Atle Hålands begrunnelse:

Det skjer mye på Trafos arena, og det er vanskelig å plukke ut ett talent når det er så sabla mange. Blant annet publiseres det mye vakker og forurenset poesi. Forurenset i god forstand, skal man skildre det vakre i mennesket, må man ta med hele, også det skitne. En tekst som er et godt eksempel på dette er Mabase av Ellen H. Jeg ønsker også å trekke fram teksten Præ-walk-of-shame av Casper Thorhauge Mønsted som med en spisset penn gir helt konkrete beskrivelser av en situasjon, og samtidig gir rom for fortolkning. Dette presiserer også gjestementor Ruth Lillegraven. Spiss tusj har også Øystein Bakke, som har publisert et detaljrikt Mareritt. Et verk med en litt kronglete tittel (L1005001_670) av Sofia Nömm føler jeg også for å nevne, Sofia har laget en vakker treskulptur med et sterkt ansiktsuttrykk.

Likevel skal det kåres et talent i mai, og jeg har landa på Somewhere else av Andrea Haugerud Hovik. Tittelen fikk meg til å tenke på dokumentaren Here is always somewhere else, som handler om kunstneren Bas Jan Ader som forsvant i forsøket på å finne noe mirakuløst gjennom å krysse Atlanterhavet i en tretten fots seilbåt. Det er her jeg føler Andrea Haugerud Hovik har lykkes – med veldig lite effekter har kunstneren funnet noe drømmende, mirakuløst-liknende.

Kortfilmen Somewhere else har ingen lyd, noe som gjør at jeg legger merke til all lyd som finnes i rommet hvor jeg ser filmen. Dette får meg til å oppsøke et stille rom, gjerne mørkt rom, hvor jeg kan se filmen eller drømmen i fred. For det er dét filmen er, en drøm, eller en beskrivelse av en drøm, og den som drømmer ligger i senga med Starwars-t-skjorte og en truse på hodet. Det er noe urovekkende med det bildet, selv om det filmes med en stødig og rolig hånd. Og det er noe urovekkende med drømmen som beskrives gjennom teksting. Om en far som mister armene sine, midlertidig, og mens han venter på å få dem sydd på igjen, kan han bare bære sin egen vekt. Denne korte teksten som vises, hadde fungert som tekst alene, men kombinert med filmen blir uttrykket enda sterkere. Selv om Andrea Haugerud Hovik ønsker å jobbe mer med filmen (nevnt i en kommentar), føler jeg at den er ferdig og fungerer slik den er nå. For all del, jeg oppfordrer til eksperimentering og utforskning, men behold begge utgavene. Og gratulerer.

Det skjer mye på Trafos arena, og det er vanskelig å plukke ut ett talent når det er så sabla mange. Blant annet publiseres det mye vakker og forurenset poesi. Forurenset i god forstand, skal man skildre det vakre i mennesket, må man ta med hele, også det skitne. En tekst som er et godt eksempel på dette er Mabase av Ellen H. Jeg ønsker også å trekke fram teksten Præ-walk-of-shame av Casper Thorhauge Mønsted som med en spisset penn gir helt konkrete beskrivelser av en situasjon, og samtidig gir rom for fortolkning. Dette presiserer også gjestementor Ruth Lillegraven. Spiss tusj har også Øystein Bakke, som har publisert et detaljrikt Mareritt. Et verk med en litt kronglete tittel (L1005001_670) av Sofia Nömm føler jeg også for å nevne, Sofia har laget en vakker treskulptur med et sterkt ansiktsuttrykk.

Likevel skal det kåres et talent i mai, og jeg har landa på Somewhere else av Andrea Haugerud Hovik. Tittelen fikk meg til å tenke på dokumentaren Here is always somewhere else, som handler om kunstneren Bas Jan Ader som forsvant i forsøket på å finne noe mirakuløst gjennom å krysse Atlanterhavet i en tretten fots seilbåt. Det er her jeg føler Andrea Haugerud Hovik har lykkes – med veldig lite effekter har kunstneren funnet noe drømmende, mirakuløst-liknende.

Kortfilmen Somewhere else har ingen lyd, noe som gjør at jeg legger merke til all lyd som finnes i rommet hvor jeg ser filmen. Dette får meg til å oppsøke et stille rom, gjerne mørkt rom, hvor jeg kan se filmen eller drømmen i fred. For det er dét filmen er, en drøm, eller en beskrivelse av en drøm, og den som drømmer ligger i senga med Starwars-t-skjorte og en truse på hodet. Det er noe urovekkende med det bildet, selv om det filmes med en stødig og rolig hånd. Og det er noe urovekkende med drømmen som beskrives gjennom teksting. Om en far som mister armene sine, midlertidig, og mens han venter på å få dem sydd på igjen, kan han bare bære sin egen vekt. Denne korte teksten som vises, hadde fungert som tekst alene, men kombinert med filmen blir uttrykket enda sterkere. Selv om Andrea Haugerud Hovik ønsker å jobbe mer med filmen (nevnt i en kommentar), føler jeg at den er ferdig og fungerer slik den er nå. For all del, jeg oppfordrer til eksperimentering og utforskning, men behold begge utgavene. Og gratulerer.

Atle Håland.