Dette er en remastret og sterkt forbedret versjon, av et tidligere spoken word lydspor jeg har gitt ut. Jeg fant ut at siden dette er en tekst som står meg nært, og siden jeg måtte opprette helt ny artistprofil for å endre artistnavnet - fant jeg ut at jeg ville gi denne ut på nytt. Da fikk jeg og endret på noen ting jeg har hatt ønske om å endre på i en stund. Det jeg har endret på er intensiteten på lyddiktet/strupesangen i bakgrunnen - og forsøkt å dra det i en mer post rock retning. Så har jeg forsterket vokal-sporet og forbedret det gjennom bassforsterkning, diskantforsterkning og lagt på flere ''filtre'' i lydprogrammet for å gjøre hele sporet mer levende. Så har jeg gitt både strupesangen og snakkingen mye mer klang, noe som var sterkt behjelpelig i å gjøre sporet mer levende.
Alt i alt vil jeg beskrive dette som et new age, post rock poesispor.

Selve teksten kom til liv etter en rekke smerte og lidelse (det er jo slik mye rå kunst blir født, ikke sant?) Og denne kom til liv i en tid da jeg bar på ekstremt mye frykt og dødsangst. En dag fant jeg ut at jeg bare måtte få ut denne frykten og smertene, ved hjelp av penn og papir. På cirka 15-20 minutter ble Jeg Vil Ikke Dø til. Jeg husker jeg tenkte ''Hvis jeg dør i morgen, enten jeg blir drept av en annen, meg selv, eller av en helt tilfeldig ulykke på Grünerløkka, håper jeg dette diktet blir funnet og lest - i hvert fall av mine foreldre''.

Døden er jævlig uforutsigbar, og jeg tror vi alle bærer på en viss frykt for døden. Det er menneskelig å frykte døden. Men derfor er det så viktig å snakke om denne tematikken, og være bevisst på det. Klart, ikke SÅ bevisst at det vokser til en dødsangst og det blir alt man tenker på, men jeg tror det beriker livskvaliteten å ha et sunt forhold til døden. I dag tenker jeg på døden hver dag, men ikke på samme måte som for 4 år siden. Jeg er redd for å dø, egoet mitt har ikke lyst å dø. Men jeg vet at døden ikke er skummel. Den er helt naturlig i enhvers liv.