Nå som mørketida snart kommer her i Tromsø, lengter jeg etter våren igjen. Derfor syntes jeg det passa å skrive ferdig og dele denne sangen nå.

Teksten (i kommentarfeltet) er en adapsjon av mitt norske favorittdikt "Vaaren" av Aasmund Olavsson Vinje. Jeg ble kjent med diktet da jeg flytta til Norge for to år siden, og ble med en gang betatt. Jeg ønska å holde mesteparten av teksten uendra, og har bare klippet og flytta litt på strofene (de fleste strofene er som originalen).

Jeg elsker selvfølgelig også Grieg sin tonesetting av diktet. Det eneste jeg savner i hans versjon er det som jeg betrakter som diktets kjerne:
Alt dette Vaarliv eg atter fekk sjaa, som sidan eg miste. / Men eg er tungsam og spyrja meg maa: tru det er det siste? / Lat det so vera: Eg mykit af vænt i Livet fekk njota.

Jeg har selv tatt utgangspunkt i disse tre versene for å danne sangens refreng.

Jeg har forsøkt å fange følelsen av melankoli, bare ved bruk av min lille barnegitar og min stemme (plus bittelitt trommer).

Norsk er ikke morsmålet mitt, og jeg har veldig lite erfaring med nynorsk—for ikke å snakke om 1800-tallets nynorsk. Så jeg slet litt med uttalen, men håper jeg har gjort en fin jobb :)