Jeg husker de andre snakket om at de gledet seg til å få pupper. Jeg gledet meg ikke til noe.

Nå har vi fått pupper. Nå gleder jeg meg til de forsvinner.

Jeg savner tiden før puberteten. Tiden jeg var fri. Fri til å gå uten genser, i sola. Fri til å definere meg selv. Eller litt mer ihvertfal. Tiden da jeg ikke brukte masse energi foran speilet. Energi på å hate det jeg så. Og energi på å prøve å like det. Prøve å gjemme meg. For mange blikk. Jeg savner tiden jeg ikke ble seksualisert. Men viktigst av alt tiden da kjønnet mitt ikke bare ble antatt utifra hvordan jeg så ut. Vent, det har det jo blitt siden jeg ble født.
«Puppene» mine er som en stor merkelapp i pannen som skriker slå meg. For det er sånn det føles ut.

Jeg drømmer om å være barn. Jeg drømmer om å være. Jeg drømmer.