Trafotalent

Som månedens Trafo-talent har jeg gleden av å utnevne November Skutle med hens fotografi “drypp”. Gratulerer, November!

Vi observerer en person i fosterstilling under vannoverflaten. Sollys treffer huden hens, og gjør at den gløder. Vannet rundt er mørkt, og vi kan ikke se havbunnen.
Dette er et bilde det er godt å hvile øynene på. November, med dette verket, gir rom for det vakre og estetisk tilfredsstillende. Dette finnes blant annet i balansen mellom de kalde fargetonene i øverste halvdel og de varme i den nederste, og i den myke, nesten selvlysende skikkelsen til personen som er avbildet. Samtidig har bildet noe uggent ved seg, en følelse av at noe ikke er helt som det skal være. Sett gjennom vannets slør, har ansiktet mistet definisjon, og fotografiobjektet fremstår noe umenneskelig og fremmed. Gjenskinnet i vannoverflaten gjør oss bevisst på barrieren av vann mellom oss og denne personen; i avstanden som skapes ligger en iboende tristhet - om jeg snakker til hen, ville ikke ordene mine bli hørt. Jeg opplever en følelse av utrygghet, ved at noen er fanget til uendelig tid i et fremmed element, uten tilgang til oksygen. November har på vakkert vis plassert denne personen mellom to verdener.

Jeg fryder meg i assosiasjonene som oppstår i møte med “drypp”. Jeg tenker på maleriet “Ophelia”av Sir John Everett Millais, der en kvinne flyter i en elv, minutter før hun drukner og dør. Det minner meg om å lese Tarjei Vesaas, på grunn av den atmosfæriske blandingen av det mørke, det vakre og det ukjente. Og ikke minst tas jeg tilbake til ungdoms-traumen ved å se Leonardo DiCaprio synke sakte ned og forsvinne i sort hav i “Titanic”. Jeg synes det er en utrolig styrke når et verk inviterer oss på reise i vårt indre sinn, enten det er til tungtveiende verk fra kunsthistorien, til populærkultur eller til opplevelser fra egne liv. Dette får November til med glans.

November har en rekke verk liggende ute på Trafo, som jeg anbefaler alle å ta en titt på. Hen har stor variasjon i stil, og det blir spennende å følge med på deres videre arbeid og interesser. Igjen - gratulerer til November Skutle som månedens Trafo-talent!

Synne Maria Lundesgaard

Det verket jeg har valgt som månedens TrafoTalent er et arbeid som har krevd utrolig mye. Jeg synes at kortfilmen «Siste Streng» av Jonatan Maiwald er utrolig imponerende og sterk. Den inneholder mange filmatiske kvaliteter, men spesielt bruken av musikk og bilde fenger. Tonen blir satt og det blir en spenning gjennom hele filmen. Se den!

Sigve Knutson

Andrea Storm-Syslak tar oss med Ut å stjæle stubber. I fotoet høster et menneske av naturen, det bærer
en stubbe på skuldra. Foruten bitene av et nedskjært tre, er resten av skogen rundt ikke kuttet ned,
skogen er formidabelt dyp innover bak mennesket. Det er organisk variasjon i lys og skygger, og flere
områder i fotoet er visuelt interessante og jeg ser derfor potensiale for et stort, om ikke giga format!
Mannens ansikt er ikke like viktig som armen som løfter stubben og hudfargen har samme fargetone
som treverket, disse tingene forsterker en følelse av symbiose mellom mennesket og naturen, eller
likeverd (kanskje jeg tok den litt langt der, men det er faktisk tankene jeg får).
Det er mange gode kvaliteter både assosiasjonsmessig og visuelt, et selvstendig verk som etter min
mening er klar for trykkeriet. Andrea Storm- Syslak er derfor månedens Trafotalent. Gratulerer!

Irina Haugane

Det har ikke vært en enkel oppgave å plukke ut månedens TrafoTalent. Det har vært gøy å se gjennom alle bidragene, hvor forskjellige og sammensatte de er. Men jeg har kåret en vinner, og det er bidraget til Karsten Benjamin Ekhougen Larsen, “The Most Moving Piano Piece You Will Ever Hear”.

Tittelen på dette bidraget vakte umiddelbart min nysgjerrighet, og jeg ble fullstendig overrasket! Med et ordspill som utgangspunkt, er denne korte snutten både leken og humoristisk, samtidig som den bærer en dypere vekt. Den dype lyden som oppstår når gulvet dirrer, gir lydbildet en nærmest bassaktig klang. Det innledende knirkende, nervepirrende lyden gjør at man begynner å spekulere om dette er et eksperimentelt lydverk. Men når personen som flytter på et piano kommer inn i bildet, får hele videoen ny mening. Samspillet mellom lyd, tittel og bilde fungerer svært godt.

Den ubehagelige lyden, personen som tydelig blir dyttet bakover av motstanden fra pianoet - det massive instrumentets tyngde, kanskje som en symbolsk representasjon av livets motstand, gjør dette til et forbausende kreativt bidrag.

Gratulerer!

Abirami Logendran

Denne måneden har jeg fått æren av å se, høre og lese alle de fine bidragene på Trafo i august! Det er gøy å se hva som lages, hvordan unge kunstnere tenker og hvor mange ulike måter det er å uttrykke seg på. For meg har kunsten stor verdi når det treffer meg på et følelsesmessig plan. Alle bidragene jeg trekker frem her har gitt meg en ekstra følelse eller vekket noe i meg. August har bydd på intrikate tegninger, stemningsfylte bilder, hjerteskjærende tekster, humor og mye lidenskap. Kunstneren jeg vil trekke frem som månedens TrafoTalent i august er Vilde Sofie Hjemås, spesielt hennes digitale tegning «Even og kunsten».

Jeg kjenner meg igjen her. Går på museum, stiller seg opp slik de i bildet gjør, endre ansiktsuttrykk for å imitere det man ser i bildet. Kanskje dette gjør at vi forstår verket bedre? Ansiktsuttrykket til jenta i de første to rutene er så herlig ærlige og gjenkjennelige at jeg tok meg selv i å legge hodet litt på skakke selv første gangen jeg så den. Streken er enkel, leken og tydelig. Mer kreves ikke av en god tegneseriestripe. Øynene på jenta er uttrykksfulle og får meg til å bli interessert i karakteren. Hun virker ekte og nysgjerrig, noe som får meg til å ville se mer. Håper du har flere av disse Vilde Sofie og at vi får se dem.

Kaia Hortemo Skåttet

Juli har tydeligvis vært en måned med stor kreativitet for Trafoistene!

Det bidraget som fanget oppmerksomheten min ekstra, er låten Trainstation skrevet, produsert og fremført av Andrea Gunneng. Her snakker vi en potensiell sommerhit! Denne låten brer seg som en sval bris over lytteren. Andrea fremstår allerede som en fullendt artist med teft for en fengende melodi og et spennende lydbilde. En åpen og undrende tekst inviterer lytteren med inn i drømmenes verden og alle de rare tankene man ligger alene med om natten, og Gunneng spør lytteren om hen har det på samme måten.

Jeg håper på et album!

Marius Leknes Snekkevåg

Hei alle Trafoister!

Nok en gang har jeg fått det ærefulle oppdraget å kåre månedens Trafotalent, og i likhet med tidligere, har oppgaven budt både på inspirasjon og utfordringer. Det er et mangfold av stemmer, teknikker og uttrykk her inne, og mange av dere opererer med flere av dem samtidig. Å plukke ut bare ett verk i dette mylderet av kreativt overskudd, er nærmest umulig, og heldigvis får jeg lov til å nevne flere! Det var allikevel var det noe umiddelbart som traff meg i møte med verket jeg har valgt å kåre til månedens talent i juni:

Andrea Storm-Syslak står bak Noen ganger blir hånda mi til en maurtue – et lydverk bestående av tekst og musikk som smelter sammen i et forunderlig univers hvor de gjensidig forsterker hverandre. Over klangen fra repetitive og smått skranglete strengelyder hører vi en stemme fortelle om maur som har tatt bolig i en kropp. De kravler rundt under huden og vil ut. Musikken under forsterker følelsen av disse maurene som løper hvileløst rundt inni kroppen, og får også meg til å kikke inn i genserermet. Er det ikke noe som rører seg der inne? Kribler det ikke litt i albuekroken?

Når jeg lytter til verket får jeg følelsen av at dette er en tekst som underveis i arbeidet begynte å leve sitt eget liv. Det er som om ordene (eller maurene) selv har hatt en plan for hvor de skulle, og at Andrea Storm-Syslak har latt dem lede seg. Verket lyser av kreativt overskudd, med veksling mellom konkrete og abstrakte bilder, som frembringer mange ulike assosiasjoner i meg underveis. Noen ganger trekker jeg på smilebåndet, når teksten er humoristisk og leken. Andre ganger har den en undrende eller engstelig undertone. Jeg liker hvordan dette verket trenger inn i øregangene med letthet, samtidig som det har en iboende rastløshet og uro. For meg setter teksten ord på det å ikke være helt komfortabel i egen kropp, følelsen av å ville ut av seg selv, prøve å være med seg selv når man er urolig. Å skrive om dette på en så leken og kreativ måte, er veldig godt gjort. Derfor har jeg valgt å kåre dette verket til månedens trafofalent!

Therese Aune

Hei. Jeg heter Nils.
Jeg har sett på alle bidragene deres for mai og prøvd å finne en vinner av månedens trafotalent. Det klarte jeg, men før vi dykker ned i verkene deres ville jeg bare si en ting:

Siden de fleste av dere ikke vinner så må jeg minne om at jeg kun er én person med begrensede forutsetninger for å sette pris på akkurat din kunst, så selv om du kanskje ikke har vunnet denne måneden så er det stor sannsynlighet for at jeg har satt pris på ditt bidrag. Med dette så håper jeg at alle sammen fortsetter å finne glede og mening i å være kreative mennesker på denne blaute steinen som flyter rundt ei glødende kule av ild.

Vinneren av månedens trafotalent er:
Zakarias Nikolai Meyer Øverli med sin komposisjon Lodz fremført av Grossband.

Første gang jeg hørte dette tenkte jeg «kult sound og underlig tema». Det er ikke helt sant fordi når jeg hører på musikk så tenker jeg svært sjelden noe egentlig, men jeg forestiller meg at jeg tenkte det. Det jeg derimot faktisk gjorde da jeg hadde hørt Lodz første gang var at jeg satte den på én gang til rett etterpå. Nå har jeg nok hørt den nærmere 10 ganger og jeg hører den akkurat nå mens jeg skriver disse ordene. Det er en innspilling med enorm gjenbruksverdi. Jeg legger merke til noe nytt å sette pris på hver gang jeg hører den. Det er så mange spennende lyder og leker!

Det høres ut som overskudd og samtidig en iver etter å finne det punktet der de presterer på kanten av hva de mestrer. Dette er knallgode musikere!

Masser av vilje og temperament blandet inn med at de har det gøy sammen og erter hverandre musikalsk i en katt og mus jakt hvor de både tar og gir plass. Mitt favorittøyeblikk er når det peaker rett før temaet vender tilbake før avslutning. Denne gangen i motsatt rekkefølge sammenliknet med starten av låten, noe jeg syntes var snedig og litt overraskende. Effektfull og leken landing etter ei skikkelig utblåsning.

Utrolig godt levert Zakarias, Ask, Tarald, og Steinar og gratulerer så mye med månedens trafotalent!

Nils Jørgen Nilsen

Først og fremst må jeg bare si hvor utrolig gøy det har vært å se, høre og lese alle bidragene dere har delt i løpet av mars måned. Dere har virkelig imponert med deres kreativitet. En stor applaus til alle!

Jeg selv var en aktiv deltaker her på Trafo, og bærer fremdeles med meg vennskapene som ble knyttet i den tiden. Det er utrolig gledelig å se at dere også velger å kommentere og engasjere dere i hverandres verk. Dette fellesskapet rommer en uendelig mengde ressurser og utallige måter å finne inspirasjon på. Med andre ord, fortsett å dra nytte av hverandres kunnskap og forståelse av verden rundt dere!

Med det sagt, er jeg her i dag for å kåre månedens talent. Og vinneren er November Skutle med verket Untitled.

November har i løpet av denne måneden presentert en imponerende serie verk som utforsker en mangfoldig tilnærming til fotografi. Dette vitner om en kreativ utforskning som fortjener å bli feiret. Fortsett å leke, prøve og feile. Det er gjennom slike prosesser at man vokser og oppdager hva som virkelig berører ens hjerte.

Et av bildene November har delt viser en naken kropp belyst av en intens blitz. Det er nært, rått og nesten provoserende. Samtidig bærer det en sårbarhet, smerte og en dyptfølt kraft. Det kan være en manifestasjon av kamp og overlevelse. Hvem er det som har tatt dette bildet? Er det et selvportrett? Spørsmålet om hvem som har tatt bildet blir vevd inn. Under hvilke omstendigheter er bildet tatt, og hvilken aksept har kroppen gitt? Makten mellom fotografen og personen avbildet er ikke delt.

På den annen side har vi vinnerbildet, hvor en annen teknikk og stil kommer til uttrykk. Kroppen er denne gangen tildekket, med ryggen vendt mot oss og individet synker inn i landsket rundt. Dette bildet gir færre spørsmål om hvem som har tatt bilde og lar oss rolig betrakte omgivelsene.

Avstanden mellom betrakteren og personen avildet styrkes av fargevalget og den duse belysningen. Andre elementer som bidrar til denne følelsen av avstand er regnet som drypper rolig ned i vannet rundt personen. I vinnerbildet formidler du også en følelse av rom og sted på en mesterlig måte. Ditt valg om å ta noen skritt tilbake gir meg en følelse av fred og harmoni. Likevel leder alle linjer og bevegelser blikket mot personen i vannet. De ovale sirklene underbygger harmonien og skaper en visuell balanse.

Nora Savosnick

Verket som gjorde sterkast inntrykk på meg av verka som blei lagt ut i mars, er November Skutles Untitled. Det er vakkert lys, god komposisjon og interessante kontrastar. Eg blei gripe av blikket til den eine modellen, som ser rett på meg. Fargane på biletet gjorde òg at dette stod ut. Det er eit fascinerande bilete. Skyggane speler fint over modellane, det varme sollyset, i stråa og huda. Det er eit motiv som overraskar. Det er noko intimt med måten modellane står på, halvvegs gøymd mellom stråa. Mange historier i blikka deira, i hovudet mot skuldra, i handa som bøyer vekk strå.

Gratulerer til November Skutle som TrafoTalent i mars!

Sunniva Berg

Amina Hofset Solbakken har lagt ut flere utrolig sterke fotografier her. Det er flere av disse jeg kunne hatt på veggen. Øynene mine nærmest dras mot dem, helt uten at de skriker til meg. Jeg vil likevel trekke frem bildet Untitled som min favoritt. Hva det er med akkurat dette bildet, det klarer jeg faktisk ikke helt å sette ord på. Kanskje det er et godt eksempel på nettopp dette med at når noe rører deg, er det ikke alltid vits å prøve å forklare hvorfor. Jeg tror jo mange mennesker unngår å snakke om kunstopplevelser fordi de føler at de ikke forstår, og føler de må si noe smart. Jeg skal likevel si noen noen ord som kan beskrive følelsen av å se på dette bildet: Det er noe som ligner nostalgi, noe om å være oppe om natta, trolig ute i naturen, det skarpe mot det duse som gir en slags lengsel, en lengsel etter klarhet, skarphet, et stille øyeblikk der jeg kanskje kan kan bestemme selv hvem jeg skal være.

Så der ga dette bildet meg også muligheten til å assiosiere og skrive fritt rundt opplevelsen av det, uten å føle behov for å forklare, og derfor er det mitt favorittverk fra februar. Gratulerer!

Øyvind Røsrud Gundersen

Først vil jeg si at det har vært veldig lærerikt for min egen prosess å gå igjennom arbeidene deres fordi jeg opplever at dere har en uredd og fri tilnærming til prosjektene. Dere tør å gå løs på store temaer i forskjellige former og fasonger. Og dere inspirerer meg til å leke med materialbruk og teknikker. Det er mye som skulle vert sagt om mange av de verkene som ikke ble trukket frem, bare så det er sagt. Det som er helt sikkert er at vi vil få se mer av mange av dere i fremtiden.

Så til tilbakemeldingene. Jeg kan ikke la være å utnevne Josefine Emilie Elvegård, forfatteren av Pappa under en stein, til vinneren av månedens trafotalent. Teksten tar for seg noe av det mest brutale barn kan oppleve, nemlig bortgang av en forelder. Et tilbakeblikk til et søskenpar som mistet faren sin, og sorgen til moren sett gjennom barneøyne. Med deres perspektiv og referanserammer. Det er sårt å lese fordi vi som observerer, vi vet så mye mer enn hva de skjønner. Av livet og at dette er en liten søster og bror som forsøker, så godt de kan, å håndtere en livskrise. Det er derfor noe fint i å lese at det er skrevet så nedpå. Sterkt, men alt annet en svulstig. Enkle og symboltunge beskrivelser gjort med følsomhet og ro. Her er ingen parodi. Det ville vært unødvendig å overdrive, når virkeligheten er så brutal i seg selv. Teksten overlater mye til forestillingsevnene våres, og jeg sitter igjen med en tåre i øyekroken.

Tora Uhrn