Dette er en tekst som skildrer noe jeg har følt på lenge. Jeg følte tårene komme sakte på, men tvang dem ned igjen, fordi i denne teksten ønsket jeg å være sinna, ikke trist og ikke medlidenhetsoppfordrende, men sinna. I denne teksten reflekterer jeg på egne tanker rundt samfunn som heller vil be sine borgere tolerere uretter gjort imot dem framfor å endre på sine veier. Denne teksten er ment for å gjenspeile følelser jeg har på innsiden, så jeg gir en liten advarsel for sterke og ufiltrerte meninger fra min side. Ellers nyt teksten og ha tørkepapir nære for å tørke eventuelle tårer!