Bidrag

jeg legger hodet mitt på huggestabben presser lakenet i ørene henger tankene i takene og lengselen begraves under parketten i karnappet jeg spiser meg mett på nostalgi og prøver å få sove tar to paracet og håper på å slukke brannen ingen vet hvor skapet skal stå hvor hodet skal ...

kaller meg for andre navn jeg er den du vil mellom kastanjetrærne vokser alt som ligger mellom oss kastanjenavn kastanjehoder legger hodene sammen er den jeg er men også den du vil

hold deg fast i rekkverket i denne vinden er alt mulig

Når hjertet dunker ut av brystet og jeg nesten sprekker av spenning kommer jeg ikke på flere oppbrukte metaforer og går og legger meg (med hjertet i halsen)

Fra føttene dine til sykkelstativet bærer jeg sola i munnen og fire dundyner mellom armene

vi vokste fra hverandre du vokste oppover og jeg vokste meg helt bort

Det er et karnapp i sjela mi og på vindusruta skrev jeg navnet ditt Pustet på glasset og formet bokstavene med pekefingeren baklengs så du skulle kunne lese det der ute

Hun himlet med øynene med himlen i øynene

Alt jeg aldri sa til deg kommer tilbake til meg som en hulelignelse hvor jeg aldri så deg eller trodde på en annen deg For hvem er vel Sokrates Aristoteles Platon hvem er vel du jeg vi to sammen skygger eller skikkelser konturer av de vi egentlig er det er ...

så så jeg plutselig hvor lyst det var på utsiden av meg selv

ser bare noe av veien men vet at den er der ser bare bruddstykker av deg men vet at snart slås lyktestolpen av snart blir det dag

Som om jeg faller faller faller faller jeg er murstein i hodet ditt jeg er sand mellom fingrene dine jeg er mørket som faller faller faller faller over deg

Om du har mista troa tror jeg fortsatt alt håp er inne i meg enda tror jeg fortsatt jeg finner den i hanskerommet kanskje du bare glemte den et sted tror jeg fortsatt skal fortsette å lete

Vi var som en femmer på eksamen Når alt er over og sensor har gått hjem vet jeg enda ikke hva jeg føler