News article image

Ved å skrive om det stygge og det stakkarslige og annet de fleste av oss helst styrer unna, finner Vilde en ro.

Titler som “Kvinnen i ovnen”, “Huset der det grusomme skjedde” og “En ulv utenfor døren” sier sitt: Vilde Vikse er ikke en forfatter som viker unna for livets mer ubehagelige sider. – Det makabre og skremmende er gode dører inn i videre tematikk, sier hun.

Heldigvis er det, som Trafo finner ut når vi tar kontakt med den vordende skrivekunststudenten, ikke nødvendigvis noen motsetning mellom det å skrive skrekklitteratur og å danse til ABBA.

For å begynne med det helt grunnleggende: Hvem er du, hvor kommer du fra og hva slags bakgrunn har du?

Vilde Vikse, 21, litteraturstudent. Karmøybu i Bergen.

Jeg har alltid hatt et øye for det absurde. For tiden prøver jeg å kombinere det med hva Kim Leine kaller “det kalde øye”: å skrive med klinisk, men vennlig distanse. Makaber humor er også nødvendig!

(Inspirasjon 1: Paula Modersohn-Becker – “Blinde Frau im Walde”.)

For meg er det å lese like viktig som å skrive, hvis ikke viktigere. Skapelsesinstinktet kom før lesingen, og lesingen hjalp fortellingene mine – både de i hodet og de jeg fortalte høyt – å bli kortprosa.

Jeg boltrer meg mest i novellesjangeren, men håper å mestre romanen og dramaet. For tiden handler tekstene mine om ordinære mennesker i absurde, ofte fæle, situasjoner.

Når og hvordan ble litteraturen en del av livet ditt?

Som barn likte jeg å bli lest for, og å bli fortalt om “gamle dager”, særlig andre verdenskrig. Jeg husker ikke mye av barndommen, men fortellingene sitter som støpt.

Da jeg knakk lesekoden, fikk jeg en glupsk og altetende appetitt. Min første kjærlighet var grøssere og faktabøker, og senere ga Kafka og Dostojevskij meg leseropplevelser uten like. I dag er Anton Tsjekhov, Sarah Kane, Jan Roar Leikvoll og Kim Leine mine favoritter, men det forandrer seg fra år til år.

Jeg ivaretok den muntlige fortellergleden gjennom spøkelseshistorier i speideren og bygdefortellinger i russetiden. Venner “sparer” på finurlige historier og fakta til meg, noe de vet jeg samler på, og er takknemlig for. Før litteraturstudiet hadde jeg få bekjente som delte appetitten, så det føles fortsatt som om den lesende og skrivende meg er en splittet personlighet.

Inspirasjon 2: “The Great White Silence”, en spilleliste Vilde bruker når hun skriver

Litteraturen har gjort at jeg søker ut andre kunstformer, og jeg finner også inspirasjon i musikk, billedkunst, film, TV og videospill.

Hva er det skrivingen gir deg som du ikke finner andre steder?

Oversikt, kanskje? Kontrollert utforskning? Eksorsisme, renselse, å slippe noe ut?

Det er det eneste jeg er avhengig av bortsett fra kaffe. Skriver og leser jeg ikke, forverrer helsen og humøret seg. Men jeg håper tekstene mine er mer enn selvterapi. Verken av skriving eller lesing blir man automatisk et bedre menneske, men det kan skape en ro, man får dybdeperspektiv og refleksjonsrom.

I forsøket på å ha det ordinære som utgangspunkt, har jeg det siste året beveget meg mot filosofien om at mennesker – inkludert meg selv – er nokså enkle, og at situasjonen rundt er det komplekse, og har oppdaget utfordringen rundt det å være enkel. Heldigvis liker jeg utfordringer.

Det makabre og skremmende går igjen i mye av det du skiver. Hva er det med denne typen tematikk som tiltrekker deg?

Det makabre og skremmende er gode dører inn i videre tematikk. Redsel kan fremheve sårbarhet, forvirring og kjærlighet. Mennesker viser sitt sanne ansikt i krisesituasjoner, og man kan så vidt skimte det når de er redde. Og det tragiske bikker lett over i det komiske! Tenk bare på det å bli gammel: alt henger og dingler. Makabert og morsomt. Hehe.

Inspirasjon 3: Roy Anderssons kortfilm “Härlig är jorden” (1991)

Et mer personlig svar er at jeg sliter med mareritt og migrene. Mareritt har jeg alltid hatt, og migrene fikk jeg i 16-årsalderen, med 2–5 anfall hver uke siden. Lys forverrer migrenen og gjør at jeg tilbringer lang tid i mørke rom; det gjør meg kanskje bedre tilpasset til å oppsøke dem i tekst.

Allikevel er splittelsen mellom det skrivende jeg og det virkelige jeg stor. I virkeligheten er jeg uredd og utadvendt, fester til 80-tallsmusikk og ABBA, og liker matlaging og god øl. Kanskje skriver jeg ut det vonde for å opprettholde det gode, lignende hvordan svartmetall-folk ofte er både rolige og koselige. Hvis det er temaene som velger skribenten og ikke omvendt, så er vel ABBA og øl min oksygentank når jeg dykker ned i dypet. Jeg er glad i folk, jeg stoler bare ikke på dem.

Sjangermessig kan disse tekstene kategoriseres som skrekk. I hvor stor grad forholder du deg til sjangerkonvensjoner?

Jeg liker sjangerkonvensjoner, rammer, regler… og ikke bare for å overskride dem. Jeg liker de “billige” triksene ved skrekk, i teknikkene, i bruk/beskrivelse av lyd og lys. I skrekksjangeren forventer man at verkene er middelmådige og underholdes uansett. Også stor litteratur består av triks som må kombineres med større grep. Som sagt kan frykt være en god grobunn for mye rart.

“Bilde fra Café Sarah i Oslo: jeg finner mye inspirasjon på caféer og pøbber gjennom bruddstykker av samtaler.”

Kan du velge ut en eller flere av tekstene dine og fortelle litt om dem?

“Heartbreak Hotel”. Novelle. Omkring 8 sider, slik som den er nå.

Hovedpersonen er en eldre mann som våkner opp en morgen og mangler et øye. Han bor alene i en hytte i skogen og drømmer om å bli lærd skogsmann, men kaster dagene bort på å fantasere om helten Elvis og irritere seg over møll. I løpet av novellen forsvinner de andre kroppsdelene én etter én, men mannen er såpass kjørt fast i rutiner at det eneste han er i stand til å gjøre, er å fortsette med dem.

Jeg er litt arkitektonisk i hvordan jeg arbeider med tekst, så jeg hadde novellen inndelt i nummer og kroppsdeler (hyggelig, ja), fullført begynnelsen og slutten, og systematisert gjennomgående temaer. Når strukturen er ferdig, så er det bare å spy ord. Og så strukturere igjen. Flere utkast ble forbedret ved hjelp av Trafo-mentor Hanne Ramsdal.

“Heartbreak Hotel” har mye jeg er glad i: finurligheter, styggedom, myr- og skogsnatur, skrekk, stakkarslige personer og litt sånn Stein Torleif Bjella-stemning, bare ekkelt.

Hva jobber du med akkurat nå?

Jeg har hatt en pause fra skriving i to måneder nå grunnet bacheloroppgave og eksamener.

Inspirasjon 4: Francis Bacon – utsnitt av “Head III” og “Self Portrait” (1973). “Bacon er favorittkunstneren min. Iallfall akkurat nå.”

Ellers har jeg omkring fem verk i fokus. Jeg spikker ofte på flere idéer i bakgrunnen, og tar fram gamle tekster for å utvikle dem etter at det dårlige har visnet bort. Finner jeg inspirasjon skriver jeg det ned på nærmeste overflate, om det så er telefonen eller toalettpapir, eller snakker det inn i diktafonen min, kalt Diane. Akkurat nå er en av disse fokusverkene novellen “Kvinnen i ovnen”, som begynner med setningen “Hun skilte seg fra ektemannen for å vie livet til fugletitting.”

I store trekk holder jeg på med en novellesamling med arbeidstittelen “Insektbarn”, påbegynt i 2015. Novellene i “Insektbarn” handler om ensomme personer som går fra det hverdagslige til det absurde; blant annet blir menn til larver og kvinner kravler inn i ovner.

Innen lesning sjonglerer jeg klassikere, norsk samtidslitteratur og sære små bøker jeg finner på bruktbutikker og Amazon.

Hvilke ambisjoner har du for skrivingen din på lengre sikt?

Farlig spørsmål å stille en litteraturstudent! Ambisjonene mine er høye. Jeg har kreativiteten, men mangler erfaring og finesse innen håndverket: jeg må simpelthen skrive og lese mer.

Det gjelder å ha rutiner som å fortsette å lese bredt og vidt, prate med flere ulike mennesker og tilegne meg kunnskap i alt fra arkitektur til geologi.

Jeg er jo noenlunde klar over at jeg bare er en student. Det kan jo hende at jeg får vedvarende skrivesperre. Eller at jeg blir så syk jeg ikke er fysisk i stand til å skrive mer. Eller at jeg ikke har det i meg, at jeg ikke er hardtarbeidende nok, at jeg ikke er sterk nok til å tåle ofrene. Talent betyr lite med mindre det er realisert.

Inspirasjon 5: “Classical Horror”, en spilleliste Vilde bruker når hun skriver

Du har flere ganger benyttet deg av Trafos mentortjeneste. Hva har du fått ut av å bruke den?

Jeg har fått mentorhelp av Hanne Ramsdal og Rune F. Hjemås. Begge er dyktige og gir gode tilbakemeldinger, analyser, og peker på små eksempler og ser dem i lys av gjennomgående feil. Dette har stor effekt på teksten i seg selv og skrivingens utvikling fremover. Fint å få luket bort ugress tidlig! Også hjelper det på å få komplimenter og å bli stilt spørsmål som gir nye idéer.

Hvordan har du ellers brukt Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Trafo støttet oppholdet mitt på skrivelinjen på Trafo x3 i 2016. Anbefales! Jeg ble også kåret til TrafoTalent i november 2017 for “Huset der det grusomme skjedde” (i nyere utkast kun kalt “Huset”), og skrytet gjorde eksamenene litt enklere å håndtere.

I år har jeg vært heldig: i mars fikk jeg pengestøtte til Skrivekunstakademiets responskurs, og i april ble teaterstykket mitt “En ulv utenfor døren” framført av to dyktige skuespillere på Scenetekstfestivalen i Tromsø, hvis opphold jeg fikk dekket. Alt dette har nok vært delaktig i at jeg har fått oppfylt ønsket om å komme inn på Skrivekunstakademiet, hvor jeg skal begynne nå i august (!!!).

For noen som jobber alene er det givende å vite at Trafo har villet støtte og satse på tekstene mine. Takk!

“Bilde sammen med folk fra Scenetekstfestivalen 2018 i Tromsø, tatt midt i diskusjon, som man sikkert kan gjette av knyttneven.”

Se flere av tekstene til Vilde på profilsiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.

Forfattet av: Roy Søbstad

Opprettet: 31. mai 2018 22:14

Sist oppdatert: 31. mai 2018 23:04

Kommentarer