I juni besøkte jeg kjæresten min i Estland. Jeg dro på utstillingen «Light of being» av motefotograf og filmresigiør Peter Lindbergh på Fotografiska i Tallinn. Utstillingen hadde mange, store, flotte, sorthvit portretter. Mye fra 80-90-tallet. Det var et gjennomgående preg av modeller jeg leste som kvinner i androgyn stil. Kvinner med kort hår og dress. Oppkneppede kjorter og sånn sleik i håret liksm. Jeg var litt sånn «hva er greia? Sexy?»

Denne opplevelsen satt sammen med at jeg er en androgyn, ikke-binær person i et forhold med en eldre mann fikk meg til å tenke på alle blikkene.
Blikkene mine på dem. På modellene. På meg selv. Kjæresten min sitt blikk på meg. Fotografen på modellene.

Når jeg kom hjem fra reisen begynte jeg å se på serien «Pose» med mamma. «Pose» tar for seg New Yorks ballkultur, en LHBTQ-subkultur i de afroamerikanske og latino-miljøene, gjennom 80-90-tallet. Videre ble mamma litt giret over nostalgien fra 80-tallet, så vi så videre på «Flashdance» og «Footloose». Mamma uttrykte at hun opplevde hovedkarakterene i filmene som feministiske og filmene som progressive for sin tid. Jeg klarer ikke å forstå hvordan. Alt jeg så var bare kvinner portrettert som hysteriske, men med maskuline interesser og yrker. Er alt bare ett spill for the male gaze? En tilfredstillense? Å se vakre kvinner ta form i skoene til mennene. Er det feminisme?

Kan vi, kvinner og ikke-binære, bruke dress i dag selvstending? Kan vi bruke dress uten dens politiske betydning? Har dress en politisk betydning?

Som dere skjønner har det fått meg til å tenke en del. Jeg har alltid vært interessert i dress og kjoler i forbindelse med deres betydning i forhold til kjønn.

Teksten «UnDress me» er starten på en prosjekt jeg vil videreutvikle med fotografier og kollasjer. Gjerne kom med deres tanker og tilbakemeldinger.