For meg har skating alltid vært et fristed. Først fri fra covids sosial regler. Så fritiden jeg lengtet til når jeg var på jobb. Fri fra mitt kjønns forventninger. Fri fra hjernens konstante uro og kaos. Om man bruker mange timer på å suse igjennom byen og å lande et triks har man ikke tid til å tenkte på hverdagens pining og mono mas. Skating for meg ga meg muligheten til å oppleve rus uten å være rusa. Det er chill.
Min skate karriere startet midt under den hardeste lockdown. For meg var det ikke et alternativ å sitte inne og se på reality hele dagen, noe som andre virket å være tilfredse med. I en parkingplass på løkka samlet vi en gjeng likesinnede. Her fant vi noe av den normalen vi savnet, og samtidig ble denne verden nesten bedre en den vi hadde hatt før. Det eneste, det var bitende kald vinter.
Jeg elsker skating men hater vinteren. Virkelig hater. Snøen som faller, fryser til is og så ikke nok med dette skal bydelen strø djevelskapens grus over hele byen, som Oslo ikke klarer å bli helt kvitt før langt inn på våren. Denne grusen er alle skaters værste mareritt (bortsett fra barn på sparkesykkel i skateparken). Men sånn var det bare, jeg måtte skate, selv om det var vinter. Jeg tenker på det med et glimt i øyet, selv om jeg vet at jeg hater vinteren. I tresnitt verket “winter skate” faller snøen som sølv, den lykkelige opplevelsen går i et med vinteren og blir til noe vakkert og skinnene i minnet. Mørket rundt blir lyst opp av nettop denne dualiteten som blir en syntese. Og som på alt dette bildet rommer, husker jeg kun vinteren, og skatingen fra denne tiden. Ingenting annet. Det var livet mitt.