Jeg har lekt meg litt med kollasj i det siste. Lekt mest med tanken. For jeg synes det er vanskelig. Hva vil jeg si? Hva kommuniserer elementene jeg har valgt ut? Hva kommuniserer de sammen? Vil jeg ha få elementer? Eller fylle opp hvert tomrom? Er det mitt verk selvom noen andre tok et av bildene det er utklipp fra? Men når jeg tar bilder av noe er det utklipp av andre ting jeg ikke har skapt. Verden er satt sammen av ting jeg ikke har skapt. Øyeblikk og hendelser jeg ikke har skapt. Verden er satt sammen av bildene jeg ser. Kunsten er å fange de. Når de er i riktig modning. Rammer de inn. Elementer som smelter sammen i tilfeldigheter får innhegning på ett lærret. Som blekk på et ark. Ord i en samtale. Blikk som utveksles. Håndavtrykk og highfive. Jeg er og lever i en eneste stor kollasje. Hvem lagde min kollasj? Hvem komponerer kollasjer verden? Har jeg også saks og lim? Til å ta litt kontrollen. Men dyttes av ditt syn. Av ditt leselys. For hvordan leser du kollasjen min? Kollasjen jeg? En komposisjon av fortid og nåtid. Litt av alt. Og alt jeg ikke er. Litt av alle kjønn. Og litt mangel på kjønn. Litt gode minner og triste. Tunge og nye forsøk. Litt sånn høst. Litt sånn avsluttende. Frysende. Men hvordan kan jeg vite at de leser ordene jeg skrev i dette diktet? At du leser? At jeg har diktet? Dikter det du? Dikter du? Dikt?