diktet skrev jeg da jeg skjønte at alle må vite, hele tiden. Hvor de står politisk, hva de tenker om andre, hva de vil i livet, hvor de kommer fra, hva de føler, tenker, gjør. Hele tiden. Jeg skrev det i håp om at vi kan tillate oss selv å ikke vite. At vi har et mellomrom, tar en pustepause der vi kjenner at vi vil noe, vi vet noe, men ikke nøyaktig hva, enda. Jeg tror vi trenger flere som sier "jeg vet ikke- men jeg skal finne det ut", "jeg vet ikke- men kan du fortelle meg?". Kanskje vi tillater hverandre da det rommet vi trenger for å ta gode avgjørelser? De sekundene man må puste og kjenne etter, istedenfor å være raskest til å svare? Man må ikke vite sikkert, alltid. Og det vet jeg sikkert.