Verket som traff meg mest, er diktet «Jeg venter» av Lars Gellein. Etter å ha lest det mange ganger, måtte jeg bare velge det. Det er romantisk, inderlig og direkte og kanskje inneholder det setninger som ofte forblir usagte? Jeg blir grepet av gjentakelsen “jeg venter …”. Det skaper en hypnotiserende effekt og bidrar til den paradoksale følelsen av lengsel og håp på samme tid. Som en slags deilig melankoli.

Jeg liker kontrasten mellom det fine og det mindre fine – morgenånde, smil, krangling, bryllup og avskjed. Det minner meg på viktigheten av å være til stede og ikke å overse de små hverdagsøyeblikkene, for de kan også forandre oss. Det minner meg også om at både oppturer og nedturer er en viktig del av livet, og at det er helt greit. Diktet starter med forelskelsens naivitet, glir over i hverdagen og avsluttes ved sykesengen og et siste farvel.

Simen Løvgren