Nylig ble Eivind Aalen Øi kåret til vinner av Trafos skrivekonkurranse «Ting som taler». Han vant med et dikt hvor han klarer å sette ord på hvordan det er å betrakte naturen samtidig som man er en del av naturen. «Jeg ble hengende ved diktene første gang jeg leste dem,» skriver forfatter Tora Døskeland som ledet konkurransen, «og synes at de fortsetter å gi mer, når jeg leser dem flere ganger.»

Les vinnerdiktet her.

Når Trafo kontakter Eivind for å bli bedre kjent, møter vi en litteraturstudent som ikke bare sitter og skriver for seg selv, men som er levende opptatt av å samarbeide med andre og dessuten har en seriøs interesse for foto.

– Jeg vokste opp i Bergen, og drev mye med sport og spilling på barne- og ungdomsskolen, forteller han. – På videregående begynte jeg med politisk arbeid, blant annet i Natur og Ungdom, og etterhvert har fotografi, lesing og skriving tatt mer over.

Hva var det som først vekket lysten til å skrive i deg?

Jeg syntes det er vanskelig å peke på en særlig hendelse, men det er nok et par ting som har hatt mye å si. Jeg skrev fantasifortellinger som liten og var nok veldig inspirert av Harry Potter og «Ringenes herre», men så lå det litt i dvale til jeg begynte på videregående.

Der var det en norsklærer viste meg mye spennende litteratur, blant annet en del poesi som ble veldig viktig for meg da jeg begynte å skrive igjen så smått på den tiden. Jeg ble veldig interessert i hvordan man kan tenke og lære med litteratur og annen kunst.

Etter det ble det viktigere og viktigere for meg å leke med, utrykke og behandle opplevelser med språk, til at det nå er en utrolig viktig del av min hverdag, og en måte å forholde seg til verden på.

Du har tidligere gått på Skrivekunstakademiet i Bergen og studerer nå litteraturvitenskap i København. Hvilke erfaringer har du gjort deg så langt i utdannelsen? Er dette en vei du vil anbefale for andre med skriveambisjoner?

Jeg har vært veldig glad i begge studiene, selv om de er veldig forskjellige. Jeg kan anbefale både litteraturvitenskap i København og skrivekunstakademiet selv om de har veldig forskjellige måter å lese og skrive på.

Der litteraturvitenskap er mer orientert mot filosofi og andre akademiske disipliner, ville jeg sagt at man på Skrivekunstakademiet mer lærer seg et håndverk. Det er et litt kunstig skille, men jeg syntes det er den beste måten å beskrive deres forskjeller på.

---

jeg våknet med en arm som av glass

under håret ditt i snøhulen vi hadde gravd kvelden før

etter å ha fulgt kraftmastenes summing mens tåke ble til natt

toget buktet seg gyllent som bak et laken langs fjellsiden

før det igjen forsvant i tunell

etterlot oss i et rent mørke

jeg skulle vel i grunn ønske at disse var de eneste minnene vi delte

jeg synes å huske at håret ditt luktet av salt og fuktig fleece

de siste par nettene har toget hørtes mer og mer ut som en rullesteinstrand

inn og ut av tuneller

et ark som bare fortsetter å revne

man skal aldri finne på å krysse sporet

en gang gikk to medisinstudenter i nattogets snøfreser og ble spredd ut i en rød vifte på vidden

ingenting til kistene

jeg tenkte på å gli over den røde snøen på ski da morgentoget ristet meg ut av tankene

snøen ble vel bare slikket hvit av jerv og rev eller kanskje solen fikk smelte den og gi lyngen blod

---

Hva kan du fortelle om Forlaget K som du har vært med på å starte?

Forlaget K skal bli et kollektivt, og interskandinavisk forlag. Det vi mener med det er at vi gjerne vil skrive og lese i et kollektiv istedenfor i et tradisjonelt redaktør-forfatter forhold. Vi tror på det å lese i fellesskap, og er glad i den formen for prosess og utvikling som kan oppstå når man kommer så tett på hverandres prosjekter. Vi trekker på erfaringer fra blant annet vår tid på skrivekunstakademiet hvor man nettopp leser i fellesskap og får mange og forskjellige blikk på tekstene sine mens man utvikler dem.

Vi har lyst til å fortsette å arbeide på denne måten med andre som skriver på de forskjellige skandinaviske språkene.

Og hva slags utgivelse skal forlagets første bok, «Antologien 20. januar», bli?

«Antologien 20. januar» er tenkt som en begynnelse, og en utprøvning av det kollektive. Vi har startet med å ha et «open call», hvor vi søker alle mulige bidrag fra folk som skriver, og kunne tenke seg å arbeide videre med tekstene sine i fellesskap, med en utgivelse av en antologi som mål. I tillegg håper vi å få med noen forskjellige oversettelser.

Hvilken plass og funksjon mener du at litteraturen har i dagens mildt sagt intense mediebilde?

Jeg vet ikke om det nødvendigvis er en god ting, men litteraturen er i alle fall langsommere enn mange andre medier i dag, og behøver ikke å være like umiddelbart relevant for øyeblikket her og nå. Gode bøker krever av meg at jeg tenker annerledes enn jeg pleier, at jeg ser nye forbindelser mellom ting, og kanskje aller viktigst, tar språket og formene vi presenterer språk i seriøst.

Det blir vel bare tydeligere og tydeligere i dagens mediebilde at forholdet mellom løgn og sannhet er mer komplisert enn man har trodd, og ikke minst at måten man presenterer sin måte å se verden på er utrolig viktig.

Å fotografere gir kanskje utløp for en annen type kreativitet enn skrivingen?

Hver gang jeg prøver å si noe om forskjellen på å fotografere og skrive, synes jeg ikke ordene strekker til, og det peker vel på en av de mest sentrale forskjellene, at fotografiet ikke avhenger av språk.

Å ta bilder er kanskje en mer direkte måte å forholde seg til sine omgivelser på. Noe som gjør at jeg tar mye bilder når jeg er ute og besøker nye steder, mens skrivingen ofte kommer gjennom å oppleve nye ting i bøker, eller kunstverk.

Hvilke ambisjoner har du for skrivingen din på kortere og lengre sikt?

Jeg kunne godt tenke meg å bruke så mye av tiden min som mulig på å lese og skrive i forskjellige former. Jeg kunne tenke meg å oversette, og arbeide med andres prosjekter, men også fortsette å skrive på mine egne prosjekter.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

I begynnelsen fikk jeg veldig fin hjelp på et skriveprosjekt fra en mentor på Trafo. Det var en stor motivasjon å få en forfatters blikk på teksten sin og ga meg virkelig lyst til å fortsette å skrive. Etter det har det vært utrolig viktig for meg å kunne søke penger til å realisere foto og andre publikasjonsprosjekter.

Fotomagasinet Månebedotten, som jeg drev i to år og som nå har gått videre til å bli kunstmagasinet Sjå, ville nok aldri blitt realisert hvis det ikke var for Trafo, det er jeg, og alle de andre som var med utrolig takknemlige for.

Du kan følge Eivind videre på profilsiden hans. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.