Trafotalent

Som TrafoTalentet i desember har jeg valgt bidraget “Jeg vil ikke hjem” av Agate. Gratulerer!

Desember er omme og jeg har klikket meg grundig fram og tilbake gjennom månedens bidrag. Veldig mye fint å se. Det er vel mulig at årstiden har satt en viss stemning i det jeg har landet på et av bidragene med lyden av vedovnen som spraker i bakgrunnen. Det er et fotografi, og selv om det ikke er sikkert at det er tatt nå på denne tiden av året appellerer det likevel. Bildet kan ses på som om det viser et utsnitt av et bål tatt på kveldstid med et hus i bakgrunnen. Det kan leses som om det skjer en slags dobbelteksponering gjennom et vindu eller peisglass. Tittelen (“Jeg vil ikke hjem”) kan på den ene siden gi et poetisk hint til at det sikkert er veldig bra å sitte rundt det bålet, og at det er den kommende hjemturen som ikke frister. På den andre siden framstår bildet som dramatisk og mørkt på en uforklarlig måte. Det ligger med andre ord motstridende lesninger i bildet.

Som billedkunstner arbeider jeg i serier med utgangspunkt i både maleri og foto, noen av seriene er i grenseland mellom disse. Derfor vet jeg godt hvordan hvordan det går å skape ulike stemninger og effekter med valg av kamera, objektiver, innstillinger og lyssetting. Av nysgjerrighet laster jeg ned bildet, høyreklikker på det og velger “vis info”. Da ser jeg hva slags brennvidde, blender og lukker bilde er tatt med. Jeg er opptatt av hvordan et fotoapparat kan sette stemningen i et bilde ved at de tekniske valgene som er gjort er konsekvente; måtte det være i planleggingen, tagningen eller i etterarbeidet. Dette bilde er tatt digitalt med et speilreflekskamera og den lange lukketiden har gjort at flammene i forgrunnen er i bevegelse. Jeg liker hvordan bildet står fram som visuelt sterkt og skildrer en stemning som kan leses i ulike retninger. Bildet har masse støy og er vel egentlig uskarpt, men nysgjerrigheten det er tatt med veier mer for meg i dette tilfelle.

Beste hilsen, Lars Morell

Det er desember, den måneden hvor blogger og aviser fylles opp av lister over
årets beste i alle mulige kategorier. Her på Trafo nærmer det seg kåringen av
årets TrafoTalent, og jeg har fått gleden av å plukke ut den nest siste
kandidaten på lista: Månedens talent for november 2011 er Unnveig Aas, alias
lyslinjene, med bidraget “Mend”. Gratulerer!

Hva skal jeg si om “Mend”; det er ei vakker lita låt som både har noe
umiddelbart fengende ved seg, og som bærer på en mer innadvendt kvalitet som
gjør at jeg forblir nysgjerrig på den, selv etter mange avspillinger. Kanskje
er det noe med den tydelige tilstedeværelsen til artisten i låta, den upolerte
ukulelelyden, kanskje noe med kontrastene i stemmen, en blanding av mykhet og
hardhet, noe kantete men samtidig varmt, som får meg til å tenke på artister
som Ane Brun, Regina Spektor eller Jenny Hval. Jeg tror det har noe med
helhetsinntrykket å gjøre, de enkelte elementene som av og til blir noe mer
enn summen av seg selv.

Unnveig skriver på siden sin at hun “mista språket til fordel for
sangstemmen”. Men tar man en titt på de bidragene hun har lagt ut i løpet av
sine drøyt to år på Trafo, avslører de talent innenfor mange sjangre - ikke
minst også i skriving. Dette talentet har hun tatt med seg inn i musikken, i
dette tilfellet ved å skrive en sangtekst som skal handle om “å lese en bok om
selvmord på trikken, drukne sorger”. Originalt? Ja, og resultatet er blitt en
fragmentarisk, men effektiv tekst, som åpner med den fine linja “I used to
work in a store selling wine / trying to mend some people’s hearts”. Siden
sirkles det inn en litt svevende og lengtende melankoli, en historie som kan
tolkes fra ulike perspektiver. Kanskje er fortelleren en leser, kanskje er
fortelleren den det leses om.

Som TrafoTalentet i oktober har jeg valgt bidraget
SirkelenErEvig av
annweber! Gratulerer!

Det var noe med dette bildet som lokket meg til å gå tilbake og se på det
flere ganger, noe forførende og umiddelbart tiltalende. Jeg liker det analoge
uttrykket, fargene, komposisjonen og den blurry eller uskarpe og drømmende
finishen. Bidraget har fått kommentarer vedrørende akkurat dette siste, at
bildet er pikselert og hvorvidt dette var meningen eller ei. Jeg velger å se
bort fra kommentarene, og ser bildet som det er; med støy! Velger å se det som
intendert fra annweber sin side, og synes det kler bildet. Jeg får
assosiasjoner til nattklubb estetikk fra 70-tallet, og får ikke helt tak i hva
jeg egentlig ser på, men liker akkurat det. En slags skjult narrativ i
diskodress. Det eneste jeg ikke er helt enig i er tittelen. Når jeg var mentor
her i fjor, husker jeg at dette var noe jeg ofte syntes ikke stemte med de
visuelle bidragene; sammenhengen mellom bilde og tittel. Jeg mener at hvis man
ikke finner en tittel som drar bildet i riktig retning, er det bedre å skrive
Uten Tittel. Men for all del, SirkelenErEvig er på ingen måte feil, og
sirkelen er jo nettopp evig.

Prosadiktet Puls av trafo-medlem Ettertanke synes jeg fortjener å bli
Trafotalentet i september! Det er et flott og friskt dikt, originalt og etter
min mening helt ferdig.

Teksten starter rått og godt med «vi skulle vært blodkar som ryker i
hverandres øyne». Dette er så visuelt og ekkelt at leseren hopper i stolen, og
skjønner at her må man henge på! Deretter følger presise detaljer med«saft fra
gjennomsiktige og bløte plastflasker». Slik blir den vesle teksten så mye
større enn seg selv, for disse detaljene er med og gir autoritet og leseren
ser lett for seg situasjonen. Det er også flott at en så liten tekst bringer
inn store elementer som tyngdekraft og astronauter. Dette viser litteraturens
evne til å kunne romme alt fra bitte små blodkar og skrubbsår til universet i
en tekst på fire linjer. Prosadiktet avsluttes med en klok og ganske åpen
innsikt. Dette er inspirerende lesning som man kan lære mye av, særlig
viktigheten av å være økonomisk og bare bruke de bildene man trenger, og ikke
tillate et overflødig ord.

Profilen Ettertanke er nesten som proff å regne etter et år på
Forfatterutdanninga i Bø, og det vises. Det er også høy kvalitet på de andre
bidragene hun har publisert. Her lukter det dikter. GRATULERER!

Fordi kvaliteten på det som legges ut på Trafo er så utrolig høy er det
utrolig vanskelig å velge en vinner. Men desto større ære til den som kommer
seg gjennom nåløyet! Den som stakk av med seieren for august 2011 er Namisis
med verket Snø. Jeg ble umiddelbart grepet av stemningen i dette kunstverket.
Ekornet (er det et ekorn?) ser ved første øyekast ensom ut, en følelse som er
forsterket av snøen som faller og de rolige fargene. Det ligger en melankoli
over bildet. Man ser en tydelig kroppsholdning, ekornet hutrer seg sammen -
men kanskje er det kun mot kulda og ikke fordi ekornet er trist? Så oppdager
man at det kanskje til og med er et smil som lurer i munnviken - kanskje
ekornet liker snøen? Følelsen av snøfnuggene som daler…

Bildet forteller en historie som man kan legge sin egen tolkning inn i, fordi
den er full av gjenkjennelige elementer: De store, tunge snøflakene, lyset som
brytes gjennom tåka, de kalde og syltynne bena - vi kjenner igjen oss selv og
våre opplevelser av vinter. Teknisk så synes jeg vekslingen mellom lys og
skygge og det avstemte fargevalget er veldig godt gjennomført. Jeg liker
spesielt godt hvor lett du får snøen og snøflakene til å se ut, særlig der den
har landet på halen og på hodet til ekornet. I kontrast med dette har du både
den tydelig mer solide og tunge bakken som ekornet sitter på, og det “tunge”
mørket i bakgrunnen. Dette skaper både dybde og variasjon i bildet, og bidrar
til å heve bildet over andre fine, men ikke fullt så komplekse verker som har
blitt lagt ut. Et vakkert verk som får meg til å drømme om vinter, selv nå i
sommermånedene!

Mvh Øystein Ulsvik Brager

Dette bilde får eg ikkje ut av hodet. Bildet har ei varm og sommarlig ladning,
mellom mor og dotter. Kontakten er var og vakker, samtidig som det ligg meir
kompliserte undertonar i bildet. Bildet seier meir enn tusen ord, om temaet
mor-dotter-relasjon, som er eit evigvarande interessant tema. Dette fordi vi
alle er individ og vil gå opp vår eigen veg, samtidig som morsfiguren er svært
førande og trygg å gå etter. Men også stagnerande.

Trafotalentet for juni har jeg valgt
Kaleidoscope av
Caustic. Det synes jeg var et veldig fint og
arbeid som utmerket seg denne måneden. Det er poetisk uten å bikke over, noe
det fort kan gjøre, med det å bruke kaleiodoskop-effekt og svaner. Men etter
det jeg ser er det og en dobbelteksponering som jeg synes brekker opp bildet
på en veldig fin måte og gir det en uventet tekstur. Skulle jeg hatt en
innvending ville jeg kanskje hatt et tittel som sier noe mer /annet enn den
tekniske måten arbeidet er utført på. Veldig bra, kan jeg si litt Hiortøyish?

Det ei glede å kunna utpeike teksten
vi av
ettertanke til månedens TrafoTalent i
mai.

Dette er ein kort prosatekst som skildrar ein tenkt, kollektiv tilstand der
“vi” blir rennande, som vatn gjennom røyrsystem og kloakk. Det er eit poetisk
tankeeksperiment, der setningane flyt etter kvarandre nedover sida og nærmast
mimar rørslene til vatnet. Teksten har eit rytmisk drag, noko lett
suggererande, og klare bilete blir skapte av eit i utgangspunktet abstrakt
materiale. Det er lett å sjå føre seg den gamle mannen som bekymra står og
lyttar til den sildrande lyden bak veggen, og det siste biletet i teksten -
dei inntørka seinsommar-manetene - er ei sterk avslutning som vrir og opnar
teksten for lesaren. Styrken til teksten som heilskap er då også først og
fremst måten han får fram ein tilstand, ei kjensle, ei tankerekkje på. Det er
ikkje opplagt kven “vi” er, men kanskje kan ein tenka seg at det er
forfattaren og lesaren i lag, at ein som lesar blir trekt med gjennom
vassrøyra når ein les denne teksten.

Den som vil kan gjerne gå inn og tolka vidare - er førestillinga om det
rennande vatnet kanskje eit bilete på ein menneskeleg tilstand av noko i
rørsle; vagt, flytande, udefinert? Å ikkje vita kor ein er på veg, men lata
seg føra med straumen? Det fine med vi er imidlertid at teksten også fungerer
utan noko form for tolking, det som står utskrive på linjene er meir enn nok.
Det er rett og slett ein god tekst som er enkel og rask å lesa, og som nesten
umerkeleg festar seg i minnet.

Månedens TrafoTalent for april: Maria Hagerupsen

Det er så gøy å sitte og bla i bidragene her på Trafo! Jeg blir imponert,
forundra, inspirert og får noen kvaler i forhold til det å velge ut ett bidrag
jeg liker ekstra godt -blant alle de 237 bidragene fra april. Men det er rart
med det, noen bidrag treffer meg mer enn andre, og det er jo som mange andre
mentorer har sagt: svært subjektivt. Jeg vil nevne flere birdagsytere her, men
tittelen månedens TrafoTalent for april stikker Maria Hagerupsen av med for
sin Dumbo-lampeskjerm-kjolen.

Selve fotoet av kjolen er ikke helt i fokus, og maleriet på kjolen kommer ikke
helt fram, men fotoet, og kjolen, gjør meg glad. Som dokumentasjonsfoto har
det altså litt forbedringspotensiale. Men dette er kanskje og et litt-i-farta-
bilde fra en visning, og at det er utydelig og litt tullete, bidrar og til at
det virker umiddelbart(“i øyeblikket”), humoristisk og friskt. Selve
lampeskjerm-kjolen er nydelig med grønne pomponger, frynser, og Dumbo i front.
Akkurat Dumbo gjør jo og kjolen litt trist-morsom, de er overdimensjonerte på
hvert sitt vis. Men som Disney sier om Dumbo i en synopsis om filmen: It’s up
to tiny ringmaster pal Timothy Mouse, a pack of wise-talking crows, and a
“magic” feather to show Dumbo that his ears, which make him different, can
also make him shine. Jeg liker godt collagene med kniplinger og pomponger i
bakgrunnen av fotoet også, skulle gjerne sett egne bilder av dem og. Heder og
ære til Maria Hagerupsen altså.dokumentasjonsfoto har det altså litt
forbedringspotensiale. Men dette er kanskje og et litt-i-farta-bilde fra en
visning, og at det er utydelig og litt tullete, bidrar og til at det virker
umiddelbart(“i øyeblikket”), humoristisk og friskt. Selve lampeskjerm-kjolen
er nydelig med grønne pomponger, frynser, og Dumbo i front. Akkurat Dumbo gjør
jo og kjolen litt trist-morsom, de er overdimensjonerte på hvert sitt vis. Men
som Disney sier om Dumbo i en synopsis om filmen: It’s up to tiny ringmaster
pal Timothy Mouse, a pack of wise-talking crows, and a “magic” feather to show
Dumbo that his ears, which make him different, can also make him shine. Jeg
liker godt collagene med kniplinger og pomponger i bakgrunnen av fotoet også,
skulle gjerne sett egne bilder av dem og. Heder og ære til Maria Hagerupsen
altså.

Månedens TrafoTalent mars 2011

Trafo-mentor Linn Cecilie Ulvin har kåre TrafoTalent for mars. Vi overlater
tastaturet til henne:

Det er fire musikkbidrag denne måneden, ellers er tekst, tegning og foto i
overveldende flertall. Dette var kanskje en av grunnene til at det var
forfriskende å høre en rapp, og i kåringen av trafotalentet for mars måned
2011 er det bidraget lagt ut av Analyse, eller rapperen Phatis fra Hamar, som
går av med seieren. Låta hans Noe å si engasjerer meg hakket mer enn månedens
øvrige bidrag, selv om det har vært mye bra materiale å gå gjennom - Noen av
dem nevnes under overskriften hederlig omtale!

VINNEREN

Phatis er en rapper, som med fengende rytme og norsk språk, viser at han har
et budskap. Jeg leter på nettet og finner ham på NRK Urørt med to låter til.
Etter en rask lytting på låtene jeg antar er eldre enn bidraget på Trafo,
konkluderer jeg med at Phatis har utvikla seg. For vinnerlåta er bedre!
Vinnerlåta skal, i følge infoen Analyse har lagt ut, være med på den kommende
mixtapen til Ungdom Mot Narkotika. Phatis virker som om han mener det han
sier. Jeg vet ikke hvor god kjennskap ha har til innholdet i låta eller ikke,
og er nysgjerrig på utgangspunktet for hvorfor han har laget den, men det
spiller ikke egentlig noen rolle. Jeg tror på Phatis og det er det som er
viktig. Phatis er samfunnsengasjert, og låta handler om hva dop kan gjøre med
livet ditt. Han forteller om ei jente han kjenner, eller kjente, nå vet jeg
ikke lenger. Phatis har en stemme som er ganske uvant lys og energisk, men som
gir et ungt og sympatisk preg. Jeg liker det! Etterhvert blir stemmen dessuten
mørkere og mer alvorlig når refrenget kommer og det tralle-rappes
kompisgjengaktig. Phatis har dessuten peiling på diksjon. Han får fram ordene.
Bra! Hvis jeg skulle nevne en svakhet må det være refrenget der han forteller
at han “har noe å fortelle”. Jeg liker ikke dette grepet, vil at Phatis skal
bruke disse linjene, og all denne tida det tar ham å si noe jeg vet, til å
fortelle meg noe jeg ikke vet. De store gutta lærte deg kunsten å sveve,
kunsten å fly! Teksten er godt skrevet, leveres fint og tett og på dette
tidspunktet vet jeg jo det: Phatis er en rapper som har noe å melde!

Februar er den korteste måneden i året, men det har likevel absolutt vært nok
av spennende bidrag for meg å velge blant, da jeg har fått det ærefulle
oppdraget å utpeke månedens TrafoTalent. Av disse som ga meg mye, var det
caustic, som appellerte aller mest til meg,
med sine abstraksjoner ofte med utgangspunkt i motiver fra naturen, særlig
skog og fjell. Og hvis jeg skal trekke fram ett blant alle hans bilder, vil
jeg velge exist 1 der fjell ser ut til
å ha blitt forvandlet til en uoppredd seng bak et forheng.

Enda det er umulig, på en rettferdig måte, å sammenligne så ulike verk, velger
jeg Fiolina sin
Skoll til TrafoTalent for januar. Men
denne vurdering er bare mulig når jeg ser den opprinnelige
skissen, og det ferdige bildet, som en
helhet.

Å komponere: et bilde, en tekst, eller et musikkstykke begynner vanligvis som
et begrep i hodet til “forfatteren”. I øyeblikket begrepet materialiseres, med
for eksempel å tegne et bilde, blir den opprinnelige ideen i hodet erstattet
eller forandret i samspill med materialisering av ideen på papiret.
Materialisering av begrepet er dermed et spenningsmoment der vi både tapper og
konkretisere informasjon. Jeg gjetter at Skoll
skisse er en sannere tilnærming av
Fiolina sin opprinnelige ide, enn det endelige akvarell maleriet er. Small
spennende detaljer som ujevne tenner, tær som spretter i ulike retninger, og
et øye som ser ut til å se på sin egne spy-flammer, har blitt forflatet i det
endelige bildet.

Når det er sakt gir jeg gjerne ros til et spennende bilde og en virkningsfull
komposisjon som plasserer synspunktet eller ståstedet til leserne (de som ser
på bildet) under udyret, og midt opp i spy-flammene. Begge disse posisjoner er
ubehagelig nok. Udyret dominerer over den som betrakter. Det overdrevende
perspektivet i bildet: små til stor, mørkt til lys, og kaldt til varmt,
forsterker ubehaget, og sårbarheten i leserens ståsted.

Videre kan betrakteren lure på: er den blå/svarte bakgrunnen trær eller bare
akvarell farger som har rent i hverandre? Kan vi skimter kvinnelige genitalia
på udyret? Er spyet, flammer eller blod, eller bare rød akvarell maling? Denne
ambivalens styrker bildet sin virkning, forhindre at uttrykket blir
klisjeaktig og gir et tidløs preg. Denne tidløshet passer også til Voluspå
diktet.