart på hvitt. Men du stolte på meg. Takk!

Jeg vil ikke huske deg sånn du er nå, jeg vil huske deg sånn du var da. Slik du husker meg og slik du husker deg selv. Jeg lar dette bli et av dine siste avtrykk i meg.

Bilde 2017
Tekst 2020

2023 er bilde brukt til min fetters EP albumcover. Katthammarsvik av Bon Ete.