Trafotalent

Hvis man setter opp noen adjektiv som ofte dras frem i kunstkritikk, så ser
man fort at skalaen for kunstkritikk ikke går fra 1 til 10 men litt hit og
dit. Kunst kan feks vært stygg eller vakker, kommers eller rebelsk,
tradisjonell eller nyskapende, rolig eller drivende. Men ingen vil vel si at
for eksempel vakker kunst er bedre enn stygg, eller omvendt.

God kunst for meg er den som forandrer meg, ved at den rører ved noe inni meg.
Jeg kan få noen nye ideer, tanker eller følelser som er mine egne eller som
jeg deler med kunstneren. Men denne opplevelsen er og forblir subjektiv i den
forstand at kunst som treffer meg, ikke nødvendigvis treffer nestemann. Derfor
oppfordrer jeg alle til å ta kunstkritikk med en klype salt, samtidig som at
Stinegurine kan skryte av å ha blitt
månedens trafotalent med bildet
Asymmetric.

Hun har ved å sette sammen elementer som jeg kjenner i en kontekst som jeg
ikke kjenner til, eller ikke trodde fantes, gitt meg noen nye tanker og
følelser som jeg ikke hadde på forhånd, uten at jeg skal fortelle noe særlig
om de eller om at hun overbeviser meg ved å formidle en original ide med super
teknikk og nærmest perfekt komposisjon.

Thor Kvande

Det var selvfølgelig vanskelig å velge det aller beste, det er nærmest mumlig
å sammenlikne så forskjellige ting.

Allikevel, tilslutt bestemte jeg meg for fotografiet «quiet» av Stekepanne.
Gratulerer!

Bildet er så vakkert og mystisk, og veldig godt observert. Bildet har noe litt
overnaturlig, nesten relgiøst ved seg, men er overhodet ikke klissete eller
«for vakkert». Det er nemlig samtidig så jordnært, med de to vanlige putene
nederst i bildet og strietapetet på veggen, to ting som for meg er velkjent,
vanlig og godt. Og det gir fine strukturer.

Jeg liker også komposisjonen. Det hele er veldig enkelt, rolig og samstemt.
Jeg liker godt at det er bare to retninger i bildet, altså solflekkene og
skyggene som går oppover, og putene som ligger. Det er noe rart, og nesten
aggressivt med sol-stripene som er vertikale, det gjør liksom bildet så lett
og sprøtt (i betydningen crisp), det ser nesten unaturlig ut at de stripene
går så rett oppover. Og putene under er tunge og rolige, litt fordi det er
puter, og det gir en rolig følelse, men også hvordan de ligger plassert i
bildet.

Dessuten, når jeg ser på dette bildet, så tenker jeg: Det er så mye magisk å
se, selv en helt vanlig morgen med sol-lys på puta, og jeg liker at det er
flere som legger merke til de små tingene der og at noen tar et bilde av det.
Jeg vet ikke hvorfor, men det gjør meg varm om hjertet!

Inga Sætre

Til tross for den umulige oppgaven en mentor står ovenfor, å skulle velge i en
jungel av så mange kreative og varierte bidrag, har likevel valget falt på det
enkle fotografiet familie med ripe Bare
tittelen, er nesten verdt utmerkelsen i seg selv. Med et enkelt grep knyttes
en teknisk kommentar (fotografiets faktiske ripe) til noe meningsbærende i
fotografiets fortelling. I dette tilfellet, har tittelen den sjeldne
egenskapen, at den faktisk beriker, understreker og åpner for en større
sammenheng og flere tolkningsmuligheter i bildet.

Når det er sagt, vil jeg også påpeke at min interesse for familie med
ripe, hovedsakelig springer ut av
fotografiets evne til å strekke utover sine egne rammer. Dette visuelle
prosjektet er både enkelt og komplekst og det vekker nysgjerrighet. Gjennom
tittelen blir vi fortalt at dette er “familie”, men her er det jo bare en
mann. Fanget i en bevegelse, på vei til eller fra noe vi umulig kan vite hva
er. Her utforsker fotografen den unike muligheten fotografiet faktisk har til
å fange og kommenterer mennesker i tid, og tidens egen natur i seg selv. Denne
mannen står stille, men han er likevel i bevegelse. Hvor kommer han fra og
hvor skal han? Har han nettopp reist seg fra det tomme bordet eller er han
kanskje bare en forbipasserende? Ved å velge en aldrende mann, bærer også
fotografiets hovedperson tiden med seg. Er dette familiens bestefar? Eller er
det en mann som har mistet sin familie? På mange måter er det fascinerende
hvordan dette også kanskje kan sees som en kommentar til familien, som en
statisk, men foranderlig enhet som stadig utvikler seg og blir noe annet i
tidens forløp.

I bakgrunnen, (det mannen tydeligvis er i ferd med å forlate?) ser vi restene
av et selskap som nylig har funnet sted. Det er ikke utenkelig at det er
restene etter et levende familieselskap. Noe har funnet sted i nær fortid. Det
har vært fest og det har tydeligvis vært hygge. I fotografiets øyeblikk er det
bare det uryddige festbordet som kan vitne om dette, mannen i bildets sentrum,
er nå ensom, på vei fra et sted til et annet i et frosset øyeblikk av tid. Men
hvor skal han? Det er tydelig at han ser i retning av et rom som ikke er
tilgjengelig for tilskueren, og kanskje er han også på vei dit hen. Det er med
fascinasjon at jeg observerer hvordan fotografen her jobber med og utforsker
det negative rom og således åpner for virkeligheter og tolkningsmuligheter som
ikke nødvendigvis er synlig for det blotte øye. Hva finnes utenfor øyeblikket
og fotografiets form? I en enkel rute, fortelles det dermed en historie, som
til tross for sin statiske natur, utfordrer og strekker seg ut i tid. På den
måten klarer kunstneren å forbinde noe som har vært, med det som utspiller seg
i øyeblikket og som videre kanskje skal komme.

Spesielt liker jeg også den lille detaljen med det lille lysglimtet eller
refleksjonen på bildet som henger like bak ham i rommet. Bildet ligner en
kvinne, er det hans kone? Det lille lysglimtet treffer henne i brystet og
ettersom han ikke ser i retning av dette, men det likevel finnes like bak hans
hode, kan man undre seg om det er ment som en kommentar til den eldre mannens
indre verden.

Jeg vil gratulere månedens TrafoTalent med et inspirerende og utfordrende
bilde som engasjerer, trigger nysgjerrigheten og, ikke minst, som åpner, langt
mer enn det lukker for tilskuerens deltagelse.

Lilja Ingolfsdottir

Det er alltid en spennende utfordring å velge månedens Trafo Talent og ut av
de 388 bidragene i august er det mye kreativ aktivitet å finne. Som seg passer
for denne tidsperioden er månedens utvalgte en kunstner som også i sitt
kunstnerpseudonym har referanser til akkurat denne perioden mellom juli og
tidlig september. Men i motsetning til påstanden om at dette er en noe passiv
sesong synes jeg at det motsatte er bevist når man går gjennom alle de flotte
bidragene i august. Forøvrig er jeg veldig imponert over den flid og
konseptuelle tankegang som ligger bak alle de forskjellige navnene til
deltagerne på Trafo. Måtte det gjenspeile seg videre i arbeidene som
presenteres!

Månedens Trafo Talent August 2010 er CanicularDays’ akrylmaleri Ditt Sorte
Gull .

CanicularDays anatomiske og detaljrike tegneferdigheter i dette bildet bikker
ikke over i klisjeer eller pastisjer, men derimot leder tankene mot tidligere
kunstneres omgang med dystopiske temaer, lignende den hun beskriver når hun
forklarer at bildet er motivert av Full City-havariet , det unødvendige
oljeutslippet i Langesund sommeren 2009. Hennes dyktige, håndtverksmessige
fremstilling av detaljer og kreative bruk av egenkolorert papir gir arbeidet
et tidløst preg og den monokrome fremførelsen forsterker alvoret i det
kontekstuelle budskapet som også fremheves i tittelen på arbeidet.

I blikket og holdningen til fuglen kan man lese oppgitthet og bebreidelse, men
kanskje også mytologiske referanser der håp avspeiles i hvordan det hvite
modellerer fuglekroppen. En aktiv, dynamisk komposisjon leder blikket rundt
hele billedflaten. Signaturen i bildet kunne med fordel tones ned da den er
litt vel prangende i forhold til det som presenteres og på den måten tar litt
for mye av oppmerksomheten. Da jeg skriver dette fra Spania, Francisco Goya´s
fødeland, er det selvsagt naturlig å også henvise videre til alle hans mange
sterke beskrivelser av lidelse.

Videre kommer en ikke unna hederlig omtale til MadeleineH & AskVaBres video
Contiguity , et lekende og identitetsutforskende kontekstuell prosjekt som
retter tankene mot kunstneren Tony Ourslers og ikke minst Verdensteaterets
prosjekter.

Jeg falt og for Joralfa´s lidenskaplige og kraftige dikt Engangsgrill som fikk
meg til å smile likevel. Hør på Finn Corens siste utgivelse der han tolker
Olav H Hauges gylne visdomsord.

Sist, men ikke minst; Senvats Trafo- støttede kortfilm om den noe originale
fadderordningen i Trondheim: Fadderspladder , en trøndersk spladderfilm av
Rene Stavnes og Petter Aspdal Hansen.

Gratulerer til dere alle som har lastet opp bidrag i august og lykke til med
arbeidene deres!

Karl Ingar Røys

For ett år siden ble jeg invitert til å velge trafotalent for august
2009 . I år skal jeg gjøre det samme
for juli, og derfor var jeg veldig nysgjerrig om disse skulle ha mye til
felles, fordi begge tross alt er sommermåneder. Skulle jeg treffe noen aktive
medlemmer fra i fjor? Hadde kvaliteten, aktiviteten økt, eller var det mer
variert?

Som jeg la merke til på grunnlaget av fjorårets erfaring er trafos arena et
levende register av årstider og ungdommers liv og utfordringer. Hvis man
sammenligner med juli i fjor har kvantiteten økt betydelig, og i år var det
klart større variasjoner i bidragene. Jeg fant dessverre ingen igjen fra
forrige sommer.

Trafotalent for juli er Mokinzi og hennes
Månebarnet. Dette er en tegning
bearbeidet i photoshop, hvor tegneren har skapt et eget univers, hvor fantasi
og virkelig, håndverk og det digitale, håret og skyene blandes på en subtil og
elegant måte. Øynene og munnen er fanger inn i den desaturerte farge paletten
som hjelper til med å skape en klart stemning.

Mokinzi jobber ikke bare med tegning men jobber også med håndsydde dukker som
spesielt Kompanjong som skiller seg ut
på arenaen.

Månedens trafotalent har som utgangspunkt å plukke ut et spesifikt arbeid, og
selv om jeg gjør det, vil jeg også fremheve standhaftigheten til de som holder
på og som leter etter sitt eget uttrykk. Det krever disiplin å produsere og å
publisere. Tross alt handler dette om juli, en tid for å være ute og ikke
framfor datamaskinen, eller kanskje 422 bidrag på trafo i juli bekrefter at
dette er en viktig del av sommeren for mange.

Christian Bermudez

TrafoTalent for juni 2010

Juni er den mytiske måneden man går og venter på hele resten av året, måneden
da det endelig er ferie og sommeren ligger der som en lang og fantastisk rekke
med lyse netter og varme dager foran oss, dager fulle av grønne parker med
engangsgrill og blå himmel over glitrende fjorder og late sandstrender hele
veien. Det er ikke tiden for å være inne og fikse på bilder i Photoshop, det
er ikke måneden for å sitte foran flimrende skjermer og skrive dikt. Eller? De
mange talentene på Trafo vet naturligvis bedre - for fremfor alt er juni en
fantastisk måned for å slippe løs all den kreativiteten man har måttet gjemme
under hauger med lekser og pensumbøker gjennom hele det lange skoleåret. Juni
er begynnelsen på den tiden av året da man endelig får lov til å være seg
selv. Dessuten regner det en hel del i juni også. Kampen om å bli månedens
talent denne måneden har vært hard, men det har vært en fin og takknemlig jobb
å være den som fikk lov til å velge ut vinneren.

Månedens talent for juni er en musiker. Det er på tide!
stroszek har lenge laget spennende
musikk under flere navn, blant annet Jesus
Seashell, som denne månedens
talent-bidrag knytter seg til. Vinnerbidraget heter hate your parents, grow a
moustache, og selv om jeg personlig
ikke vil stille meg bak noen av de to imperativene tittelen uttrykker, er
selve låta en flott, liten indieperle - i ordets beste forstand. Om det er
sant at musikken er spilt inn på soverommet til en kompis, slik stroszek
skriver, vet jeg ikke, men innspillingen låter i alle fall skranglete nok til
å kunne ha vært det. At stroszek sverger til kassetten som sitt medium er også
med på å underbygge den gutteromsautentisiteten som jeg tror mange vel
etablerte indieband ville vært misunnelige på ham for. Suset fra tapen og
klikkelydene fra kassettspilleren er med på å gi musikken særpreg,
personlighet - og kredibilitet.

Hate your parents, grow a moustache er, som de fleste (og beste) av stroszek
sine bidrag, en blanding av akustisk gitar og såkalt chipmusikk (musikk laget
med lydchips fra gamle datamaskiner og spillkonsoller). Lydbildet er utpreget
lo-fi, samtidig som det er meget proft og elegant satt sammen. De ulike
instrumentene utfyller hverandre og skaper et univers som er skeivt og skakt,
men aldri ute av tempo, aldri surt eller ubalansert. At vokalen ligger såpass
lavt i lydbildet som den gjør, bidrar til å gjøre låta litt innadvendt og
hemmelighetsfullt, og det synes jeg kler den godt. Hate your parents… minner
meg om noen av de tidligste innspillingene til Bright
Eyes, men band som The
Microphones, The
Books og Broken
Spindles er også nærliggende
referanser. Jeg anbefaler alle å ta seg tid til å utforske stroszek og de
mange prosjektene og websidene han er involvert i.
Lowmoralfiber.com, som er et godt utgangspunkt,
inneholder f.eks. noen fine scans fra notatbøker, filmklipp med musikk til og
lenker til ulike prosjekter på myspace. stroszek er oppløftende kreativ,
produktiv, og viser at det ennå finnes liv for slagordet DIY - Do it yourself
- på musikkens område. Vi gir ham en stor runde applaus for det!

Blant de mange andre bidragene jeg lot meg imponere av i denne omgang, vil jeg
nevne Piper sine illustrasjoner først. De
ni bidragene som ble lagt i Arena i løpet av juni viser alle et stort talent,
og et vidt spenn i uttrykk og teknikk.
Hodekollasj er f.eks. en
sammenstilling av ulike utrolig tøffe, tegneserieaktige figurer, mens For
fuglene er et mørkt, fantasifullt og
morsomt maleri som kunne gått rett inn i en barnebok eller et tegneseriealbum.
Piper viser at hun behersker både analoge og digitale teknikker, og selv om
hun ikke nådde helt opp denne gangen, var hun en veldig sterk kandidat og jeg
gleder meg til å følge med på videre den videre produksjonen! Av andre
illustratører, synes jeg forrige måneds vinner,
Fiolina, leverer et nytt sterkt bidrag
med Nattevåk, og også
Volva og
Kjeks er fine - bra å se at man
ikke hviler på laurbærene her! Jeg liker også godt bidraget
Drøm av
Goll.

Mange gode bidrag også innen fotoavdelingen, her nevner jeg først og fremst
Aliceoff, som imponerer med mange
flotte barneportretter, bl.a. et bidrag uten
tittel av en gutt som ligger i
gresset. Jeg er også veldig svak for
blåauga sitt bilde Gamlebyen
1, og June
Åsheim sitt Hey ho, let’s
go (og i den anledningen vil jeg
også bare få si at jeg er for den skrukkete bakgrunnen!).

På tekstfronten har det vært flere gode bidrag som jeg har merket meg.
Gurk er tilbake, etter en liten pause, og
det er vi glade for! Hun har lagt ut to tekster i juni: Hora
Maria, som er en herlig frekk og
religionskritisk sak, mens Å sveve,
nesten er et poetisk, lite snapshot.
Iselin PG har lagt ut en fin og
sanselig tekst som heter
Kaleidoskop, en tekst som
imponerer med noen sterke og overraskende bilder («solen freser seg sort idet
den går ned i vannet») og generelt viser høyt språklig nivå! Det er også
vanskelig å komme utenom
Alfanabeten. Tretten sprett fra
fjæra er et episk og
suggererende dikt som ser ut til å være under stadig utvikling (en ny versjon
ble lagt ut i juli, ser jeg), og som det blir spennende å følge videre. Verdt
å nevne er også det nydelige, lille diktet Det er plass
nok, av samme medlem. Teksten
Jeg må si deg noe av
kmta synes jeg er fin og stemningsfull,
mens gråsona har skrevet to tekster,
dagen ingen var i stand til å høyre
etter og skulderblad,
skulderputer som jeg liker godt.

Alt i alt har det vært oppløftende å følge med på Arena i juni, og en virtuell
kroneis går hermed ut til alle sammen. Bra jobba, gutter og jenter!

Hilsen

Rune F Hjelmås

TrafoTalent for mai 2010. Under er jurybegrunnelsen til Trafomentor Øystein
Runde:

Det er som vanleg interessant å juryere på Trafo. Og som vanleg må eg innrømme
at min kompetanse på foto er lav, samt at eg likar å trekke fram bidrag som
ikkje tilhøyrer det suverent mest brukte mediet på Trafo. Sist var det eit
tekststykke eg valgte ut, og denne gong er det ein teikneserie.

Å juryere mellom så mange ulike bidrag er ikkje lett, og det er mykje med
nærvere, mykje med personleg erfaring bak, viktige historier frå folks liv som
har blitt lagt ut for heile verda. For dei som ikkje har fått nokon kommentar
på sine verk: De har blitt sett de også. Kanhende eg ikkje hadde noko smart å
seie, kanhende eg ikkje forsto, kanhende det handla om erfaringar som ikkje
traff mine erfaringar, eller erfaringar som ligg så langt bak meg i mitt
gubbeliv (eg har skjegg! Og viker!) at eg har gløymt dei, eller har fortrengt
dei fordi dei traff for sårt.

Korsom er, så er ignorering til for å ignorerast. Lag noko nytt og send det
ut. Eventuelt ta hintet og sats på ei solid karriere som
aksjeporteføljeadministrator, med ei kreativ gryte som kan småputre litt på
si.

Men nokon går heile vegen inn, og lærer seg alt frå forteljeteknikk,
karakterdesign, maling, photoshop og korrekt (aaah!) engelsk rettskriving. Eg
tenkjer då på teikneserieskaparane, desse evolusjonens meisterverk.

Så eg er svææært glad for at eg fekk bestemme trafotalentet for mai, for då
fekk eg utnevne Fiolina sin serie Burning Avalon! For ein strålande,
spennande, velteikna, morosam og veldesigna teikneserie. Om noko, minner den
meg om Hayao Miyazaki, den japanske
animatør/forfattar/teikneserieskapar/regissøren som står bak filmar som
“Totoro”, “Chihiro og heksene” og “Prinsesse Mononoke”.

Grunnen til at eg dreg fram Miyazaki er at Fiolina fortel spennande,
gåtefullt, og aldri utan humor, og at ho har uforutsigbarhet i
karakterdesignet, men utan at det virkar unaturleg. For å få lest heile
historia, sjekka eg også ut http://applethiefart.blogspot.com/ og Limely på
DeviantArt, og det var den verd.

Eg håper på å få sjå heile “Burning Avalon”-historia samla i eit litt meir
hendig format, ein ide kan vere å legge den ut på pdf-nedlasting eller selge
den som bok og pdf på “print-on-demand”-forlag som lulu.com eller lignande på
nettet. Og eg håper å sjå meir av Fiolina, både på Trafo og på trykk.

Lykke til i finalen, og i livet!

Øystein

Det er ikke vanskelig å la seg imponere av bidragene her. Jeg synes arenaen
vitner om at mange jobber målrettet med eget uttrykk. Det er gøy å se og høre
dere!

Da jeg kom over tegningen til MariM med
den merkelige, morsomme tittelen Mor, om ho var ei
potteplante, falt jeg umiddelbart for
dette bidraget. Tittelen sitter nydelig til tegningen som nesten eksploderer
ut av skjermen. Og jeg merker at tankene blir hengende i en loop mellom tekst
og bilde, for her er det masse som skjer.

For det første er dette en av de tøffeste titlene jeg har vært bort i. Men
det er virkningen av tegningen og teksten sammen som gjør den så bra.
Forestillingen om at denne potteplanten, som på ingen måte er så hverdagslig
som selve ordet potteplante tilsier, skal være en person, gjør meg nysgjerrig
og glad fordi den vekker en form for lekelyst.

Tegningen fremstår i uttrykket som upolert og emosjonell, og med en frisk og
særegen strek. Jeg har gått og tenkt på hva som kom til først, om det var
teksten eller tegningen. Og så er jeg imponert over at dette sammen rommer så
mye. Fra et kraftfullt uttrykk, til en tittel som viser en mer stillfaren,
poetisk side, og samtidig er absurd og humoristisk. Det jeg synes du, Mari,
briljerer med her, er å peke ut en uventet tolkning som åpner opp betrakterens
blikk. Dette var fint! Gratulerer!

Ta også en titt på flere av MariMs bidrag, og særlig ein av dei
dagane, som også var en sterk
kandidat.

Men jeg kan ikke gi meg her, for aprilarenaen inneholder mange flotte bidrag.
For å gå videre med tegning, så skiller
Fiolina seg ut som en lovende
illustratør og forteller. Se på
dette.

Blant fotografene viser “AliceOff”: I´m having another
woman, et lekkert komponert rot.
Serien Mommo av
Kristian Sandbæk Solli er
kjempefin. Fotograene formidler stramme tablåer i forlatte rom, der fraværet
av Mommo trer stillferdig frem.

Av de skrevne bidragene er det mange. Jeg vil trekke frem
Alfanabetens 8
dikt. Spesielt 3,4 og 8.
Novellen Hvitt av
naitzel, og
Bones tekst postapokalyptisk
oppvåkning, holder begge høyt nivå på
hver sin måte. Og diktet ein sa meg
av Gråsona, dette liker jeg spesielt
godt.

Og hvordan i all verden hare dere rukket å bli så proffe, dere som leverer
musikkbidragene her, dere er jo så dyktige. Lytt for eksempel till
Maylens My
window og Floor made out of
glass av
Eikeland92.

Det var noe av det som rørte seg på aprilarenaen. Pass på potteplantene, og ha
en fin vår!

Nina Nordal Rønne

I mars måned ble det lagt ut en del interessante tekster, imponerende god
musikk og masse bilder.

Blant mange brukbare bidrag la jeg spesielt merke til
Stolene av
Alfanabeten, Vannmelonens
traumer av
Carin,
Magnelauritzens tekniske
illustrasjoner,
Lyslinjenes følsomme betraktninger,
AnnWebers eksentriske tegninger og
montasjer, johannehs rombehandling,
manga-inspirerte tegneserier av
Dansekampkunst og
Tasticas interesse for stripete klær.

Sunchilds Human
takn som betyr på norsk “Human tegn
(to av tre)” er det andre bilde i en serie som ender opp med selvmord eller
mord. Med dette bilde blir han valgt til månedens Trafo Talent. En ubehagelig
og radikal iscenesettelse der hatten står på menyen. Bildet lever av
kontraster, både inneholdelige og formale, og alle bidra til den samme
klaustrofobiske surreale virkningen. Her kan det nevnes kontraster som for
eksempel: opplyst skikkelse mot svart bakgrunn, naken hud - mønstret hard
stoff, ungdommelig mann - gammeldags gubbe hatt, restaurant situasjon -
uspiselig objekt, kalde gråtoner - levende blomst, bar overkropp - øreklokker,
briller, gaffel og kniv…

Bildet artikulerer besluttsommheten til å gjøre det umulige, for å enten bryte
gjennom eller å bli gal.

Symmetrien bidrar til strengheten, bildet prisgir ikke noen informasjoner
utover det som skal vises. Sunchild
later å ha full kontroll. Men det overrasker ikke hva han ender opp med ved
neste bildet.

Andre Tribbensee

Februar 2010. Innesnødd. Med ryggen mot radiatoren på kjøkkenet. På den andre
siden av veggen for minusgradene. På trafo.no. På leting etter månedens
trafotalent her inne i det grønne og hvite nettrommet hvor det henger bilder
på veggene og dikt og kortfilmmanus og tegninger, noveller, musikk. Hørte på
en skisse- Ny låt av
Mads en dag og ble så glad og lett. Låta
fikk meg til å tenkte på den skjøre linjen som skiller drøm og virkelighet.
Spilte den for sønnen min på seks, og for kjæresten min. Ble glad.

Jeg har også lest veldig fine tekster. Vil spesielt trekke fram diktene til
Alfanabeten. 1. Dag
skapelse,
Selvutslettelse. De er så
fullendte, så billedrike, de åpner og vender på verden. Elsker blant annet
denne setningen: “Du ble født sånn. På halv stang”. Også falt jeg for diktet
Vanleg 2 av
Blueprinted. For en rytme! For en
driv! Skriv på! Også liker jeg godt
Lyslinjenes lett surealistiske dikt
Du må ikke bruke opp alt vannet i
hageslangen. For noen språklige
bilder!

Av fotografiene vil jeg trekke fram Burlesque
II av
Mytevesen. For en romlighet og
sensualitet. Ingenting av
Jina får meg til å lage historier. Jeg
liker mennesket i midten av de nesten øde vintergatene. Bilens lys er som to
dyreøyne. Og jeg ser for meg at mennesket og bilen med dyreblikket kommer til
å møtes i krysset. Og hva da? Til slutt vil jeg trekke fram Asor
Aves fotografier. Spesielt
Fly berører meg. Det er som om
flyet veksler mellom å bade på ryggen i et hav og å fly vanlig på himmelen…

Men så er det denne gutten på
fotografiet til
Fritz200 som har brent seg fast i meg.
Blikket hans. Bildet rommer en hel film, en stor historie. Komposisjonen er
enkel. En gutt i et rom. Et øyeblikk fanget. Et blikk som brenner. Et
ansiktsuttrykk umulig å fastlåse i et ord; redd? Sint? Vill? Fryktløs? Hva ser
han på? Hva har skjedd? Hva skal skje nå? Også er det fargene, komposisjonen,
lyset. Kontrasten mellom skarpt og uskarpt. Men mest av alt det kraftfulle
blikket som trekker i meg, gjør vondt, treffer meg et språkløst sted.

Derfor velger jeg Fritz200 som månedens TrafoTalent for
februar. Gratulerer!

Og takk til dere alle for at dere brakte verden hit til blokka min på st. Hans
haugen i Oslo denne kalde februarmåneden. Jeg er imponert!

Til slutt et sitat av av Edison sagt da han etter utallige mislykkede forsøk
på å lage verdens første lyspære endelig fikk det til!

“Tilfeldighetene tilgodeser den forberedte sjel”

Hanne Ramsdal

TrafoTalent for desember 2009

I desember ble det sendt inn 314 bidrag til Arena. Det var fjorårets laveste
antall. Likevel var det slett ikke lett for en fersk mentor å plukke månedens
talent. Jeg visste at det var mange og flinke folk som viste frem arbeidene
sine her, men jeg hadde ikke skjønt hvor mange og hvor flinke.

Her er noen favoritter. Flere hadde fortjent å bli nevnt.

Jeg synes Fiolinas fabelvesentegninger
er veldig fine. De er så levende i streken og friske i fargene. Jeg liker også
Bohos foto
Sumpen. Det lukter det skog og sommer
av, og det vekker nysjerrigheten min. Og
borghilds portrett
kine er veldig tøft.

Men skal jeg plukke det enkeltbidraget som gjør sterkest inntrykk på meg, må
det bli Vivenkas foto
Linnea. Og jeg skal ikke underslå
at det har noe med nakenhet å gjøre. Nakenhet er tross alt umulig å overse,
noe aviser, media og reklame demonstrerer for oss hver eneste dag. Men
nakenheten i dette bildet er annerledes enn den vi ser i musikkvideoene. Denne
jenta sier ikke “Se på meg, er jeg ikke deilig?”. Hun sier: “Her er jeg. Dette
er meg. Og hvis du ikke takler det, er det ikke mitt problem.” Dette bildet er
mer rock’n’roll enn noe du kan se på MTV.

I hvor stor grad situasjonen er arrangert, er ikke godt å si. Det som betyr
noe, er følelsen av nærvær og styrke bildet gir. Dette underbygges av den
røffe teknikken som er brukt. Fargene er skitne og lyset grumsete.
Komposisjonen, hvor halve jentas hode har havnet utenfor bilderammen, virker
spontan og akkurat passe tilfeldig. Posituren hennes og vinkelen hun er
fotografert fra, er dessuten en helt annen enn den man velger hvis man vil
fremstå søt og tekkelig. Og da har jeg ikke engang nevnt siggen.

Dette er et snapshot av virkeligheten. Det er kanskje ikke den virkeligheten
man ønsker å dele med foreldrene sine, men dét gjør den ikke mindre sann.

Noen burde bruke Vivenkas bilde på et platecover. Men det kan ikke være et
hvilket som helst band som får bruke det. Det må være noen som mener noe med
det de gjør.

Roy Søbstad