X: «Skulle ønske jeg var barn igjen!»

A: «Bare to. Du må velge!»

X: «Hvorfor ikke tre? Tusen eller null? Hva om du blander de? Om de ikke finnes? Eller alt på en gang?»

B: «Skulle du ønske du var barn igjen?»

Helt fra uke 13 har foreldrene en antakelse om hvilket kjønn barnet som er på vei er. Det er da alt maset og gleden starter. En ide om noe uferdig skapes.

Når jeg var 13 år gikk kroppen min gjennom en ny metamorfose og spørsmål ble til svar i andres øyne. Nå er ikke "valget" mitt lenger. En ny stemme tok plass.

—————————————————

Jeg elsker å snakke om kjønnsidentitet og å uttrykke meg! Jeg hater hvordan hvordan noen mennesker, holdninger og kommentarer får meg til å føle meg begrenset.

Jeg hater å se kombinasjonen av rød- og blåfarge sammen. Jeg elsker å se barnebilder av meg selv.

Jeg elsker å føle meg fri. Jeg hater å føle meg fanget.

Jeg elsker å utforske uttrykket mitt gjennom kunst. Jeg hater når du ser på meg som om du har svaret.

Jeg kan manipulere utseende mitt så mye jeg vil, farge, klippe, gro håret, ta piercinger, endre navn og hvilke ord jeg bruker for å identifisere meg selv, men jeg kan aldri endre hvordan du oppfatter meg.

Jeg er halvt det jeg ser og halvt det du ser i dine øyne.
Men i mine øyne er jeg bare meg.