et lite vindu langt vekk og enda lenger bort og helt der ute ja og enda litt til og så et lite stykke videre unna igjen og forbi

flekker og ujevnt gulv, bølger i tapeten og knirkende dører, nedsunkne tangenter og skuffer som ikke vil lukke seg helt, løse håndtak, komma komma

Ingen andre er som meg, Skogsmannen. Jeg tråkker høyt for å komme over mosen og identifiserer blåbærene. Gjennom bladene ser jeg en stein. Steinen har pels og den er brun; steinen beveger seg, og før det er ferdig tenker jeg: Haha, skitt.