Trafotalent

Arbeidet jeg vil kåre til denne månedens Trafotalent er filmen
Månestråle av Christian Ryssdal.

Han har regissert (og skrevet?) en vakker og stillferdig film om vennskap og forsoning, og hvordan mennesker man møter kan ha stor innvirkning på deg, selv ved et kort møte.

Jeg er veldig imponert over modenheten i filmspråket. Og det er tydelig at han har plukket med seg dyktige folk ved å lage denne filmen. Som f.eks fotograf, klipper og med-regissør Sandra Utby, og skuespillerne Viggo Solomon og Vebjørn Skovli Berg.

Jeg er veldig imponert over at han tør å la kameraet hvile lenge på karakterene, for å bygge opp intensitet, og man blir som seer umiddelbart fanget av filmen, selv om den, spesielt i starten er svært stillferdig. Han har brukt tid på å la kamera hvile på karakterene, og omgivelsene, som bygger en intensitet som gjør seeren nysgjerrig på hva som skal skje.

Sosialrealismen som kunne vært ubehagelig eller for pompøst er løst på en veldig god måte. Og han har regissert skuespillerene veldig godt, der ingen overspiller eller underspiller, det hele føles veldig ekte. Manuset er også godt, og de har ikke forhastet seg i dialogene.

Det er sjelden man blir berørt av en film, men denne satte følelsene i sving. Hva som egentlig skjer på slutten er åpen for tolkning. Jeg skal holde min for meg selv, men jeg synes dette var særdeles godt jobbet! Jeg er helt sikker på at dette er et navn vi kommer til å se mye av i norsk film i fremtiden.

Ellen “Sea Change” A. W. Sunde

Månedens Trafo-talent i November, er Ellinor Ødegård Staurbakk med verket Dans i fritt fall

Ellinor utfører en koreografi i fritt fall, altså danser mens hun hopper i fallkskjerm ut av et fly. I tillegg beskriver hun klart og tydelig hvilke tanker hun har om det å utforske hvordan tyngdekraften påvirker oss, og hvordan man kan oppheve den eller endre den på ulike vis. Verket får meg til å lure på hvordan det føles å være i fritt fall, hvordan det skulle føltes å utføre et sett av bevegelser i luften, det får meg til å tenke over hvordan vi konstant er påvirket av tyngdekraften, men at dens påvirkning endres av ulike opplevelser, såsom farten i en bil eller berg- og dalbane, eller ulike stoffer, som luft og vann. Jeg får lyst til å hoppe i fallskjerm når jeg ser dette!

Verkbeskrivelsen gir et innblikk i tankeprosessen bak, som er nødvendig for at jeg skal forstå hva hun har tenkt og hva som egentlig er på spill her. Verket viser dessuten initiativ til å ta store grep for å forfølge en idé. Temaet virker som noe med stort potensiale for videre utforskning.

Vilde Jensen

Jeg faller pladask for Almas iscenesatte fotografi inne på et bad. Vi får servert et teatralsk lys, en modell som stirrer avventende mot en horisont, mens en matchende katt holdes litt som jesus barnet i et ikonmaleri. Det er noen kontraster mellom det nesten glamorøse geopardmønsteret som sluker halve bildet og det intenst hverdagslige (representert med toalettpapir på gulvet). Bildet befinner seg et sted mellom en photoshoot i et ukeblad og et barokkmaleri. Torbjørn Rødland watch out! Bra jobbet Alma Edit Hauge og gratulerer!

Finn Adrian Jorken

Denne gangen er det jeg som får muligheten til å velge månedens TrafoTalent. Som lærer har jeg lenge kjent til tilbudet fra Trafo og det er en glede å få kunne bidra til dette flotte fellesskapet.

Etter å ha gått gjennom alle bidragene sitter jeg igjen med en følelse av at det norske kunstfeltet er i gode hender. Det har vært spennende å se bredden i uttrykk og teknikker, og jeg oppfordrer dere alle til å fortsette med å eksperimentere med form og innhold.

Det var mange verk som gjorde inntrykk, og jeg kommer til å løfte frem flere av dem i teksten, men først ønsker jeg å rette fokus på verkene til månedens TrafoTalent, Astrid Ardagh.

Astrid Ardagh har lastet opp to videoer knyttet til prosjektet Villfødt, som hun beskriver som en “firedelt videoinstallasjon som utforsker menneskets ville natur”. Den første videoen er en dokumentasjon av selve installasjonen, bestående av individuelle klipp fra de fire filmene samt et innblikk inn i hvordan disse fungerer sammen i et utstillingsrom. Denne videoen oppleves mer eller mindre som et sammenhengende verk i seg selv. Som en firedelt produksjon tolker jeg det slik at de fire filmene skal erfares i sammenheng med hverandre, noe dokumentasjonen til en viss grad tillater oss å gjøre. Bruken av klipp gjør at vi beveger oss mellom detaljer og helhet, og lydsporet står i god stil med det visuelle.

I tillegg har Ardagh lastet opp del 1 av Villfødt, altså én av de fire videoene i sin helhet. Selv om denne har fått tittelen del 1 fungerer den som et enkeltstående verk. Som med dokumentasjonen er dette bidraget gjennomført fra a til å, og Ardagh skaper en egen liten verden som jeg trekkes inn i. Man kan ikke annet enn å sette pris på hvor gjennomført produksjonen er. Dette er månedens bidrag for min del, og her er det bare å komme med gratulasjoner og samtidig si takk for opplevelsen. Jeg ser frem til del 2-4.

Dan Skjæveland

Det har vore veldig gøy å kikke innom Trafo igjen og sjå gjennom alle bidraga frå august, både frå nye medlemmer og å kunne sjå kva nytt som har dukka opp frå langtids-medlemmer.

Verket eg har valt ut som månadens TrafoTalent er eit fotografi av Sebastian Jacobsen frå serien Rotterdam. I fotografiet kan ein sjå eit par føter, eller i alle fall eit par buksebein, som står nede i eit mørkt vatn. I vatnet flyt det små blad og ein kan skimte refleksjonen av ein overkropp ikledd ei lys skjorte. Det som gjorde at eg festa meg ved dette biletet var dei mørke djupe fargane og eit nærmast målerisk uttrykk. Eg var nøydd til å zoome inn for å bli sikker på at det var eit fotografi. Eg stussa og over fråværet av lyskjelder eller refleksjonar av lys, at vassflata verka så matt og tjukk, nesten ugjennomtrengeleg seigtflytande. Ein blir òg nysgjerrig på det ein ikkje ser, resten av kroppen, andletet og omgivnadane, og litt på bakgrunnen for at personen står uti vatnet med bukser. Sjølv om det vert gitt litt hint i kommentarane, så begynner eg og sjølv å tenke på vatn som representasjon for ein type overgang, terskel eller gjenføding.

Ingrid Forland

Utrolig intressant å få utforske kunsten til dyktige trafo-talenter. Kunsten dere lager har gitt nye refleksjoner og ideer. Det må innrømmes at det er utfordrende å kåre en vinner når det er så stort mangfold og særpreg av uttrykksformer og tolkninger. Flere av dere ser ut til å beherske mer enn bare en kunstform, forsett å utforske nyskjerighetene deres og stå på videre alle sammen. Jeg håper å se mer til av dere i årene som kommer. Som danser er jeg glad i det estetiske, vakre former, kontraster i dynamikk og flyt. Derfor er Hanna Valsgård Bratlie kåret til månedens Trafotalent! Portrett fra innsiden ser levende ut og stråler av både inntrykk og uttrykk.

Maleriet har sinnsykt spennende farge-dynamikk. Det virker som at farge-komposisjonen forteller mer om innsiden enn organene. Liker at hodet ikke er med og at hjerte ikke vises, eller kanskje det gjør det? Så lurer jeg på om himmelen er i lungene her? Vent litt, er det et insekt jeg ser på, nei, en eksplosjon! Etter litt tid ser jeg kanskje det er en som har vondt i magen, eller noen som har mange forskjellige følelser som balanseres og bearbeides i kroppens organer. Maleriet får meg også til å tenke på hjernen i tarmen, er det virkelig kun i hjernen vi tenker? Hva med følelser? Når jeg sitter litt med portrettet begynner jeg å tenke på titler som hjernen i tarmen. I København er det en stilig utsiling som kalles Mind the gut. Her vil jeg anbefalte å utforske litt, veldig spennende og dynamisk forhold mellom magen og hjernen. Det synes jeg vises godt i maleriet. Konseptet tittelen introduserer er veldig kult, tenk om de fleste heller laget portretter fra innsiden enn de tradisjonelle fra utsiden. Jeg vil se mer fra portrett fra innsiden!

Kristian Høiland

Eg velger Office Party som månadens trafotalent fordi verket er sterkt når det kjem til både material og innhald. Ved første augekast tykte eg at Office Party virka humoristisk og litt skummelt samstundes. På eit kontor eller på dei fleste jobbar må ein ofte følgje eit sett med sosiale normar og oppføre seg profesjonelt. Når det er jobbfest derimot, kan ein sleppe seg litt meir laus, ein kan lære å kjenne kollegaane sine betre og vise kven ein eigentleg er. Poenget med ein jobbfest er jo å forbetre arbeidsmiljøet. Samtidig er det ei samansetting av menneske som aldri ville gått på fest saman ellers, dermed er det ofte dømt til å bli litt kleint.

Motivet viser ein person som ligger på eit bord - ei handling ein stort sett ikkje kan gjere når ein er jobb. Eg ser det er god stemning på jobbfesten og at nokre har begynt å danse på skriveborda. Materialet ser ut til å vere ordinære svart/kvitt-utskrifter i A4 - noko som er vanleg å sjå på eit kontor. Kanskje det er eit foto tatt og printa ut på ei skrivemaskin på jobbfesten? Papiret er oppklipt, dette minner meg om makuleringsmaskiner - også eit apparat som er vanleg å bruke på kontor.

Verket får meg til å undre over kva handlinga av å øydelegge og reparere symboliserer. Det er ikkje satt saman akkurat slik som det var, men vevd saman på ein forskrudd måte. Det er noko ubehageleg med eit ansikt som ikkje henger riktig saman. Kanskje det handlar om at minnene er grumsete eller at ein slapp seg litt for laus på festen? Eg tenkjer at papiret er det same som før, men at det har fått nye reglar. Slik som at kontoret og dei ansatte er dei same, men på fest er det andre sosiale normer. Etterkvart tenkjer eg at verket er alvorleg. Ein makulerer berre papir med sensitiv informasjon som ein ikkje vil dele. Dette får meg til å tenkje på #metoo, ein bevegelse som starta i 2017 der kvinner brukte sosiale medier til å ytre seg om diskriminering og trakassering på arbeidsplassen. Jobbfesten er ein mogleg plass der grenser har blitt overskrida.

Eg veit jo ikkje kva kunstnaren har tenkt, men eg tykkjer at det er bra at verket har fått meg til å undre. Materialetvalget og utføringa, det å klippe opp papir og veve det saman igjen, passar godt med motivet og tittelen. Det fungerer både visuelt og konseptuelt.

Det var vanskeleg å velge sidan det var så mange flotte bidrag. Dykk er ein imponerande gjeng og eg håper dykk fortsetter å skape med glede!

Eli Mai Huang Nesse

27 sekunder etter å ha trykket «play» er jeg bergtatt. I løpet av de 4 minuttene og 14 sekundene som dette lydsporet varer, maler Eir frem et musikalsk landskap som ikke bare fenger og er vakkert å lytte til - jeg opplever å bli invitert inn i et rikt univers.

Lyden til Eir har kontrasterende kvaliteter, som i feil hender fort kan spenne bein under hverandre. Men i «Min Elskede» styrker kontrasten mellom elementene hverandre; med dette mener jeg at slik Eir behersker stemmebruk, kontrollen over instrumentet, muliggjør lytterens opplevelse av lekenhet. Vokalen springer uanstrengt og elegant gjennom varierte landskap og terreng. Samtidig formidler innholdet i teksten en sårbarhet, som også kjennes autentisk. Hver tone som vokalen berører, føles nær og tett innpå. Kanskje er dette delvis grunnet nikket til erkenorsk tradisjonell folkesang, som man sjelden finner i internasjonal pop-produksjon. Samtidig trekker de elektroniske elementene i musikken bevisstheten min fremover og ut i en global samtid. Som lytter tas jeg bort fra leiligheten min i Gamlebyen og ut i norsk natur, ut på vidda, opp et fjell, ut på havet.

Verket treffer meg som lytter fra flere vinkler. Jeg ser for meg at dette sporet fort kan plukkes opp av en DJ som vil gjøre den dansbar - og at dette er en lett jobb. De iboende kontrastene mellom nært og fjernt, norskt og internasjonalt, organisk og elektronisk, forsterker hverandre på mesterlig vis.

Det er derfor en stor glede å annonsere at Eir Vatn Strøm er månedens Trafotalent!

Skrevet av Martine Johansen

April 2022 er det Ingrid Graarud som er månedens Trafotalent med verket Urørt – Man vet ikke alltid når å be om en stopp.

De skrå linjene, den mørke, tåkete belysningen og perspektivet som peker oppover gir en følelse av å være desorientert. Samtidig er situasjonen umiddelbart gjenkjennelig; du må be om å komme deg av, kommer deg ut og komme deg bort. Men vil du det? Det er mange situasjoner i livet hvor det å sette grenser er vanskelig, det kan være både overfor deg selv og andre kjente og ukjente.

Hånden i bildet har en desperasjon, men også en ambivalens.Noen gang er det utydelig hva det rette svaret er. Du kan glemme å tenke på ditt eget beste når alt rundt deg legger en tykk tåke over hva du egentlig vil.

Det er vanskelig å si stopp. For noen er det et urørt, usagt og uøvd uttrykk. Det kan kjennes som om man krever noe fra en annen hvis man sier det. Men gjør man egentlig det? Stopp er jo ordet som kan hindre andre fra å kreve noe fra deg. Om man kjenner etter at man vil si stopp, og hvis man da sier stopp, må det stoppes.

Tusen takk til Ingrid som har laget et så tankevekkende bilde. Jeg klarer ikke å tydeliggjøre om dette er et foto eller en tegning, noe jeg egentlig syns gjør kunstverket mer spennende. Det er sterkt at du har klart å gjøre et tilsynelatende vanlig motiv om til et kunstverk med en dyp historie gjennom bruk av filter, komposisjon og tekst. Det får meg til å tenke på fotografen Aapo Huhta, som bruker skygge som et kompositorisk verktøy for å fremkalle fragmenterte narrativ i bildene sine. Sjekk han ut, veldig kul!

Du er dyktig, og jeg håper du ikke stopper å lage kunst. Masse tvitvi videre!

Mathilde Caeyers

En svært produktiv kunstner her inne er Alva Dahl. Alva tegner i hovedsak digitalt, men har også en skisse på linjert papir. På samme måte som de digitale verkene skaper en avstand til det naturalistiske med pikslete streker, skaper også linjene i linjepapiret en avstand. Man kan tenke at Dahl burde brukt ordentlig tegnepapir, eller programmer med bedre oppløsning, men jeg tenker også at dette er et svært bevisst grep. Det ser enkelt ut, men det er også et godt håndverk å mestre dette enkle grepet. Alva har et særegent lekent uttrykk med forvridde kropper som har et tomt eller nonchalant blikk festet på noe. Kroppene poserer, og det er som om Alva omgir seg med disse skikkelsene. At Alva tegner akttegninger i en verden hvor disse forvridde eksisterer. Verkene skaper en blanding humor og uhygge. Særlig liker jeg Solo hvor ikke bare sugerøret får en vannbrytning i glasset, men også hele kroppen har en slags vannbrytning gjennom min skjerm som jeg betrakter verket fra. Jeg ble svært fascinert av verkene til Alva Dahl, og verkene vokser på meg. Jeg vil med dette gratulere Alva Dahl som månedens Trafotalent med verket «Solo»! Jeg håper denne utmerkelsen oppmuntrer til videre arbeid med kunstnerskapet.

Atle Håland

«Noe fint», sa en av pensjonistene i bokklubben min i forrige uke. «Vi vil lese noe fint.» Vi har møtts ukentlig for å snakke om bøker i tre år snart, to av årene på Zoom. De ba om fine bøker da korona først skilte dem fra barnebarna, og de ber om fine bøker nå, når mange av dem sitter med vonde barndomsminner fra krigen.

Hva er egentlig «fin» kunst? Et kort latterstøt, kanskje, også stillhet. Kanskje er det kunst lar deg føle på og i fellesskap, smile, selv når det er vanskelig.

I den ånd slår jeg et slag for humor i dag. Denne månedens Trafotalent er derfor Linn Isabel Eielsens Stripe 235 – NRK Krise. På to ruter klarer Eielsen å kritisere både den moderne medievirkeligheten vi lever i, klikkagn og hysteriske hyperboler, for så å tvinge oss til å føle på den rene og skjære frykten som nyhetsbildet fører med seg. Eielsens strek er klar og uttrykksfull og det er den stilsikkerheten som gjør stripa til en fulltreffer og Eielsen til et tegneserietalent. Stripa er aktuell og skarp – dette skal leses ved siden av og sammen med nyhetene. Eielsen er nok også snart å finne i avisene! Da håper jeg hun fortsetter med både politikk og mediekritikk.

Marjam Idriss

Dramaturg, produsent og “all-around” scenekunstner Sunniva Fliflet kårer Felix Falck-Næss til månedens TrafoTalent for januar:

Det er alltid fint å ha en anledning til å dykke inn i trafo.no, og selv om kåringen av januars trafotalent ikke var en lett oppgave har jeg hatt stor glede av å gå gjennom bidragene. Flere verk gikk jeg tilbake til gang på gang. Et av disse, og det jeg ønsker å kåre til januars trafotalent, er bildeserien til Felix Falck-Næss Jeg kommer hit mest for maten. Bildene er tatt i den norske sjømannskirken i London, som en undersøkelse av nordmenns søken etter noe som minner om «hjemme» i utlandet. Serien har en dobbelthet over seg, hvor engangsbestikk og vafler får et guddommelig skjær, mens religiøse referanser møter følelsen av familieselskap på nittitallet. Bildene setter i gang spørsmål om norsk identitet og norsk fellesskap. Hva samler vi oss rundt når vi er langt hjemmefra? En gullforgylt vikingstatue har neppe samme konnotasjoner i England som i Norge. Men hva kan egentlig overgå vaffel med blåbærsyltetøy? Bildeserien har et nostalgisk skjær, og fanger en gjenkjennelig stemning som vi også har sett politiske konsekvenser av de siste årene. Søker vi det kjente og gamle som holdepunkter i en stadig mer omskiftelig og flytende verden? Gleder meg til å se den ferdige boken til Falck-Næss som denne serien er en del av.

Sunniva Fliflet