Trafotalent

Jeg registrerer at Asor Ave (Eva Rosa)
er valgt tidligere som månedens talent, men allikevel kan jeg ikke dy meg for
å velge fotografiet med tittelen Maja og
Jostein.

Dette fotografiet tiltrakk meg umiddelbart, men jeg vet ikke helt hvorfor. Er
det komposisjonen, motivet, det tekniske? Det er en stemning i bildet som
tiltrekker meg, men jeg forstår ikke helt hva det er som skaper den stemninga.
Kan det være alt det mørke håret som henger nedover en hvit bakgrunn, og
hvorfor henger disse to med hodene nedover? Og hvorfor er det ene ansiktet mer
synlig enn det andre? Hvorfor blunder den ene mens den andre har øynene åpne?
Det er kanskje mystikken ved bildet, det at jeg ikke helt skjønner situasjonen
eller hva det er disse to gjør, som skaper stemninga.

Det fine med “Maja og Jostein” er nettopp dette, at man ikke skal se en
situasjon eller få et inntrykk av hva som foregår. Det er det estetiske, det
vakre, i bildet som er viktig og som umiddelbart tiltaler. Så kan man studere
bildet videre.

Etter å ha tatt en rask titt på asoraves andre bidrag i
arena og på profilsiden, ser jeg at denne
fotografen har et blikk for de hun har rundt seg. Det er ofte de samme
modellene som går igjen, og jeg får fort følelsen av et miljø. Det er noe Nan
Goldin-aktig over hele prosjektet.
Akkurat som Goldin er asorave selv veldig til stede i bildene hun tar. Hun er
ingen iakttaker, men en deltaker i sine egne bilder, selv om man ikke ser
henne fysisk. Det er hennes blikk på modellene i bildene som preger
fotografiene. Jeg tror at alle hun fotograferer må være venner av henne, for
menneskene i bildene blir sett på med ømhet og varme. Fotografen har et blikk
for den særegne skjønnheten som preger akkurat det mennesket. Og det hadde
vært veldig naturlig om hun også selv var en del av det miljøet hun beskriver
gjennom bildene.

Asoraves prosjekt er portrettet, slik jeg ser det. Men det er ikke
tradisjonelle portretter så mye som portretter av en følelse. Kanskje følelsen
av å være sammen med de andre, å være ung (de fleste modellene er unge
mennesker), portretter av et miljø med farger og steder.

Det beste med asoraves fotografier syns jeg er at de ikke virker oppstilt og
uttenkt, men som om de bare er som de skal være. Jeg kan ikke mye om det
tekniske rundt foto, så det kan jeg ikke kommentere ytterligere, men på meg
virker det som om alle komponenter fungerer og stemmer i asoraves univers. Hun
har blikket!

Gratulerer med nok en månedens trafo-talent-tittel!

Mirjam Kristensen

Det finnst eit trafomedlem her inne som er eit talent. I løpet av eit par
veker, la ho ut tjue bidrag. Alle var gode. Ingen var dårlege. Men ingen var
perfekte heller. Det er ein av grunnane til at det var så vanskeleg å velge
“månadens talent” for januar. Det finnst eit bidrag i Arena, som er heilt
sjukt bra. Men det skal vi komme tilbake til, i slutten av denne
presentasjonen. Det bidraget er nemleg ikkje laga av Gurk. ‘

Men månadens talent kan ikkje vere noen andre enn
Gurk. Bare ho har, i løpet av januar, laga
tjue, solide verk. Det eine blir betre enn det andre. Verket som eg vel til å
representere Gurk, er ein lyrisk korttekst
på ei lita side. Teksten er sett utandørs, i noe som virkar som eit urbant
rom, om vintaren. Det handlar om ein gut, og ei jente. Dei er ikkje så langt i
frå kvarandre, reint fysisk. Men det vi får vite om tankane deira, viser at
dei er fjerne frå kvarandre, på andre måtar. “Ho” har misforstått “han”.
Eventuelt så har “han” kommunisert dårleg til “ho”.

Eg skal skildre vinnarbidraget i større detalj i slutten av denne
presentasjonen. Men først skal eg sirkle meg inn på det, gjennom å skildre
noen av dei andre bidraga til Gurk denne månaden. Eg vil ta utgangspunkt i dei
sidene ved dei andre bidraga, som reflekterar vinnarbidraget.

Om dei tinga Gurk er god til
1. Vinnarbidraget har aspekt av det surrealistiske. Det er noe her eg ikkje
skjønner. Vinnarbidraget har litt av det. Men det aller første bidraget hennar
har mye av det. Det heiter “Heng fra deg frakken”. Diktet handlar om mødre, og
kjem aldri attende til frakke-bildet. Ikkje konkret, i alle fall.

2. Vinnarbidraget er scenisk. Det tidlege bidraget Bipolare
   polfarere er kanskje enno meir
   gjennomført scenisk. Vi blir med ein gong sett i scena: på eit kontor, med ein
   bleik lege. Denne har potensial for å bli veldig god, med noe redigering på
   språkplanet.

3. Bidraget har anslag av å vere ein klassikar: Kvifor har ingen, før Gurk,
   brukt smelte - fryse - bildet på denne måten? Kvifor har ingen, før, sett
   potensialet som ligg i å bruke den konkrete scena til å skildre eit mogleg
   sjølvmord?

Gurk har også andre klassikarar. Det gjeld til dømes kortdiktet Fru
P. Også dette er ei perfekt punchline.
Ta patent på dei, Gurk! Dei ventar bare på å bli brukt! “Fru P” kjem veldig,
veldig høgt opp i konkurransa om å vere det aller beste bidraget. Men dette
diktet har potential til å bli bygd ut.

4. Vinnarbidraget har ikkje metaforar, men bruker symboltunge rekvisittar.
   Gurk gjer dette til en ekstrem grad i diktet
   S. Her gjennomfører ho metaforbruken i
   heile teksten.

Litt meir om dei andre, gode bidraga hennar
Eg vel Gurk til “månadens talent” fordi ho klarar mange sjangrar, kan skrive
frå mange slags synsvinklar, og beherskar fortellarar som ligg langt frå seg
sjølv. “Seg sjølv” er ei jente på atten år. Hovudpersonane til Gurk er ei enke
på over femti, den deprimerte bakaren “Endre”, ei mor. Mellom andre. På den
måten skriv ho seg inn blant dei beste av våre unge forfattarstemmer; dei som
ikkje skriv om navlen sin, men som løftar hovudet, og ser omkring seg. Gurk
skriv sympatisk, humant, og med eit menneskesyn og ein varme som noen gonger
gjer at eg må svelge, og halde meg frå å bli for rørt.

Dea viser at ho kan å lage
psykologiske portrett. Grenseløs viser
at ho kan reflektere, og vere meir essayistisk. Enkens
venninne var ein favoritt, og nær ved å
komme heilt øvst. Det er ein openbar distanse mellom hovudperson og forfattar.
Forfriskande, modig, klokt, innsiktsfullt. Denne teksten seier mye om det å
vere menneske, og at ein er menneske, og ikkje ungdom eller pensjonist. Med
meir språkarbeid, så ville denne teksten sigla opp som månadens beste.

Meir om “Du vet ikke (…)
“Du vet ikke hva kulde er før du har mistet noen” er ikkje det beste av alle
bidraga til Gurk. Men det er det av bidraga som har litt av alle dei tinga som
Gurk er god til:

Det er scenisk, og er eit presist, poetisk nedslag, utan å vere pretensiøst.
Her er nemleg ikkje abstrakte metaforar, men symbolsterke, konkrete bilde. Det
konkrete bildet er is og snø. Ho abstraherar det ikkje. Snøen, isen er som
frose gjennom heile teksten:

“Ho” opplever fråver av varme og kjærleik.

Det fryst til omkring ho. Ho sitt fast. Ho rykkar i, og vil hoppe utanfor ein
kant.

“Han” nærmar seg. Det viser seg at han er glad i ho, og at det har vore
misforståinger.

Det blir varmare. Isen om føttene “hennar” smeltar.

“Det blir iskaldt”.

Meir får vi ikkje vite. Språket er skore ned til beinet. Nake og kaldt.

Vivenka
Dei gode administratorane våre gir meg lov til å kåre “eit talent”, og ikkje
bare “eit bidrag”.”Gurk” blir “månadens talent” for januar, trass i at
Aktivist er er eit perfekt
enkeltbidrag. Vivenka har, i fleire
månadar, vist seg som ein skarp tenkar, eit godt auge, og har valgt tema som
har passa med virkemidla hennar: Råkka tema, råkka virkemiddel.

Men eit av bidraga hennar frå januar, viser ein Vivenka som har kommet
uendeleg langt. Temaet er framleis råkka. Det er “aktivisme”. Men det er ein
type sakte rock. Sitte ned - demonstrasjon. Den er foreviga med eit kamera som
heiter Lomo. Det er eit klassisk russisk kamera. Estetikken er vanlegvis
retro, rett og slett. Men med hjelp av fisheye-objektiv, har Vivenka fått til
eit sirkelforma bilde. “Aktivist” liknar pinhole - fotografi. Pinhole -
fotografi er ein av dei mest tidskrevande formar for fotografi. Mens tidlegare
Vivenka-bilde har hatt ein harmoni mellom tema og form, er her eit lite
kontrapunkt. Såvidt paradoksalt. Men framleis samanhengande nok til at ein
skjønnar kva det handlar om.

Asor Ave, Mytevesen, Miriamfeyling
Asor Ave tar også nydelege bilde, og er
jamnt god, heile tida. Mytevesen
lagar sexy ting. Miriamfeyling
skriv også jamnt godt. Sannhetens
øyekrok er nydeleg, og viser
sans for poesi, det åpne, det litt surrealistiske. Enslige
sammen er også en fin tekst.

Plakaten til Bit er ein klok og proff
stilisering av gatekunstestetikk. Dette bidraget ville ha kommet heilt til
toppen, om det ikkej var for at bidragsytarane er ein blanding av trafomedlem
og eksterne formgivarar.

Prosjektet 2010 har veldig mye godt
i seg. Det kunne ha vore ein vinnar, om forfattaren dro ut det beste, og
formidla det til lesaren. Forfattaren kan
med fordel bruke noen fleire litterær virkemiddel, og hjelpe lesaren sin litt
meir gjennom teksten.

Skryt også til Endrina og
Boho, for fine fotos, og til
Aubrey. Og gratulere, igjen,
til Gurk. Eg kan ikkje sjå anna enn at det
skal bli ein skrivar av deg!

Mette Karlsvik

Generelt om oktoberbidragene: Mye fint denne måneden og faktisk litt vanskelig
å velge, selv om jeg klarte det til sist- er det høsten som har kommet med
inspirasjon mon tro? En klar overvekt av fotografi blant de innsendte
arbeidene er det denne gangen. Ikke uventet er det da også et bidrag innen
denne kategorien som til sist trakk det lengste strået - som vekket min
nysgjerrighet og imponerte med sitt særpreg.Takk til hver og en i sær som har
bidratt - når dere deler med hverandre, bidrar dere til inspirasjon og læring
- det er gøy og flott! (Husk også å spørre gjestementor Rune
Johansen denne måneden om alt mellom
himmel og jord dere kunne komme på, for Rune er en klok og bra fyr som
dessuten vet mye rart om fotografi, og helt sikkert kan gi dere et svar dere
ikke kan få fra noen andre i hele verden).

Benjamin B har tatt et fint, absurd
bilde som ser ut som om det er
hentet fra en film. Jeg liker det absurde, og komposisjonen er flott - veldig
filmatisk - jeg venter på neste klipp, på å komme nærmere mannen i døråpningen
og bli tatt inn i situasjonen. Mange elementer i bildet, men likevel er det en
stram og flott komposisjon. Får meg til å tenke på filmene til Bent
Hamer.

Benjamin B : Vonat

Et annet fint bidrag er Keikos fotografi
Death of a polaroid - så enkelt kan
det gjøres, og så fint!

Keiko: Death of a polaroid

Marim har laget en alldeles vakker og
rørende tegning - den er så rar,
underfundig og samtidig så fin. Morsom, original, og med rom for tolkning. Der
kommer de tuslende ut av skogen, med skog i håret, og det er så fint, jeg får
også lyst til å komme tuslende ut av skogen når jeg ser dette. Flott,
karakteristisk strek, levende og med en veldig god linjeføring. Bildet
“sitter” grafisk. Marim har skapt to tydelige karakterer her som spiller fint
sammen der de kommer tuslende med busker i håret.

Marim: Dei kom tuslande ut or skogen

Månedens TrafoTalent i oktober er Beautiful Strangers Selvportrett

Begrunnelse: Et sterkt selvportrett! Intens stemning, poetisk uttrykk og
original tolkning av et klassisk motiv i portrettfotografiet. Jeg faller for
den formen for “straight fotografi” som fotografen her har valgt.
Selvportretter bli ofte overspilte, outrerte og teatralske. Her har fotografen
gått den motsatte veien. Dette kunne vært et øyeblikk som ikke var iscenesatt,
vi kjenner igjen situasjonen og omgivelsene og personens uttrykk er
umiddelbart og nært. Det resulterer i et nakent, direkte og autentisk
selvportrett - et vart og vakkert møte med den unge mannen. Dette fotografiet
minner meg om bildene til den norske fotografen Leif
Gabrielsen i hans bok “Identitet” - verdt å
sjekke ut. Det leder tankene til ungdom og identitet, om det å finne frem til
seg selv, -hvem er jeg, hvem har jeg lyst til å være? Når jeg ser dette
bildet, får jeg lyst til å være der, sitte på den samme båten i den samme
kvelden og fundere litt over livet og kanskje tygge på et strå. Og når et
bilde inviterer inn på den måten, appellerer til innlevelse og nærhet, da er
det for meg et godt bilde.

Det er også morsomt at dette er et analogt fotografi tatt med film, det gir en
spesiell følelse, og jeg liker at der kornete, det gjør at jeg kjenner enda
større nærhet til situasjonen i bildet. Jeg vil tro at bildet er tatt i lavt
kveldslys, når jeg ser på lyset. Ideellt kunne jeg se for meg dette bildet
tatt en time tidligere for å hente ut mer stofflighet, høylys og få større
kontraster i fargene - litt lite “smell” som det er nå, men uansett - det
tilfører også en form ekthet, og gjør at jeg i enda større grad får kontakt
med personen på bildet. Det er som hentet ut av et gammelt familiealbum.

Jeg blir nysgjerrig: Hva tenker han på, den unge mannen som sitter der alene
og ser på meg? Jeg liker også den naturlige måten han sitter på, den lille
bevegelsen i føttene som møtes, tærne som finner balanse i båtbordet. Jeg
liker også linjeføringen - akkurat ikke midtstilt motiv, og det gjør at bildet
også får en dybde med linjene som leder inn i landskapet bak.

Beste hilsen trafomentor Maria

Det er alltid spennende å få jobben med å velge et trafo-talent. Det gir meg
muligheten til å gå systematisk gjennom bidragene på trafo for en måned, noe
som gjør at jeg også kikker på medier jeg ellers ikke har så mye med å gjøre.
Og jeg finner alltid noe spennende! Masse spennende! Det er full blomstring på
dette nettstedet, med dyktige unge kunstnere som utforsker sine medier.

Etter å ha gått gjennom bidragene for september satt jeg igjen med omtrent
tyve sterke bidrag, som jeg så gikk gjennom igjen, før jeg endte opp med tre
vidt forskjellige bidrag som jeg holdt mot hverandre. Ei utakknemlig oppgave å
plukke en vinner blant dem, tror du kanskje, men jeg føler meg bare heldig som
får lov til å gjøre det.

Og jeg syns det er hyggelig å kunne si noe om alle tre.

Om tredjeplassen schizo av
kibbi

Den neddempede stilen er ikke noe jeg alltid liker like godt. Mangel på
kontraster kan fort gjøre et slikt bilde tamt. Men her er det en håndgripelig
spenning mellom figuren i speilet og figuren utenfor. De ser ut til å ha helt
forskjellige måter å være på, selv om de er samme person.

Med andre ord et flott bilde som virkelig setter meg i gang! Jeg blir
umiddelbart sittende og tenke på hva de vil si hverandre, og hvordan de skal
bli enige om å være en person.

Slike fortellinger er ikke lette å lage i fotografiet, så dette er et sterkt
bidrag til Trafo i september. Takk for at du postet det!

Om andreplassen Jondalen av
JulieAlapnes:

Så enkelt og vakkert! Tonene klinger som fra ei fjern tid, og samtidig er det
så flott og moderne utført, som om denne sangen er lagd for nettopp tida vår!
Syns det er flott å finne tradisjonsbærere som bærer arven med seg i egne
hender, i ei ny tid! Dette er flott!

Om vinneren En dag av
Høyttaler

Dette er en liten genistrek! Kort og godt, og morsomt, og urovekkende for meg
som leser. Ja, for det er jo meg denne teksten foregir å handle om, og den
forteller ei underlig historie som gjør meg litt rådvill.

Leter jeg etter noe? Er jeg ulykkelig? Begraver jeg meg i arbeid? Har jeg
misforstått et skattekart? Hvorfor i all verden graver jeg så dypt at jeg ikke
lenger klarer å løfte løsmassene over kanten?

Teksten er rett frem og kul, og ikke til å komme forbi! For meg er dette en
soleklar vinner når jeg skal velge meg månedens talent for september!

Gratulerer!

Vennlig hilsen

Tomas HV Mørkrid

TrafoTalent for august: Olethomas

August er en sommermåned og dette reflekteres i at en stor overvekt av de
nesten 500 bidrag var bilder. Mange var tatt på location og mange var
snapshots, noe som gjør Trafos Arena til et
levende register av årstider og ungdommers liv og utfordringer i 2009.

Det finnes to bidragsytere som fanget min oppmerksomhet, og som jeg vil rose.
En av disse er marto. Hun jobber med søm
og dokumenterer sitt arbeid gjennom foto. Marto er i ferd med å utvikle sitt
eget konsept og det er lett å se utviklingen hennes i
Gulekjolen. Denne viser en tidlig
komposisjon med en ide bak scenografien og med en fin bruk av tapet og gamle
møbler som står i forhold til stoff i klærne. Ikke minst er det en fin bruk av
rekvisitter.

Gulekjolen som foto har en del
problemer som refleksjoner i bildet, og noen kunstige lys vil hjelpe til å
gjøre dette til et bedre bilde. Men bildet er framfor alt en dokumentasjon av
søm. Selve designet er lekent, men samtid savner man mer om prosessen som hun
har klart å vise i andre arbeidene sine som vises i hennes
blogg.

Gulekjolen er også performativ og det
kommer ikke klart fram hvem som tar selve bilde, men man aner at Marto selv
poserer i sine skapelser. Hun velger en positur, og gjentagelse av elementer
som sko hever hennes søm, som til tross for dette mangler en klar retning. Se
her for mulig inspirasjon for deg
og andre som driver med fashionblogg og søm.

Martos arbeid er vanskelig å kategorisere, men er friskt på Trafoarenaen.

Til i tillegg vil jeg nevne Travelling
Beng, som er en serie av 46
bilder som er et veldig modent og gjennomført arbeid. Med en bevisst estetikk
og med en karakter som virker uttrykksløs, resulterer i at konteksten framtrer
rundt karakteren som er det tradisjonelle fokus i reisefotosjanger. Samtidig
er dette morsomt. Dette har vært et krevende arbeid, men kommer ikke fram hvem
som har tatt bildene, men alle er de teknisk feilfrie. Serien som en helhet
minner meg om Vibeke Tandbergs tidlige bilder som misjonær.

Himmel og blåfarger var en klart tendens i årets siste sommermåned. Dette
kommer klart fram i IMJ sine sommermotiver
hvor estetikken går i retning av snapshots. Samlingen virker som en visuell
dagbok med en fin tråd som kobler sammen arbeidene som er lagt ut i august.
Entrer elendigheten og Forlater
elendigheten er en fin serie, med et
tydelig, visuelt konsept, enkelt og lekende. Serien er av
Boho som hadde en sterk og jevn produksjon
i august. Disse bildene har flere fellestrekk med
Elinees død
flue og
Ingensteds My Shoes Want
Summer som oppsummerer stemninger
i den sommeren vi har lagt bak oss.

Til tross for dette er august måneds trafotalent ikke knyttet til en bestemt
årstid. Vinnermotivet går i retning av å være fotojournalistisk, men framfort
alt er resultatet et ærlig og sterk bilde av
olethomas som åpner seg for å vise en
del av sin intime verden med the last
light. Dette er et bilde som ikke
trenger forklaring, og som har følelsesladde assosiasjoner og referanserammer.
Bildet er teknisk veldig bra. Bruken av farger er gjennomført. Dybdeskarpheten
gir tekstur som kunne minne om et maleri, men framfor alt gir det respekt til
subjekt på bildet. Fokus jobber sammen med komposisjonen og budskapet framtrer
som en helhet.

Teksten til bildet fungerer som et minneord, men bildet er helt uavhengig av
verbale forklaringer. I tillegg vil jeg trekke fram
pop som også viser den sommerlig
side av olethomas.

Hilsen Christian

Er juni skrivettid?

Tydeligvis. Det er nemlig veldig mye bra å titte på - og noe å høre på også -
inne på Arenasidene fra juli, men det var da jeg begynte å lese alle diktene
at jeg ble tatt av toget.

Et dikt som Den gangen vi lurte
tyngdeskraften av
EmmaHelen er jeg littegrann forbanna
for at jeg ikke har kommet på å skrive selv - hvis bare jeg hadde klart det
da.

Diktet Lagersalg av
Sheykup fikk meg til å se en kortfilm
inne i hodet. En litt dyster kortfilm med en mildt sagt overraskende og herlig
slutt.

Marthas tekst
Traktekaffe er også en underfundig
liten historie som viser at de beste novellene noen ganger er de aller
korteste. Mens diktet Martin er
kristen er en både humoristisk,
sår og akkurat passe selvtilfreds liten perle signert mats
lykke.

Høyttalers korte tekst
Sammensmelting er skrevet i et
medrivende språk som gjør at en får lyst til å lese mer av samme forfatter.
Noe jeg selvfølgelig også har gjort.

Diktet 18.58 av
Tinski er både språklig sikkert og
grøssende iskaldt, med sin overrumplende sluttlinje.

Et annet dikt, Torunns Ærlighet varer
kortest, rørte meg veldig, og ga meg
også litt grøsninger med sin litt skumle stemning. Det var faktisk lenge min
favoritt, helt til det måtte ta til takke med en sterk andreplass, da jeg
plutselig klikket meg inn på vinnerdiktet.

Som jeg altså veldig snart skal komme tilbake til.

For i tillegg til alle diktene så kom det jo inn, helt sikkert på grunn av
sommerens portrettkonkurranse, en mengde veldig fine portretter på
Arenasidene i løpet av juli.

Jeg likte for eksempel spesielt godt
Licornetainas portrett med den
treffende tittelen Tabula Rasa
- som så vidt jeg vet betyr en blank tavle.

Andre nydelige portretter var samme fotografs Cancer
Mammae og
Rantakells
Emma. Og Lill-
Veronicas smått surrealistiske
hundeportrett On the ground,
som var en helt umiddelbar favoritt for meg.

Jeg må også innrømme at jeg elsker uttrykket til den stakkars hesten i
akvarellen Grimt og kaldt - for det
er vel akvareller, Fiolina? - samt
Dame av samme lovende kunster. Har
du tenkt på å lage tegneserier noen gang eller? Det skulle i hvert fall jeg
likt å sett!

Men tilbake til diktene, for det var som sagt dem som grep meg aller mest, og
som tok meg med på en reise. Og det aller, aller beste synes jeg var det
bittelille, men mektig insisterende Du skal spørre
meg, skrevet av
Lillit.

Jada. Det er en skrivefeil i det, og det kan kanskje til og med pusses ned
enda littegrann.

Men først og fremst så er det gripende, treffende, og rett og slett en liten
bit med rå virkelighet.

Så da er vinneren endelig kåret. Fanfare. Tataram tataram taratarram!

Nå skal jeg prøve å skrive et dikt jeg også.

Hilsen Tor Erling Naas

alias Tor Ærlig

TrafoTalent for juni

Etter å ha snust rundt blant Arena-bidraga heile juni og bladd gjennom og
studert over 500 tekstar, foto, teikningar, låtar etc. no når månaden er
slutt, må eg innrømma at eg er både svimmel og glad. Her er mykje fint!

Blant fotografia er det fleire bidrag som skil seg ut:
ToKaVa med sine fine, vemodige
augneblink som til dømes det med mannen i Luxembourg-
hagen. beautiful
stranger har nokre polaroidfoto
som synest å koma like mykje frå framtida som frå fortida, nostalgiske og
liksom futuristiske på same tid. Her er mange å velja blant, eg vender tilbake
til tenner røyk og julie
på kaia. Nokre av bidraga
til kibbi gjer meg også begeistra, som det
stiliserte, mystiske Ensomhet.

Det var ikkje så mange tekstar på Arena i juni, men eg merka meg
Limstiften med fleire bidrag, mellom
anna superheltinnediktet lekkert undertøy er en
fordel, og
høyttaler sin snurrige, tenkande
tivoli -tekst.

Eg liker godt teikningane til MariM - ho
har ein særeigen og sterk strek. Favorittar er mellom anna
denne og
denne. I sjangeren “kjole” er det
bare eitt bidrag, men dette er til gjengjeld så bra at det fortener merksemd.
Sjå bare på den nydelege Gulekjolen
til Marto. Klassisk, leiken og svært fint
laga.

Over til månadens TrafoTalent! Det blir - etter nokre harde sluttrundar
sepoe med teikningen uten
tittel. Han har publisert fleire
sterke bidrag på Arena den siste månaden (eg kunne til dømes også ha valgt
dette eller
dette), og skaper med både
teikningane og musikken eit fint, litt skrudd univers. Å høyra på
marihønemusikken coccinellidae medan
ein ser på teikningane kan anbefalast. “Skrudd” er i denne samanhengen eit
honnørord, bare så det er sagt. Vinnarbidraget er lett surrealistisk,
underleggjerande. Det menneske-aktige ved dyra og det dyre-aktige ved
mennesket, det levande og det automatiserte (fjernkontrollen) skapar
kontrastar og gjer teikningen fleirbotna, urovekkande. Fargebruken er
forsiktig, men effektiv, og kombinasjonen av tynn og kraftigare strek er
vellukka. Eg er begeistra og gler meg til å sjå meir herfrå!

Ingrid Z. Aanestad

Det har vært en formidabel jobb å finne et trafotalent for mai, blant over 500
bidrag. Mange av arbeidene er svært talentfulle, og det er nødvendig å nevne
flere.

Blant alle Stormuns surrealistiske
arbeider stikker Snegl seg frem med
sin overraskende krysning av to kjente former. Mens Stormuns verker synes å
komme innefra, er Elinee mer vendt mot
verden, og hun har flere gode og kloke observasjoner å vise frem, blant annet
i bildet Mezcal. Observatør er også
Niklasschjetlein, bare at hans
blikk er vendt mer mot det lukkede og uforståelige. Jeg la spesielt merke til
dette bildet :et vakkert
og mystisk utbygg som synes å verne om sin egen dunkle funksjon.
Livsfart synes å være godt i gang med
en kunstnerisk løpebane. I hans avanserte installasjon All høyteknologien
… hadde jeg spesielt sans for
monitoren man kan se “gjennom” og ned i den spirende naturen, måten dette
kommenterer medienes forhold til virkeligheten på. Mange av fotografene rører
meg på en nokså personlig måte med sine stemningsfulle skudd, som
Lilleveronicas Finnskogen
kirke,
Keikos
Grgrgrds,
Asoraves Åse og
Sanjin.
Jukan har fått en god dreis på sine glam-
collager, som f. eks. Mexican family.
Marim har en svært personlig strek som
løfter frem motivene hennes på en livaktig
måte. Denne gleder jeg meg til å se
mer av.

Også på musikkfronten var det mye som imponerte. Mye god rock. Likevel ble jeg
mest betatt av Emiliestoraas nakne
stemme, som gnisser vakkert mellom det småsure og det klokkeklare i hennes
versjon av Kvelden lister seg på
tå. Hun høres nettopp ut som
en sliten, men følelsesmessig henført mor som dels desperat, dels kjærlig,
prøver å lokke sitt barn over i søvnen.

Blant tekstbidragene må Matslykkes
enkle, men treffende Jeg har en venninne som er
blind nevnes. Like knapt og
tankevekkende er Blueprinteds lille
dikt Gravplassen. Blueprinted
imponerer også med den suggererende tankestrømmen i
Byrjing.

Nå har jeg nevnt mange, men det er enda mange flere som kunne ha vært nevnt.

Den jeg har valgt til månedens trafotalent er
Vinternatt, med dette uhyggelige
bildet. Det synes å inngå i et
større prosjekt, der kunstneren bruker fotografier fra sin egen mors barndom
på ulike måter, ofte med et særegent nostalgisk og vakkert resultat, som røper
en lengsel etter den utilgjengelige fortiden til et menneske som står en nær.
Også det valgte bildet formidler en slik umulig lengsel etter fortiden. Her
ser det ut til at papirdukker av fotografen selv ligger dels over, dels under
tørkende høy og kvistverk i en skogsside. Skikkelsene (som ser ut til å være
kloninger av den samme) har noe tilgjort fortidig over seg: På den ene siden
kunne de ha vært klippet fra gamle ukeblader, på den andre siden har de noe
kostymeaktig over seg. Sammen med det gammelmodige preget til det falmede
bakgrunnsbildet, setter dette tilskueren inn i et spill, der man bli usikker
på hva som er reell og hva som er iscenesatt fortid. I tillegg setter bildet
det barnlige (de lekne positurene, måten skikkelsene gjemmer seg i høyet på)
opp mot det ungkvinnelige (hårfasong, påkledning). Skikkelsenes lekenhet
brytes også av den tydelige redselen ansiktene utstråler, liksom tatt på
fersken i noe (av tilskueren?) Som betrakter kan en få inntrykk av å ha
forstyrret noe, trengt inn i en syntetisk virkelighet en ikke skulle ha sett.

Når Vinternatt blir månedens
trafotalent, er det først og fremst fordi hun med sin utprøving av teknikker
setter i gang spennende refleksjoner. Stoffet hennes er personlig, men hun
bruker det på en utadvendt og åpent undersøkende måte.

Bjarte Breiteig

TrafoTalent for april

Det var hyggelig å se så mange flotte bidrag. Jeg er imponert over det
generelle nivået som er ganske høyt. Det er mange talenter som setter listen
høyt for de andre. Her er det noen av dem som jeg vil trekke frem:

Jeg er imponert over bildene til Asor
Ave. Det er spesielt bildeserien med
tittelen Fremmed sted jeg vil
trekke frem; flotte komposisjoner, og for en magisk stemning.

ToKaVas bilder imponerer med sikker
komposisjon og elegant fargebruk men ikke minst på grunn av lyset i bildene.
Ja, det er lyset som tegner og modellerer verden for oss. Men i bildene til
Tokava ser det ut som det er selve
lyset som er avbildet.

ASKmusics låt
Realize er kjempe lovende. Jeg
gleder meg til å høre mer.

Jeg har endelig en vinner. MariM sitt verk
med tittelen Pinhole fotografi er
TrafoTalent for april. Bildet til MariM har en enorm visuell
tiltrekningskraft. Bildet fanger oppmerksomheten på første øyeblikk og slipper
ikke taket en god stund.

Flott komposisjon, drømmeaktig, magisk lys, virkningfull synsvinkel og mange
heldige detaljer i naturen bidrar til å skape den uhyggelige skjønnheten i
bildet. Bildet er heldigvis i svart-hvitt; jeg er ikke helt sikker om farger
hadde vært en fordel her. Dette utvider bildets assosiative potensial. Tankene
går til gamle flotte filmer fra Europa og Russland samtidig som det er her og
nå. Uskarpheten i bildet forsterker opplevelsen av det fantastiske lyset og
været; tretoppene svaier, vi hører vinden. Dette er et flott narrativt bilde.

Noen vil kanskje mene at dette bildet er en utslitt klisje. Men jeg synes
dette er nettopp en viktig del av bildets styrke. Det er absolutt veldig modig
gjort av en kunstner som MariM som uttrykker seg på mange ulike og høyst
personlige måter. Bildet tar i bruk en klisje som vi har sett så mange ganger
før men MariM klarer å gjøre det til sitt eget. Dette er ikke bare en
kunstnerisk mulighet vi kan dra fordel av, men også en kunstnerisk plikt. Det
gleder meg å se at MariM klarer å gjenskape et glemt øjeblikk på en på så
suveren måte at hele scenen virker nærmest som ny og original. Gratulerer
MariM!

Med vennlig hilsen

Akin Duzakin

Månedens TrafoTalent mars 2009

Mars er kreativitetens måned! Er det balansegangen mellom den mørke og den
lyse tiden som har fått Trafomedlemmene til å sende inn hele 834 bidrag,
nesten 3 ganger så mye som februar! Eller er det på grunn av Himmelblå har
sendt sin siste episode for sesongen? Ikke veit jeg, men jeg er glad for begge
deler. Blant mars måneds mange flotte bidrag finnes det mye energi og kreativ
vilje. Fortsett på denne måten. Bruk den muligheten som Trafo gir til å få
feedback på dine arbeider fra andre medlemmer og vær nysgjerrig på hva andre
gjør. Det er der man kan lære mest.

Om jeg skal begynne et sted, så velger jeg meg ordet. I begynnelsen var jo
ordet ifølge de vises skrifter og da er det vel på sin plass å se på hvordan
ordet blir brukt i dagens mediale samfunn og
Lindaninjas nådeløse tekst
Brennende Hoteller er et godt
eksempel på det. Bland det med Søvnløs´
eksistensielle ordfinurligheter i
Kvelertak og argumentasjonen om
kunstens iboende muligheter Jeg ser på videoer med Bukowski på
youtube av
Jina, så kjennes det virkelig som vi er på
rett vei.

Veien blir jo til mens vi går og en som gjør ord til virkelighet er Siril
Wigen Monteiro
følsomme og sterke bilder fra det internasjonale prosjektet
Moments (www.ecuador-
moments.com), et prosjekt som støtter
utdanningssituasjonen til barn ved to barnehjem i Ecuador, er et flott
eksempel på at kunst ikke bare handler om estetisk nytelse, den kan også ha en
viktig samfunnskorrigerende funksjon.

Fra Ecuador dras jeg mot det urnorske i den vakre Brurmarsj fra
Sørfold som fremføres med
inderlighet og finesse av verdensmusikerstudenten
JulieAlapnes. En passende
innledning til Brit Elins univers som
er befolket av detaljrike mennesker, materialisert gjennom hennes fine blyant
tegninger. Dyktig er også Kristian Sandbæk
Sollis

deskriptive fotografier og selvfølgelig, en kommer heller ikke denne måneden
utenom Asor Ave flotte portretter som
kryper inn på deg.

“Så trur eg kanskje at det skjer, for han ler, han ler og han smilar og eg er
kjempevittig, kjempevittig og søt, distre og samstundes litt djup,
tillitsvekkande. Men han går alltid.”
Blueprinted relasjonsutforskende
tekst Dette er ikkje mitt rom3
drar meg inn i denne så uvisse verdenen da jeg hører det.

Lyden, sangen og det tette, fengende drivet, et soundtrack som bare blir mer
og mer fremtredende. Don´t go looking for my
heart av Sebastian (Death by
Unga Bunga) Olsen ruler! Det er så bra
at jeg må sjekke med Google at dette ikke er en coversang, det er det ikke.
Den frekke 60-talls lyden med vrengte gitarer, hammondorgel, garage akustikken
og en myndig, psykedelisk stemme overbeviser. Jeg er solgt. Inspirasjonen fra
amerikanske 60-talls band som The
Sonics (en tydelig forløper til
punken), Red Krayola og The
Ventures er til å ta og føle
på, likevel har de noe eget. Sebastian
Olsen Death by Unga
Bunga er månedens Trafotalent mars
2009 og jeg er ikke i tvil om at dette bandet kommer til å overbevise langt
flere enn meg. Samspillet sitter som støpt og musikken fremføres så lekende
lett at en kan bare bøye seg i støvet og ønske dem lykke til!

Karl Ingar Roys

Månedens TrafoTalent februar 2009

Det er veldig spennende å følge med på hva som blir lagt ut på Arena. Det er
virkelig mye bra. Marte Ronold s
flotte naturbilder, annaulrikke
sine utkast til fanzine/magasin og ikke minst lydsporet Circus
Universe, og Asor
Ave sine fantastiske portretter.

Blant veldig mange gode arbeider denne måneden var det Keras billedserie “19th
- 21th week in Gothenburg” som virkelig skilte seg ut. Etter å ha sett, lest
og hørt alle bidragene denne måneden flere ganger vil jeg si at det er denne
billedserien jeg fortsatt ikke er helt klok på og som brant seg inn på
netthinna.

Bidraget er veldig sterkt. Bildene er mørke og dystre, ikke bare i motivvalg,
men også i lyssettingen. Titlene 19th week in
Gothenburg, 20th week in
Gothenburg og 21th week in
Gothenburg gir oss et tidsperspektiv,
ett bilde for hver uke, en utvikling. Karakteren i bildene har tydeligvis vært
i Gøteborg litt over fem måneder. Disse månedene må ha vært av stor betydning
for vedkommende. Vi kan lure på hva som har skjedd.

I første bilde sitter karakteren på sengekanten, eller gjør den det? Det er
mulig at hun står ved siden av et draperi, men det er ingen tyngde på føttene,
hun nærmest henger eller svever. Denne tvetydigheten kommer nok av at kameraet
er plassert i en lav vinkel og dermed ser sengen veldig høy ut og bena blir
ekstra lange. En hårspenne ligger på gulvet i forgrunnen av bildet.
Lyssettingen (chiaroscuro), draperingene og linjene i bildet gir assosiasjoner
til klassisk maleri.

I neste bilde i serien ser vi karakteren ligge apatisk på sengen, det er helt
mørkt i rommet, den eneste lyskilden er lyset som kommer fra naborommet. I det
siste bildet ligger personen med håret og den ene armen ned på gulvet.
Hårspennen ligger fortsatt på samme sted. Kameraets lave vinkel får kroppen
til å fortone seg veldig unaturlig, armene ser nærmest ut som ben. Jeg tror at
bildenes tittel gir oss nøkkelen til å tolke bildene. Her har tiden stoppet
opp, men likevel rommer bildene et tidsforløp på tre uker og en forhistorie på
nesten et halvt år.

Gratulerer Kera, du har mange andre fine
bidrag på Arena!

Hilsen

Jorann Abusland

Blant så mye fint, er det virkelig nesten umulig å skulle velge bare ett
talent; her er det sprengfullt av talenter! Jeg er enormt imponert og glad og
inspirert. Og jeg er sikker på at jeg kommer til å se mer til mange av dere,
noe jeg gleder meg til.

Jeg har lagt spesielt merke til fotografiene. Mange av dere ser ut til å ha
med dere kamera overalt, og det er veldig bra. Mange går høyt og lavt og
skrått innpå alt mulig; og da kommer det til å dukke opp noe spennende og
overraskende. Så fortsett med det!

Jeg vil trekke fram noen:

Raggamuffin og
Royal - som ser farger, stemninger, lys-
spill og komposisjoner i det meste, og greier å formidle det nydelig og veldig
kult, og som virkelig eksprimenterer, uten å bli utilgjengelig. Disse burde
dere se på! Denne er min favoritt hos
Royal, og denne hos
Raggamuffin.

Jina - De tre bildene som jeg syns bør
være en serie; bildene Vindu, Vindu
2 og Vindu
3.

Ingrid-f har lagt ut bildet
“Frans”:http://www.trafo.no/arena/ingridf/20831; kjempefin med den harde
kontrasten og fine linjer.

Og Fritz200 bilde
Sive, veldig kult og følsomt
portrett, som sier så masse selv i det spesielle utsnittet, og har en utrolig
spennede og pen komposisjon.

Og så en liten og enkel, men nydelig og ekte tekst;
Emmahelens Du er
her. Det enkle er ofte det beste,
og modigste.

Og så kommer jeg frem til min favoritt; Asor
Ave og hennes bilde
Victoria.

Bildet Victoria er veldig veldig kult. Det er en fin og spennende flyt i
bildet, med den utydelige personen i bakgrunnen og de mange flekkene med ulik
skarphet og

tone. Bildet er så rolig og samtidig så fengslende, og jeg har lyst til å se
på det lenge. Blikket vandrer rolig rundt og fester seg på ulike steder i
bildet (selv om jeg nok ville beskåret det litt på venstre side, for å få bort
den hvite flekken som konkurrerer med ansiktet til jenta). Jenta, Victoria, er
sånn i kontakt med oss, selv om mye av ansiktet hennes er borte i hår og
skygger.

Asor Ave har lagt ut kjempemasse over lang tid, og det kommer stadig nydelige
ting. Her er det også mye eksprimentering, men fremdeles er bildene ganske
enkle og direkte, der folk og stemninger får komme i sentrum, og for meg er
det det som er det aller viktigste. Portrettene er kjempefølsomme og levende,
og du får personen til å “tre frem” og vise seg. Det er skikkelig bra!
Samtidlig er det morsomt komponert, og med veldig fine farger og toner. Det
ser rett og slett ut som du har skikkelig teft for hva som er interessant, hva
som er gode komposisjoner, og hva som er spennende og triggende. Teknikken er
også bra; nøyaktig og sikkert gjort, og det trekker veldig opp. Det er lite
hun har lagt ut som ikke føles gjennomtenkt, og det er veldig bra. Da trekker
liksom alle bildene hverandre opp, og navnet Avor Ase får en slags kvalitets-
stempel. Det er sjelden bildene er ufokuserte, hverken teknisk (som at bildet
er skarpt) eller som bilde med en intensjon og en vilje bak. Det ser ut som om
hun tar seg selv alvorlig, og da gjør vi andre det også.

Gratulerer og hurra! Og gleder meg til å se mer.

Mvh Inga Sætre