I dette diktet utforsker en syntese av to av mine personlige motpoler. På den ene siden står noe av det fineste med denne tiden av året: de første vårtegnene etter en lang og kald vinter.
På den andre siden står mitt anstrengte forhold til pils. Når venner av meg kårer det beste vannet med havre eller humle, er det ikke Frydenlund eller Ringnes som står i bresjen. Nei, seieren går alltid til årets første utepils. Det ultimate ritualet for det flytende gullet.
Selv har jeg alltid slitt med smaken av øl, og noen ganger kan jeg til og med grue meg litt til sånne sosiale sammenkomster. Men av stor respekt for viktige norske tradisjoner, tømmer jeg alltid boksen. Og siden dette betyr mye for vennene mine, betyr det også mye for meg. Dermed blir den første gjerne til to, eller fem. Vi får se.