Solveig Gunnarsens aktivitet
Det er ein lang bakke opp til psykologen. Eg har på meg ei t-skjorte som eg veit eg kan ha på meg når eg omsider kjem meg inn døra. Over det blåstripa plagget, ligg det ein mørkeblå hettegenser. Kvifor det? Nei, eg har eit litt forskrudd tankemønster når det gjeld ...
Så banalt. Så kjedeleg. Men det er slik eg tenkjer kvar einaste morgon - slitsamt er det.
Stolen som du Ikkje maktar å Sitje i meir Staden som eg Tok frå deg Roa du ikkje Finn att i armstøet Vakkert var det Då du låg Kring kragebein Og knoklar Vondt var det Då du lot hjartet Mitt dunke fritt Eg veit vel Ikkje mykje Men eg veit ...
Innan to varme handflater, blant klamme fingrar, finst det eit glimt av håp. Eit holrom av brennande heite medan eg kan kjenne det andre hjartet dunkande inn i hovudpulsåra mi. Straks kan eg kjenne tung pust i øyret, eit utveksla blikk av medynk og føter fletta saman under nyvaska sengetrekk.Iskalde ...
Eg bryr meg ikkje om du sveittar, hald ho så lengje du trong, så lengje du vil, så lengje lysta di varar.