Trafotalent

Og så har vi noen som ikke liker å reise i det hele tatt, men som motvillig blir med på reisen fordi hun er betatt, og som på denne måten blir med på en merkelig reise, helt til Sverige, mye rart kan skje i Sverige viser det seg og Ebba, hovedkarakteren i novella Kasus får blant annet se en apekatt som løper over et jorde. Det er tydelig at Maria Johanne Liabø, hele tiden får impulser, likevel klarer hun stort sett å bevare fatningen og skrive dem fram. Slik gjør disse impulsene teksten til noe av det mer forfriskende jeg har lest på lenge, det er rett og slett skrivekunst! Og derfor er det en glede for meg å kåre Maria Johanne Liabø til månedens Trafotalent! Gratulerer! Jeg gleder meg til å lese mer av deg i fremtiden ;)

Atle Håland

Månedens Trafo Talent for november er Musikkverket “La oss falle” av Marie Lemme

Låten “La oss falle” ga meg gåsehud helt fra første setning. Marie Lemme fremfører med egen stemme og en trollbindende tekst om det å falle for et annet menneske. Gitarmelodien og Maries lune stemme er så helhetlig og godt å lytte til. Og mest av alt får teksten deg til å bøye hodet og lytte ekstra godt etter. Hun leker med ord som på en elegant måte endrer seg til nye bilder i fantasien. “La oss falle” trekker deg inn i et parallelt univers et sted inni deg selv, henter frem bilder og syr dem sammen til et stort og komplekst bilde. Sangen sitter igjen i kroppen lenge etter at den har sluttet å spille. Dette er en gave til alle som lytter. “La oss falle” er en del av Marie Lemme sin EP, som heter “Liten, bli Stor” som kom ut 22. august 2024. Her er det flere nydelige verk som er lagt ut av artisten på Trafo. Jeg anbefaler å lytte til resten av albumet på Trafo.

For en ære det er å få oppleve så givende kunst! Oktober brakte med seg et bredt spekter av kunstformer, og innenfor hver form fant jeg en variasjon som gjør meg spent på kunstens fremtid. For meg handler kunst om å forevige en opplevelse – enten det er en opplevelse av verden eller en refleksjon av kunstnerens indre liv. Som publikum ble jeg grepet av flere verk, fra liveopptak av sanger til fotografier som utforsker nære relasjoner, og tegninger som utfordrer det vante. Men ett verk holdt meg våken de siste nettene.

Månedens Trafo Talent for oktober er diktet «Samvit» av Solveig Gunnarsen.

Det er noe unikt med et dikt som vekker en følelse man ofte har kjent, men aldri helt slipper taket i. Dualiteten mellom å gruble over tidligere valg og navigere linjene mellom rett og galt er spesielt sterk. Kunstneren leker med publikums følelsesregister, og jeg opplever å bli sluppet løs i den siste linjen. Samvittighet er definitivt både en dyd og en last, Solveig.

Dette diktet transporterer meg tilbake til utallige minner på bare 14 linjer. Det er magisk. Jeg tolker diktet som en nødvendig del av det å modnes, en prosess vi alle gjennomgår i forskjellige former gjennom årene. Samtidig kan vi ikke dvele for mye ved fortiden, for da risikerer vi å bli fanget i tidens grep.

Takk for at du skriver!

Jon Olav S. Gulbrandsen

Månedens Trafotalent for September er låten “Hvert minutt” skrevet av Selma Edwards Granli, fremført av Søltrå. “Hvert minutt” er en låt som øyeblikkelig dro meg inn i sitt varme, undrende univers. En nydelig komponert, vel arrangert og vakkert gjennomført låt. Teksten er finurlig med linjer som “Mitt minne holder liv i et liv som er levd”. Jeg får følelsen av at jeg venter på noe uten å ha det travelt eller å helt vite hva jeg venter på. Dette er en låt som vokser med deg og inviterer til å oppdage noe nytt ved hvert lytt. Jeg hopper gledelig på første anledning til å se dem spille live i Oslo og ønsker dem masse lykke til med musikken!

Tekst av Mona Krogh

Som månedens Trafo-talent for august har jeg gleden av å utnevne Liv Csilla Wallace og verket Yellow Dinner.

Dette maleriet viser en gruppe mennesker samlet ved et bord, malt i en ekspressiv og fargerik stil. Figurene er skisseaktige, med sterke konturer og intense farger som gir en følelse av energi og bevegelse. Til tross for de forvridde proporsjonene og ansiktene, er det en tydelig samhandling mellom dem. Maleriet kan tolkes som en skildring av sosialt samvær, kanskje en middagsscene eller et møte mellom venner eller familie. Figurene virker både forbundet og isolert på samme tid, med uttrykk som kan tolkes som slitne eller reflekterende.

Den kaotiske fargebruken og de lekne penselstrøkene symboliserer følelsesmessig kompleksitet og den uforutsigbare naturen i menneskelige relasjoner. Det er en følelse av uro og intensitet, samtidig som scenen fremstår hverdagslig.

Kunstneren utmerker seg ved å skape en sterk emosjonell atmosfære gjennom abstrakt figurativ kunst. Ved å bruke dristige farger og uregelmessige linjer, formidler maleriet en særegen tolkning av menneskelige interaksjoner. Bildet har en dybde som inviterer betrakteren til å tolke situasjonen og følelsene til figurene, mens den visuelle stilen både er energisk og personlig. Denne kombinasjonen av ekspressivitet, emosjonell dybde og et unikt visuelt uttrykk gjør maleriet til et godt valg som månedens Trafo-talent.

tekst av Andre Lassemo

Jeg har valgt Frid Tronstads fotografi «Inneskog» som månedens arbeid.

Selv om arbeidets tittel mest sannsynlig peker på refleksjonene av natur og det grønne som rammer inn objektet, så er det selve komposisjonen - et eldre menneske, fanget i akten å se ut av vinduet som appellerte sterkt til meg. Minne fra en nær slektning som jeg flere ganger har sett stå slik ved sitt vindu.
Man får følelsen av at det lenges og letes på samme tid. Tronstad har her fanget et flott og poetisk øyeblikk.

“Å se ut av et vindu» er i seg selv også et velbrukt motiv fra kunsthistorien - for eksempel Caspar David Friedrich’s “Woman at a Window.

tekst av Bjørn-Kowalski Hansen

For et privilegium det har vært å kunne velge ut Månedens TrafoTalent. Å kunne bruke tid på å se på verkene deres, la de synke i meg og føle på inntrykkene. Takk for skapelsene deres!

Å velge ut Månedenes TrafoTalent har minnet meg på hvor subjektivt kunstfeltet er. Ingen sitter på én fasit, alle vi blir dratt i egne retninger og truffet av ulike ting, basert på våre personligheter, smaker, overbevisninger og hvor vi er i livet.

Det verket som traff meg umiddelbart, var “Grace” av Naomi Kaehler, og derfor har jeg gleden av å kåre det som Månedens TrafoTalent.

“Grace” er tilsynelatende enkelt, men utrolig elegant, lett, skjørt og sterkt samtidig.

På bildet ser vi umiddelbart en himmel med skyer i ulike nyanser av blå, og en fugl i fokuspunktet. Er det en due? En rovfugl? Er den der for å minne oss om muligheten for fred og frihet, eller flr å jakte på oss? Kanskje begge?

Himmelen er stor og åpen og blå, og samtidig minner blånyansene i skyene oss om muligheten for storm og regn; kanskje gryende, kanskje stormen allerede har passert.

Men det stopper ikke der; det andre laget vi ser er glassprekker. Hadde det ikke vært sprekker i glasset så hadde det vært umulig å se at det er der. Hvor kommer sprekkene fra? Hva betyr det? Jeg tenker på glasshus, glasstak, noe som blir ødelagt - av den som ser fra innsiden, eller av noen utenfra? Disse spørsmålene dukker opp.

Og samtidig kan vi observere sterke stråler av sollys som bryter seg fram gjennom skyene.

“Grace” klarer å romme himmelen, håpet og friheten, følelsen av å være intrikat fengslet, men på vei ut - til en verden som vi ikke vet mye om, men som har mange muligheter. Forhåpentligvis er det mulig å finne nåde i den verden også.

tekst av Daria Glenter

Da jeg skulle bla meg gjennom bidragene fra mai 2024 så falt blikket mitt ganske umiddelbart på
«Skisse» av Lea Nome.

Jeg la først merke til ansiktsuttrykket til jenta, så konsentrert hun ser ut. Er det en appelsin eller
klementin hun skreller? Og den litt bredbeinte posituren, selv i skjørt, så naturlig i øyeblikket, som om
hun ikke vet at hun blir malt. Også hunden, da, som tigger? Og hva er under det ene beinet hennes?
Ligger det en avis eller et blad på gulvet? Og bak henne en vaskebøtte? Våtservietter på bordet? En
klementin til? Tar hun en spisepause i vårrengjøringa? Skal ikke hunden få noe? Gi noe til hunden da! Ute
er himmelen blå, men hun må være inne? Spise frukt, vaske, rydde? Skal hun flytte ut, kanskje, reise. Skal
hun pakke noe inn i avisa? Det er en forventning i ansiktet hennes også. Det er noe som må gjøres før
noe annet.

Det er så mange kule detaljer som gjør maleriet levende. Fargene er nydelige, det grønne og røde og blå i
forskjellige toner. Spesielt liker jeg fargesjatteringene på jentas skjørt og håret hennes. Den dramatiske
streken er herlig. Det er gøy å se at unge kunstnere også leker seg med den ekspresjonistiske stilen.

Gratulerer, Lea, som månedens Trafo-talent! Jeg håper på å se maleriene dine i et galleri en dag.

Tekst av Unnveig Aas

I diktet møter vi et implisitt jeg/noe som spør om et “vi” skal bygge reir. Diktet beskriver hvor og hvordan de kan bygge reiret, de skal klatre opp barken, og de skal skjule seg blant greinene. De skal “håpe på det beste”, uten at vi vet hva som står på spill og hva det er de håper på, og om det i det hele tatt er noe konkret.

Diktet i seg selv er som et sted å oppholde seg i, akkurat som reiret. Jeg vil gjemme meg i diktet, jeg vil gjemme meg i reiret, jeg vil være med på å skjule meg blant greinene og se utover fjæra. De to siste linjene “som klokkeslag // på helligdager” gir diktet et nytt lag, og løfter det opp uten at det mister holdepunktet. Følelsen jeg får av å lese det minner om følelsen av å ligge lenge under dyna og bare lytte til, eller betrakte, verden utenfor vinduet. Her vil jeg oppholde meg lenger.

tekst av Ingrid Lending

Dette bidraget fanget umiddelbart oppmerksomheten min første gang jeg scrollet nedover Trafo-nettsiden. Her er det masse humor og selvironi, noe jeg setter stor pris på. Dukken med radioen som hode får meg til å tenke på hvordan man noen ganger kan bli fullstendig hengt opp i sine egne agendaer og glemme å ta hensyn til folk eller situasjoner man møter. Dette kan være ganske flaut, så det er fint å se at dette er noe flere opplever.

Radioen er også en morsom metafor på hjernen vår, vi kan tune oss inn på ulike mennesker og situasjoner akkurat som vi skifter kanaler på radioen. Noen ganger klarer vi ikke å tune inn og det blir bare støy og kaos. Tankelivet vårt er abstrakt, men her blir det konkretisert i form av en radio. Veldig gøy!

tekst av Marie Moe

Det var utrolig mange fine bidrag å velge mellom for februar og jeg har kost meg masse med å se gjennom alle de flotte verkene dere skaper!

Jeg har valgt ut Martine Danielle Forseth Reichberg som månedens Trafo-talent for verket «Niosha» (2023). Det første som fanget meg, var fargene og formene teknikken cyanotype etterlater, de ulike blånyansene, som gjør arbeidet nærmest abstrakt ved første øyekast. Så får du øye på ølboksene, flaskene og glassene på bordet man så vidt enser under dem. Det gjenkjennelige enkle møblementet, som fra en hybel, hvor senga i rommet er plassert som sitteplass ved bordet. Ispedd svarte klappstoler og ølkasse på høykant for å kunne få plass til så mange som mulig. Et bilde som ikke er hengt opp på veggen, men hviler lent fra gulvet. I nevnte seng gror det ut en menneskelig skikkelse i mørke blåtoner mot det hvite lakenet og det blå- og hvitrutete pleddet ikke langt fra hodet. Ikke henslengt, nærmere besvimt eller sovnet fra sittende stilling og sigende. En av de mest ihuga gjestene, som skulle vare lengst? Eller kanskje en sliten vert, som ikke kom seg lenger enn sengekanten før søvnen slo over dem? Jeg kunne diktet historier ut av dette bildet i timevis og fortsatt oppdaget nye detaljer og former, som gir videre assosiasjoner.

Motivet er et flott utsnitt, med en vinkel som både forteller, men også holder nok informasjon i bildet tilbake til at betrakteren kan få undre. Dette er nydelig cyanotype, hvor man ser kvalitetene i motivet som jernsaltene og vannet kan få av sola. De sky-aktige formene, det enkle penselstrøket til høyre kant og nyansene av blåtonene i bildet gir kvaliteter tradisjonelle fotografier ikke får uttrykt. Det føles som dette arbeidet svever i balansen mellom abstrakt og figurativt, et sted hvor håndverkets kvaliteter møter fotografiske motiver og jeg elsker det!

tekst av Åsne Ingersdatter

Hva er et bilde? En av erfaringene fra den modernistiske kunsten, er at et bilde ligner mer enn bare det det avbilder. Ethvert bilde peker også alltid utover til det som er utenfor bildet i seg selv. Det peker også innover i kunstneren og innover i den som ser på kunsten. Nettopp det å ta kontroll over også disse delene av et bilde, er sentralt i den moderne visuelle kunsten. Derfor er det å mestre denne delen av kunsten også en del av det å være en moderne kunstner. Dette er ikke noe annet enn å ha kunstneriske ferdigheter, men det nettopp det avgjørende for å lykkes med moderne kunst.

For meg er det dette Andrea Storm-Syslak mestrer i bildet «Henningsvær», og det er derfor jeg har valgt henne som Trafo-talent i januar. Vi hva bildet forestiller, en mann utenfor et hus sammen med to under, men det som gjør bildet virkelig godt er hvordan det fengsler. At bildet nesten er borte, og at tekstilet som bildet er trykt på skinner så tydelig gjennom, gir det hele en følelse av savn eller melankoli. Det er som Andrea har klart å avbilde et minne som nesten er forsvunnet.

tekst av Fredrik Hagen