I diktet møter vi et implisitt jeg/noe som spør om et “vi” skal bygge reir. Diktet beskriver hvor og hvordan de kan bygge reiret, de skal klatre opp barken, og de skal skjule seg blant greinene. De skal “håpe på det beste”, uten at vi vet hva som står på spill og hva det er de håper på, og om det i det hele tatt er noe konkret.

Diktet i seg selv er som et sted å oppholde seg i, akkurat som reiret. Jeg vil gjemme meg i diktet, jeg vil gjemme meg i reiret, jeg vil være med på å skjule meg blant greinene og se utover fjæra. De to siste linjene “som klokkeslag // på helligdager” gir diktet et nytt lag, og løfter det opp uten at det mister holdepunktet. Følelsen jeg får av å lese det minner om følelsen av å ligge lenge under dyna og bare lytte til, eller betrakte, verden utenfor vinduet. Her vil jeg oppholde meg lenger.

tekst av Ingrid Lending