Ingrid Graarud kan lage smykker med forankring i gamle håndverkstradisjoner og hun kan lage tegninger med øynene lukket. – Hvert arbeid har en følelse som grunninspirasjon, forteller hun til Trafo.

– Jeg vokste opp i Asker, tidligere kommunene Røyken og Hurum, og bor nå i Valle i Setesdalen, begynner Ingrid når vi ber henne fortelle om seg selv. – Jeg flyttet dit opprinnelig for å bo og leve i området som en av romanene mine tar utgangspunkt i, og ble på veien mer og mer interessert i det lokale tradisjonshåndverket som er filigransølvsmedfaget. Det var i 2020 jeg flyttet dit og begynte på gull- og sølvsmedlinja på Setesdal vgs avdeling Valle.

Hva var det som først vekket din interesse for kunst og litteratur?

Kunsten har stått meg nær så lenge jeg kan huske, fra illustrasjoner i bøker, til mote og politisk kunst. For meg har det bestandig vært en viktig uttrykksform, en dør inn til mange forskjellige menneskers egne versjoner av verdenen vi lever i.

Jeg tror det aller første som vekket min interesse både for visuell kunst og litteratur, var animasjonsfilmer. Da jeg var ti år, startet jeg å skrive mine egne historier for første gang, etter å ha sett en animasjonsserie på TV. Jeg tenkte sikkert: «Hvor vanskelig kan det være å skrive en historie så spennende som den?»

Vanskelig var det nok, men jeg fant raskt ut at det var noe jeg drømte om å gjøre resten av livet mitt. Helt siden den gang har jeg skrevet tekster som jeg selv også har illustrert, og i disse dager beskjeftiger jeg meg med smykkedesign ved siden av.

I tillegg til å skrive og lage bilder, jobber du også med smykker?

Det jeg liker best i smykkefaget, er lidenskapen til de gamle tradisjonene. Jeg er selv mest faglært innenfor bunadsølv. Det er en helt spesiell følelse man får av å lage ting med motiver og teknikker som er blitt brukt helt tilbake til vikingtiden, i Norden, Portugal Storbritannia, Russland og mange andre steder. Hvert arbeid du lager har en liten bit fra hvert menneske som tidligere har vært med på å forme tradisjonene i håndverket. Samtidig har man selv muligheten til å forme tradisjonen, enten det er å modernisere den eller å skape noe fullstendig nytt.

Jeg lager gjerne smykker som utfordrer det tradisjonelle, men som også bevarer de gamle håndverksteknikkene.

Hva inspirerer deg til å lage noe?

Hvert arbeid jeg lager, enten det er tekst, bilde eller smykke, har alltid en følelse som grunninspirasjon. Det kan være alle slags følelser som jeg ønsker å formidle eller dele. Mye av det jeg lager innenfor bilde og litteratur, er preget av diskusjon rundt sosiale normer, spesielt mental helse. Det kan hende jeg har gode dager og velger å uttrykke de gode følelsene, og det kan hende jeg har dårlige dager og blir inspirert til å lage bilder eller tekster basert på det mer negative i hverdagen.

Litteraturen og den visuelle kunsten står meg spesielt nært i tider hvor ting er vanskelig, og jeg bruker begge som løsning til å hjelpe meg selv med å komme meg gjennom hverdagen.

Kan du plukke ut én av tekstene dine og fortelle litt om tankene og prosessen som ligger bak?

Jeg vil plukke ut «Papir», som jeg la ut på Trafo i juni i år. Når jeg skriver dikt, eller noveller for den saks skyld, går som regel skriveprosessen automatisk ut ifra det jeg har på hjertet i det øyeblikket.

Papir har superkrefter.
Det kan bære info, historier og følelser. Du kan farge det som du vil, legge sjelen din der. Brette det til små fly, og uendelig andre former.
Et papir kan være fylt av liv, eller tomt, åpent for muligheter. Håp.
Men selv papiret kan brenne, ved en liten gnist.
Ikke kjeft på det, når det brenner. Ikke bli så inderlig skuffet, fordi det ikke tåler alt.
Husk at papir har superkrefter, og svakheter, som resten av oss.

Jeg skrev dette diktet med et miljø rundt meg som jeg ikke kan beskrive med et annet ord enn «anstrengt». Ofte når jeg skriver, så tenker jeg ikke først at det er noen andre som kommer til å lese det senere, men at jeg skriver noe til meg selv, eventuelt som en trøst. Det er nettopp trøst som er den røde tråden i diktet, at selv om mange forventer mye av deg, så har du lov til å gi faen i hva de mener. Fordi vi alle har våre gode og dårlige øyeblikk, og vi burde aldri la oss defineres med ett ord.

Kan du gjøre det samme med et av bildene?

Bildet «Urørt» tok jeg da jeg satt på bussen hjemover over Haukeli til Drammen. Jeg tror egentlig ikke jeg kunne forklart dette bildet bedre selv enn hvordan Mathilde Caeyers tolket det da jeg ble kåret til månedens TrafoTalent i april.

Jeg eksperimenterte mye med bruk av filter i de første bildene jeg tok, men det var først da bussen kjørte inn i en tunnell at belysningen ble ideell for fotoet. Jeg tok mange bilder med stort fokus på hvordan hånden var plassert i forholdt til «stop»-knappen.

Ideen om fotoet kom til meg idet jeg nærmet meg Asker. Uten å gå for mye i detalj, så er ordet «stopp» et ord som sitter litt for langt inne for meg. At ved å bruke det ordet så insinuerer du at noe er galt og må stoppes. Og hvis ikke flere er enige med deg, så blir du plutselig den sensitive dramaqueen-en.

Jeg tror hovedgrunnen til at jeg tok bildet var for å minne meg selv på at meningene mine teller selv om flere er uenige med meg. Og at opplevelsene mine ikke kan «eies» av noen andre enn meg selv.

Du har også laget en serie tegninger med øynene lukket. Hvordan foregår det?

Serien som jeg lager med øynene lukket, er en serie som jeg kommer til å fortsette med videre. Jeg startet på den i 2020, da hverdagen min var oppslukt av skole og innleveringer. Jeg hadde hørt et sted at det å tegne og male kan fungere som en slags terapi, men jeg er sikker på at mange andre som meg er absolutte perfeksjonister når det kommer til billedkunst. Og når man er i midten av frustrasjon, sinne eller depresjon, er det ikke alltid så enkelt å komme i gang med et nytt prosjekt.

Derfor ønsket jeg å finne en måte man kan tegne på uten å gjøre seg selv mer frustrert, som også uttrykker følelsene du opplever i det øyeblikket. Simpelthen å lukke øynene, ta en blyant og la hånden tegne på arket, helt til du føler at det er nok. Litt som når du blir sint på ditt eget arbeid og skraper blyanten så hardt inn at papiret revner. Hver bevegelse hånden gjør for å lage strekene, viser overraskende godt hvordan humøret ditt er. Jeg merket at for meg så ble tegningene større jo sterkere følelsene mine var, og skarpere i kantene, jo vondere det var å kjenne på de følelsene.

Også var det den likeså viktige delen av prosessen, å komme på et navn til tegningen. Det navnet skulle være det første ordet som kom til meg når jeg åpnet opp øynene og så på det jeg hadde tegnet. Kanskje det blir fint, kanskje det blir stygt, men jeg tenker at følelseslivet vårt også burde ha rom for det som ikke er like fint å kjenne på. Derfor synes jeg dette er en god øvelse man kan gjøre uansett hva situasjonen er.

Hvilke ambisjoner har du for kunsten din?

I mange tilfeller er jo kunst ment for å skape diskusjon, og mine ambisjoner for visuell kunst handler mest om det. Jeg ønsker å vise andre hvordan jeg ser på verden, på godt og vondt. Og i litteraturen søker jeg også etter å skape noe stabilt som folk kan kjenne seg igjen i, å tolke det usynlige kaoset som finnes i mange av oss, slik at både jeg og de som leser tekstene mine kan finne en slags trøst.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg bruker Trafo til inspirasjon, til konstruktiv kritikk, og viktigst som motivasjon til å fortsette med det jeg gjør.

Som en som bor ute i distriktet, som opprinnelig ønsket å gå på forfatterskole, men som ikke kunne, så synes jeg det er viktig at nettsamfunn som Trafo finnes, hvor man kan snakke sammen med og få råd og veiledning fra andre som også er glad i og forstår det du gjør og har lyst til å gjøre.

Yrker som har med kunst å gjøre føler jeg ofte blir frarådet å utøve fordi det er vanskelig å få stabil jobb der. Og for ungdom spesielt syns jeg det er viktig å understreke at kunst er et kall som man ikke må ignorere, men engasjere seg i så mye man kan og vil. Og der tenker jeg at Trafo skårer høyt som plattform, ikke bare for ungdommer som allerede står sterkt som kunstnere, men også de som ennå er i fasen med å tørre å ta det spranget, til å gjøre det de har lyst til å gjøre.

Du kan følge Ingrid videre på profilsiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.