Denne monologen skrev jeg mens jeg var på utveksling i Frankrike. Jeg kunne ikke fransk og det var kanskje derfor jeg endte opp med å melde meg på et ukes kurs som gikk ut på å studere kunstpublikasjoner i Sørfrankrikes største arkivverk. Omringet av bøker jeg ikke kunne lese ble jeg umiddelbart utilpass. Samtidig hørte jeg på Drømmemesteren Bendik Riis av Ketil Bjørnstad. Jeg ble veldig berørt av alle tankene og ideene Riis forsøkte å formidle, men som sjelden ble forstått.
Jeg bestemte meg for å lage en tekst der jeg utforsket nettopp det å ikke nå fram. Jeg skrev en monolog og oversatte den så godt jeg kunne. Resten gjorde jeg ved hjelp av oversettelsesprogrammer slik at også teksten ble distansert fra meg selv. Jeg fremførte teksten på et offentlig arrangement der jeg vekslet mellom å lese monologen på fransk og diktene på norsk/svensk. På denne måten ønsket jeg å leke meg med språket, der all informasjon ble sagt uten at den nødvendigvis ble oppfattet av alle til enhver tid. Begrensningene i språket ble på den måten heller et forsterkende element av budskapet i teksten.
Arkivet som institusjon gjør en viktig jobb i å ivareta kunnskap, men jeg ble også oppmerksom på de som ikke var representert i arkivet. Hvem og hva er det som videreformidles og hva forblir utilgjengelig? Det er også noe jeg har ønsket å belyse i denne teksten.