Jeg føler meg som en trestubbe som er kuttet vekk fra røttene sine, tørr og på starten av å bli hul, noe annet eget, en selvstendig utenforliggende livsform vil kanskje flytte inn en gang, hvem vet, og skape et hjem ut fra dette hulrommet, og kanskje blir dette symbiotiske forholdet ...

Alle kan hoppe i fallskjerm Alle kan reise jorda rundt Alle kan kysse en fremmed Men alle kan ikke sitte alene Alle kan ikke sitte alene i ensomheten Alle kan ikke det Men alle kan rømme

skrå usymmetrisk tankegang som sløver løpsk via ullkanaler, inn i bly og ned på linjepapir, på kjent fremmedspråk, det er trøtte linjer i lower case bokstaver som ser etter måter å formilde/formidle stemningen som sitter utenfor ordene, samtidig som jeg savner Noe, kanskje søvn eller melodi