Pågående
I mine yngre dager satt jeg ofte og stirret utenfor vinduet mitt– den blekne himmelen, en sjelden gang var den sterk blå, og denne fargen tiltrakk meg som møll mot lyset. Jeg var ikke eldre enn ti, og så jeg sollys skinne gjennom glassvindu og safirglass løp jeg ut så fort jeg kunne. Jeg var nødt til å nyte varmen, og mor sa alltid «husk solkrem Alfred, ellers ender du opp rød som Rødehavet». Å mor tenkte jeg, du kunne nevnt blod og hælene i skapet ditt, men du tenkte på middelhav – og det er ikke engang rødt. Jeg sa ingenting da, jeg var altfor redd – og jeg hatet det, jeg hater å være redd, men hva var fryktløs når din empatiske mor skremte deg? Du kunne kalt meg feig, jeg hadde ikke stritt imot, og mine venner misbrukte min evne til å adlyde til deres egen nytte. Og selv om ikke jeg ønsker noen selvmedlidenhet, er jeg sikker på at det er årsaken til at jeg i dag ser og oppfatter sollyset gjennom fengsel og gitter.
Jeg hater å sitte rundt en vegg omringet av barrikader. Døden er et bedre svar – og kom igjen dommer, jeg – en morder? Det er absurd. En kanins død gir meg to dårlige nattsøvn – ett menneske hadde gitt meg søvnapne. Likevel soner jeg 21 år – ikke er jeg 21, og livet mitt sees gjennom fengselmat og tilfeldige vaktsjekk. De første ukene var aller verst, å ikke kunne nyte sin egen frihet, det finnes ikke verre. Hva så om rommet ser ut som motell, når jeg ikke kan høre fuglene kvitre?
Kommentarer
Edy Poppy
3 måneder siden
OPS, KOMMENTAREN SER VELDIG RAR UT VISUELT, HÅPER DU KLARER Å SKJØNNE DNE LIKEVEL :)
Edy Poppy
3 måneder siden
MYE FINT HER OG MYE IGJEN Å UTFORSKE. STILL TEKSTEN DIN SPØRSMÅL. PRØV Å LAGE ENDA MER FYSISKE SCENER, SLIK AT VI FØLER DENNE PERSONEN I NÅTIDEN OG FORTIDEN. JOBB ENDA MER MED SHOW DON’T TELL, VIS IKKE FORTELL, ET AV DE VIKTIGSTE VIRKEMIDLENE FOR EN FORFATTER. LES MER OM DET I ROBERT MCKEES VELDIG GODE BOK STORY. UNDER HAR JEG KOMMENTERT I SELVE TEKSTEN. HÅPER DET INSPIRERER DEG TIL Å JOBBE VIDERE. DU HAR DEFINITIVT NOE PÅ GANG OG EN SPENNENDE STIL! LYKKE TIL!
Pågående
I mine yngre dager satt jeg ofte og stirret utenfor (UT AV?? ELLER SATT DU UTENFOR VINDUET DITT OG STIRRET INN. NOE SOM VILLE VÆRT RART; MEN KANSKJE INTERESSANT FOR EN KARAKTER) vinduet mitt– den blekne himmelen, en sjelden gang var den sterk blå, og denne fargen tiltrakk meg som møll mot lyset. Jeg var ikke eldre enn ti, og så jeg sollys skinne gjennom glassvindu og safirglass løp jeg ut så fort jeg kunne. Jeg var nødt til å nyte varmen (HVORFOR VAR DU NØDT TIL DET?), og mor sa alltid «husk solkrem Alfred, ellers ender du opp rød som Rødehavet». Å mor tenkte jeg, du kunne nevnt blod og hælene i skapet ditt, men du tenkte på middelhav – og det er ikke engang rødt. Jeg sa ingenting da, jeg var altfor redd (HÆLENE I SKAPET ... HØRES UT SOM HUN ER EN SLAGS KANNIBAL???) – og jeg hatet det, jeg hater å være redd, men hva var fryktløs når din empatiske mor skremte deg? (UTVIKLE DENNE SCENEN MER? Å SI HUSK PÅ SOLKREM ER JO LITT EMPATISK, MEN IKKE NOE BEMERKELSESVERDIG. HVORFOR ER JEG-ET REDD. KANSKJE SCENEN MELLOM MORNE OG JEG-ET KAN UTDYPES UTEN OG OVERFORKLARES?) Du (HVEM ER DETTE DU-ET? LESEREN, EN KARAKTER??? HVEM ENN DEN ER BØR DEN UTVIKLES TIL Å FÅ EN STØRRE ROLLE. EN GANG VIRKER TILFELDIG, TO MER SOM ET KUNSTNERISK GREP, MANGE SOM ET PRINISPP) kunne kalt meg feig, jeg hadde ikke stritt imot, og mine venner misbrukte min evne til å adlyde til deres egen nytte. (HVILKEN EVNE? EVNEN TIL Å VÆRE FEIG? HVILKEN NYTTE?) Og selv om ikke jeg ønsker noen selvmedlidenhet (MENER DU MEDLIDENHET ? SELVMEDLIDENHET FOR JEG-ET FRA SEG SELV. EVT OG SELV OM JEG IKKE ØNSKER Å VÆRE SELVMEDLIDENDE ...), er jeg sikker på at det er årsaken til at jeg i dag ser og oppfatter sollyset gjennom fengsel og gitter. (SPENNENDE. NÅ FÅR VI PLASSERT JEG-ET I EN NÅTID, I FENGSEL ALTSÅ)
(DETTE AVSNITTET HER BURDE UTVIDES OG UTVIKLES. JEG SYNES DET ER SPENNENDE OM DU HELE TIDEN VEKSLER MELLOM FORTID OG NÅTID, HAR TO PARALLELLE HISTORIER PÅ GANG SOM LESEREN VIL SKAL KRYSSES) Jeg hater å sitte rundt en vegg omringet av barrikader. Døden er et bedre svar – og kom igjen dommer, jeg – en morder? Det er absurd. En kanins død gir meg to DAGERS? dårlige nattsøvn – ett menneske hadde gitt meg søvnapne (. Likevel soner jeg 21 år – ikke er jeg 21, og livet mitt sees gjennom fengselmat og tilfeldige vaktsjekk. De første ukene var aller verst, å ikke kunne nyte sin egen frihet, det finnes ikke verre. Hva så om rommet ser ut som motell, når jeg ikke kan høre fuglene kvitre?
Del kommentaren
Kopier denne URLen og del den med andre
... eller send en epost.