Jeg vil kåre Khadija Lalla Jobarteh til månedens TrafoTalent med teksten “Skaperen eller rettere sagt kvinnen - Et essay av Khadija Lalla Jobarteh”

Det er ikke jobb hvis en kvinne gjør det, men hennes ansvar.

Teksten minner meg om sangen Mum Does The Washing av Joshua Idehen og jeg siterer: Patriarchy: your mum doesn’t exist. The washing is mysteriously done. Kvinner har vært undertrykte så lenge, at det nesten blir absurd når menn roper om hjelp etter fem minutter i kulden. Det samme gjelder hvite mennesker, det å bli konfrontert med privilegiene våre kan for mange være vanskelig, men desto viktigere er det å nettopp gjøre det.

Det ironiske med det hele er at alt en kvinne gjør er et slit og et mas, men samfunnet prøver allikevel å få det til å virke som den mest ettertraktede jobben istedenfor å ta på seg litt mer av lasset.

Du henviser til mor, mormor, morsrollen og forholdene mellom disse. Vi glemmer nesten hvor viktig en mor er, hvor mye av arbeidet som er usynlig og ikke som ikke verdsettes.

Du setter ord på noe mange kan kjenne seg igjen i. Absolutt alle kvinner jeg kjenner har kjent på kroppen frykten som kommer med å bare være kvinne. Mot slutten av essayet peiler du deg inn på noe håpefullt, hva skjer hvis vi slutter å dra med oss de gamle forventningene, hjernevaskingen, det gamle budskapet som vi arver fra mor til datter?

Nå til min skaper, til min mor og hennes mormor når skal dere skape et liv dere drømmer om slikt dere skapte meg? Det er ikke nok å leve igjennom meg eller å håpe på at jeg lider samme skjebne så det gir mening for dere. Dere må leve, lev akkurat som dere vil til hjertet braser med glede. Jeg tror virkelig på at alt som kan drømmes kan skapes så, skap nå. Hvem andre enn skaperen av liv? Hvem andre enn kvinnen? Jeg vet at jeg skal i alle fall, bare å bli med! Virkelig? Ja virkelig, men vit at jeg ikke venter for alltid. Gud ga begrenset tid med omhu så handle kjapt!

Gjennomgående for tekstene dine er ærligheten, det umiddelbare og direkte. Som flere kommenterer, vi vil høre det lest opp, som en monolog, eller hva det skulle vært. Jeg tror uttrykket ditt passer veldig godt inn i teater- og scenekunstformatet. Jeg gleder meg veldig til å lese mer.

Lykke til videre med arbeidet! 

Hun har også bidratt med flere sterke tekster i januar:

• snu din vei, har jeg vendt feil? Hvem er jeg? (utvidet versjon)
  - Hvorfor gjør dem ikke som oss?

Emilie Storaas