Hver måned finner en Trafo-mentor frem til ett bidrag på Arena som kåres til månedens TrafoTalent. Hvert år konkurrerer de 12 bidragene som er plukket ut om tittelen årets trafotalent.
safe and sound av Ena Johanna Rathgeb
Månedens Trafo-talent er Ena Johanna Rathgeb, med verket «safe and sound» som traff meg det øyeblikket jeg klikket meg inn på det. Tegningens tette utsnitt vekker en form for intimitet, gir meg lov til å ta del i søvnens private sfære. Hvem er det som sover der? Det vekker nysgjerrigheten min umiddelbart. Sengetrekkets naive gule og oransje mønster står i kontrast til den nattehimmelblå bakgrunnen som man kan fordype seg helt i. Og så – ansiktet – det ser så fredelig ut der i søvnen, jeg tenker tilbake på å bli pakket inn i dynen av mine foreldre da jeg var barn, jeg tenker på å dekke meg med dynen når det er kaldt ute, bli varm og trygg. Kanskje er det noe med å bli minnet på nettopp dette som gjør at tegningen treffer meg sånn. Verket gir meg en påminnelse om hva øyeblikk av ro gjør med oss, selv når Rathgebs strek parallelt viser fram blyantens hurtighet, lar deg se lag på lag med myke og harde blyantstrøk som har blitt tegnet fram.
Eira Søyseth
world peas (trykk) av Ingrid Moa
Da jeg fikk det ærefulle oppdraget å velge Trafo-talent for november, så jeg for meg at dette skulle bli et avslappet ærend over et par kopper kaffe med en sovende katt på fanget i godstolen. Det ble alt annet enn. Etter mange timer hadde jeg klart å karre meg ned til 16(!) bidrag og så tok det nok en time å komme meg ned til 4 og til slutt kåre en vinner blant disse. På denne tiden hadde katten for lengst kommet på bedre tanker og øyelokkene rykket av koffeinsjokk. Talentene på Trafo er så mange og varierte at dette ble en nærmest umulig oppgave som til slutt ble fullbyrdet med en skjelvende hånd og ærefrykt for alle timene med arbeid som har blitt lagt ned i disse bidragene. Nok om det! Her er min vinner og noen av mine mange favoritter:
Vinner: world peas (trykk) av Ingrid Moa
Verket er en håndkolorert etsing av et motiv som også eksisterer som et oljemaleri. Det som griper meg først er teksturene, kontrastene, linjene og det lille poppet av farge på ertene, som minner meg om små planeter i bane rundt solen. Motivet er hverdagslig og fredelig, mens ertene oppstilt på linje bryter med dette hverdagslige. Tittelen får meg også til å blåse litt ekstra luft gjennom nesa. Dette er et verk man kan hvile øynene på lenge. Det er minimalistisk, men effektfullt.
_Mari Hovde_
Aron av Joachim Nygaard Jernberg
Fotografiet «Aron» av Joachim Nygaard Jernberg er verket jeg vil kåre til Trafo Talent i oktober. Bildet er fult av kontraster: mellom rødt og grønt, mellom positurens stillhet og sigarettrøykens bevegelse, mellom halspulsåras sårbarhet og trappebetongens hardhet, mellom lys og skygge, mellom ansiktets måte å være inneslutta på og hendenes kunstferdige stilling. I forbindelse med et anna av sine bilder denne måneden skriver Jernberg at han har jobba med et prosjekt om frustrasjon og rastløshet. Jeg veit ikke om dette bildet er en del av samme prosjekt, men det er dette jeg ser, når jeg ser på bildet av Aron: En stillhet som ikke er ro, en lukkahet som lekker.
Ein Mann i Huset Mitt av Edvard Kildahl
Det første bidraget eg klikka meg inn på, var songen Ein Mann i Huset Mitt av Edvard Kildahl. Eg var ikkje førebudd på det som møtte meg, ein lystig melodi om eit tungt tema, med eit enkelt, men kraftfullt bodskap. Kanskje er det fordi vi no har sett snart to år med umenneskelege tilstandar i Gaza at denne treff så hardt. Kanskje er det fordi eg skulle ønske vi snakka meir om det, alle saman. Kanskje er det fordi det er så lett å lukke auga her vi sit, langt borte, mot den uretten folk opplever i Gaza og på Vestbredden. Eg skulle ønske denne songen vart plukka opp og spelt i beste sendetid i alle radiokanalar.
Det var mange gode og tankevekkande bidrag denne månaden. Nokre ting blir verande med meg lengre enn andre, for eg klarar ikkje å gløyme det første bidraget. Så eg presenterer månadens Trafo-talent: Ein Mann i Huset Mitt av Edvard Kildahl. Med ein melodi som gir klare assosiasjonar til visesong, men med ein tekst som er ein rein protest, når songen målet sitt om å få oss til å stoppe opp og tenke. Når ein song kan vere både enkel og ubehageleg på same tid, veit ein at han har treft. Og denne veit eg at eg vil vende tilbake til.
Foreldreløse søstre av Aud Tone Ausland
Etter noen gjennomganger fant jeg ut at disse fire bidragene var de som snakket sterkest til meg:
Foreldreløse søstre av Aud Tone Ausland
Det jeg ser er en spennende sammenstilling av et litt søtt og koselig bilde av to barn (får meg til å tenke på glansbilder med små engler) som har blitt viderebehandlet/overmalt med raske, energiske penselstrøk. Det halvt skjulte undermotivet og den store
kontrasten i energien mellom fotoet av barna og de røffe strøkene over får meg til å se lenge på bildet – det fine med disse to ulike delene av komposisjonen er at det oppstår et tolkningsrom for betrakteren – et rom for egne assosiasjoner.
De symbolske penselmarkeringene av ansikter og vinger (?) sammen med tittelen er med på å skape assosiasjoner og trigger min nysgjerrighet: Tittelen og de to bildedelene skaper et slags triangel av mening/fortelling.
Jeg opplever at dette arbeidet er følelsesdrevet og viktig for Aud Tone. Hun skriver i kommentaren sin at hun ikke hadde en bevisst plan for hva dette arbeidet skulle bli. For meg er dette et poeng – tørre/velge å slippe løs ikke helt bevisste tanker/følelser og ikke nødvendigvis la arbeidet være styrt av tanken på det ferdige resultatet. Og jeg synes det er modig av henne å dele tankene rundt prosessen.
Dette arbeidet blir mitt valg til månedens TrafoTalent for august 2025!
Jeg venter av Lars Gellein
Jeg venter på deg.
Jeg venter på romantikk.
Jeg venter på det første møtet.
Jeg venter på at du skal si hei.
Jeg venter på at du skal spørre om navnet mitt.
Jeg venter på å lære ditt.
Jeg venter på å ha navnet ditt i munnen min for første gang.
Jeg venter på å kjenne følelsen.
Jeg venter på å bli gal av den følelsen.
Jeg venter på å bli gal av å ikke se deg hele tiden.
Jeg venter på vår første date.
Jeg venter på å se smilet ditt.
Jeg venter på å snakke med deg og føle at jeg kunne snakket med deg til verden tok slutt.
Jeg venter på å kysse deg.
Jeg venter på å smake på deg.
Jeg venter på å kjenne kroppen din mot min.
Jeg venter på å våkne ved siden av deg.
Jeg venter på å lukte morgenånden din.
Jeg venter på å kose med deg.
Jeg venter på å spise frokost med deg.
Jeg venter på å drikke kaffe med deg.
Jeg venter på å se deg igjen.
Jeg venter på å se deg igjen.
Jeg venter på å se deg igjen.
Jeg venter på å se deg igjen.
Jeg venter på å se mer av deg.
Jeg venter på å faktisk bli kjent med deg.
Jeg venter på å virkelig se hvem du er.
Jeg venter på å bli litt irritert på deg.
Jeg venter på å bli utrolig irritert på deg.
Jeg venter på å elske deg likevel.
Jeg venter på å elske deg.
Jeg venter på å si at jeg elsker deg.
Jeg venter på at du skal si at du elsker meg.
Jeg venter på at vi skal forplikte oss.
Jeg venter på å møte vennene dine.
Jeg venter på at du skal møte mine.
Jeg venter på å møte foreldrene dine.
Jeg venter på at du skal møte mine.
Jeg venter på at vi skal begynne å bygge et liv sammen.
Jeg venter på at vi skal dra på ferie sammen.
Jeg venter på å kunne si «jeg venter på partneren min».
Jeg venter på at vi skal flytte sammen.
Jeg venter på at vi skal bygge et liv sammen.
Jeg venter på at vi skal bygge et liv sammen.
Jeg venter på å vente på at du skal ta oppvasken.
Jeg venter på å bli mer tålmodig.
Jeg venter på at vi skal krangle.
Jeg venter på at vi skal bli venner igjen.
Jeg venter på at vi skal finne ut av det.
Jeg venter på at vi skal få det til å fungere.
Jeg venter på at vi skal skaffe oss en hund sammen.
Jeg venter på at vi skal lage et hjem som er vårt.
Jeg venter på at vi skal vente på at vennene våre kommer på besøk.
Jeg venter på at vi skal vente på at foreldrene våre kommer på besøk.
Jeg venter på at livet skal falle på plass med deg.
Jeg venter på at vi skal ha gode karrierer.
Jeg venter på at du skal støtte meg.
Jeg venter på å støtte deg.
Jeg venter på at vi skal snakke om det.
Jeg venter på at vi skal bestemme oss.
Jeg venter på at du skal fri.
Jeg venter på å planlegge bryllupet vårt.
Jeg venter på å føle meg spent.
Jeg venter på å skrive talen min.
Jeg venter på å prøve dressen min.
Jeg venter på å gjøre meg klar.
Jeg venter på å ha sommerfugler i magen.
Jeg venter på å si ja.
Jeg venter på at det skal være oss for alltid.
Jeg venter på en fantastisk fest.
Jeg venter på flere fantastiske fester.
Jeg venter på flere fantastiske reiser.
Jeg venter på et liv fullt av oppdagelser med deg.
Jeg venter på at vi skal snakke om det.
Jeg venter på at vi skal bestemme oss.
Jeg venter på at vi skal adoptere.
Jeg venter på at vi skal bli foreldre.
Jeg venter på at vi skal lage en familie sammen.
Jeg venter på søvnløse netter.
Jeg venter på kaos i hjemmet.
Jeg venter på kjærlighet i hjemmet.
Jeg venter på tacokvelder.
Jeg venter på vanlige hverdager.
Jeg venter på tunge dager.
Jeg venter på store begivenheter.
Jeg venter på bryllup med familien.
Jeg venter på begravelser med familien.
Jeg venter på reiser med familien.
Jeg venter på middager med familien.
Jeg venter på filmkvelder med familien.
Jeg venter på tøffe tider.
Jeg venter på smertefulle tider.
Jeg venter på å stå i alt sammen med deg.
Jeg venter på å finne ut av det.
Jeg venter på at barna våre skal vokse opp.
Jeg venter på at det bare skal være oss to igjen.
Jeg venter på hvor rart det kommer til å føles.
Jeg venter på hvor vakkert det kommer til å høres ut.
Jeg venter på flere reiser med deg.
Jeg venter på å kjede meg sammen med deg.
Jeg venter på rynker med deg.
Jeg venter på grått hår med deg.
Jeg venter på å bli gammel sammen med deg.
Jeg venter på sykdom sammen med deg.
Jeg venter på evig kjærlighet sammen med deg.
Jeg venter på å holde hånden din på sykehuset.
Jeg venter på å si at det ble akkurat slik jeg ønsket.
Jeg venter på å være omgitt av familie rundt sengen.
Jeg venter på å være stolt av det vi har bygget.
Jeg venter på å elske deg mer enn jeg noen gang trodde var mulig.
Jeg venter på å si farvel.
Jeg venter på en kjærlighetshistorie som var mer enn jeg noen gang kunne forvente eller håpe på da jeg var en ung, naiv mann, 24 år gammel, ventende, lengtende og elskende – etter deg.
Jeg venter på dette.
Jeg venter.
Verket som traff meg mest, er diktet «Jeg venter» av Lars Gellein. Etter å ha lest det mange ganger, måtte jeg bare velge det. Det er romantisk, inderlig og direkte og kanskje inneholder det setninger som ofte forblir usagte? Jeg blir grepet av gjentakelsen “jeg venter …”. Det skaper en hypnotiserende effekt og bidrar til den paradoksale følelsen av lengsel og håp på samme tid. Som en slags deilig melankoli.
Stryk av Ingrid Moa
Til tross for mange fine bidrag var det ikke vanskelig å velge Trafo-talentet for juni 2025. Jeg utpeker Ingrid Moas oljemaleri «Stryk». Selv om hun ikke kom helt til topps i februar og mars, ble «Hypnagogi» og «tusen ting» trukket frem av månedens mentorer (henholdsvis forfatter Teuta Dibrani og filmskaper Iain Forbes). «tusen ting» ble også nevnt av fotograf Siri Sødahl Grosås i kåringen for mars. Her har vi altså med et åpenbart talent å gjøre, som jeg håper vil få en lysende fremtid som kunstmaler.
Moas maleri «Stryk» skildrer en mørkhåret kvinne med et strykejern. Det ubestemmelige ansiktsuttrykket glor til siden for vår blikkretning. Er hun i transe? Går hun i søvne? Blikket minner mest av alt om det tomme raseriet til Jack Nicholsons rollefigur i Stanley Kubricks The Shining (1980). Uansett hva som skjer inni denne kvinnen, fremstår hun utenfra som ustabil. Hennes tilsynelatende dissosiasjon fra virkeligheten gir en delvis forklaring på hvorfor hun bruker strykejernet til å «stryke» (og formodentlig svi) den andre kvinnen som ligger foran henne på strykebrettet med åpen skjorte. Med øyne som ser både lukkede og åpne ut på én og samme tid, er det ikke godt å vite om kvinne nummer to har blitt svimeslått eller slått ihjel, eller om det foregår et grotesk sadomasochistisk spill dem imellom.
At alle linjene i maleriet er uskarpe, og at fargepaletten viser en gradvis overgang fra det hvite lyset som skinner gjennom vinduet bak henne via kvinnens mørkeblå skjorte til den nesten helt sorte skyggen under strykebrettet, bidrar til en diffus og uggen marerittfølelse. Den underlige vinkelen på klesstativet og vinduet gjør meg svimmel. Hva som skjedde rett før øyeblikket fanget i maleriet, og hva som kommer til å skje etterpå, er et fullstendig mysterium som tilskueren føler seg motivert til å drømme seg til bunns i. All figurativ kunst etterstreber en slik medskapende effekt hos sin tilskuer, men det er svært sjelden at forsøket lykkes. Derfor er «Stryk» et imponerende maleri. Og det at Ingrid Moa nå har fått det til med tre malerier på kort tid, tyder på at hun er en kunstner verdt å følge med på.
Kenneth Moe
Kvittert for, 2024 Performance/video-installasjon av Simen Skard Almaas
Etter å ha gått gjennom alle arbeidene og sovet på det, var det ett verk jeg ikke kunne slutte å tenke på; Simen Skard Almaas sitt video/performance verk Kvittert For.
Kvitteringen er her både et råmateriale i seg selv og et potent symbol, en indikator på forbrukersamfunnets kraft over hverdagsmennesket. Kunstneren står med syv måneders oppsparte kvitteringer i lommene og prøver å finne den riktige for å bipe seg ut av dagligvarehandelen, det er en fantastisk absurd gag-humor i dette bildet, men også en angst i Kafkas ånd når stresset bygger seg opp helt til det endelig forløses av den riktige kvitteringa som åpner døra ut og livet kan gå videre til neste kvitteringsbip.
I et annet verk i prosjektet (Assorterte frukter) har kunstneren sammenstilt kvitteringer med tydelig, nesten klinisk malte stilleben av fruktene, dette verket er åpenbart opptatt av semantikk og ontologi og kan minne om moderne kunstnere som Joseph Kosuth (One and three chairs) og René Margritte. Men det jeg liker med videoverket er hvordan kvitteringen ikke bare blir en definisjon av en økonomisk transaksjon og et objekt, men også tid og det individuelle liv. Ved at så mange kvitteringer er akkumulert, lenket sammen og følger etter kunstneren som en flagrende hale får den en egenverdi, forbi valutta, som manifestert tid og en historie om for eksempel den apotek turen, den blomsterjorden osv. Transaksjonene lever videre som spøkelser fanget i papirbitene.
Det er også en fin progresjon i bruken av lokasjonene; fra den hektiske butikken der kvitteringer flest begynner og ender sine liv, videre til turen gjennom Trondheim og til slutt i skogen hvor den blir et totalt fremmedmoment, men også nesten en hale; et ønske om å gå tilbake til naturen? Det er mulig jeg overtolker, men det er det som er gøy med dette verket, det proklamerer ingen åpenbar mening men åpner for mange tanker. Flott uttenkt og utført. Jeg gratulerer kunstneren og håper hen har mer av dette i seg!
Erlend Evensen
Mistakes or human acts av Kaadinh Lalla
Why are some not afforded a life anymore?
How is it that one deed makes every prior void?
Why are some nothing anymore?
Is there ever more to do?
In every poem of mine I start it off with a question, and I end it in one.
I do this because I rarely know the answer.
I never do and I would never wish to do.
As it would render me immobile.
I would also never wish to appear as if I have it all figured out.
That is what I wish God to be, not man.
Yet man always seek to his brother for answers he does not have.
Why is it that all we do is make mistakes, yet we are demonized for it.
I have never known anyone to be perfect.
Yet I know many that expects others to be.
You except for something you are not.
Yet I would also say, dont waste your time on questioning your worth.
Life is not long enough for that.
What is it you want is more productive.
Define what you wish for then do not stop until it is yours.
And dont you dare try to make it make sense for others.
What do others know?
Som trafotalent valgte jeg Khadija Lalla Jobarteh med tekst arbeidet Mistakes or human acts.
Jeg kunne ikke la være, selv om hun ble peka ut som Trafo talent allerede i januar med et annet arbeide.
I arbeidet som hun også betegner som «et utforskende dikt om menneskelighet» stiller hun spørsmål som går utover henne selv, og som er tross alt så nære. Det er eksistensielle spørsmål og tankeganger som er viktige, som går i dybden og angår oss alle, som berører meg, og hun gjør dette med en kraft som utstråler integritet vi finner igjen i flere av arbeidene hennes. Jeg er spent på hva som vil komme fra Khadija Lalla i framtiden.
Gratulerer!
André Tribbensee
15 years ago saved on a hardrive av Anna Nordheim Berg
Blant bidragene å velge mellom i mars var det et kunstverk som stakk seg ekstra ut hos meg og som fanget min oppmerksomhet og nysgjerrighet. Verket https://www.trafo.no/v97738-15-years-ago-saved-on-a-hardrive-15-years-ago-saved-on-a-hardrive?filter=authored&ordering=latest “15 years ago saved on a hardrive” av Anna Nordheim Berg traff meg ekstra godt. Selve kunstverket har en renhet og enkelhet i seg, men som likevel forteller en historie som mange av oss kan relatere til. Det nostalgiske motivet setter i gang følelsene hos mange av oss som vokste opp med digre dataskjermer og favorittspillet The Sims. Å ta i bruk et vakkert håndverk som broderi på en tredimensjonal figur er spennende. Jeg setter pris på de minimalistiske fargevalgene som er tatt. Renheten i uttrykket fremhever den broderte teksten godt, og bærer selve budskapet i kunstverket.
Kunstneren selv trekker frem at kunstverket omhandler sorg, miste noen spontant og hvilke minner det vekker. Enkelheten av kunstverket skaper en tomhet i verket som passer godt for å formidle denne stemningen. Teksten “Jeg husker fortsatt når vi spilte Sims2 på den gamle stasjonære datamaskinen din” fungerer veldig godt for å få oss til å tenke over hvem er denne personen, hvilken historie har de hatt, hva skjedde så? Valg av linjeinndeling hjelper oss å legge vekt på det kunstneren ønsker å formidle. Det fungerer som et eget lite dikt. Teksten får også meg selv til å minnes til mine egne erfaringer fra tiden hvor The Sims tok en stor del av livet. Det nostalgiske i dette verket står sterk, samtidig som fargevalg og uttrykk er moderne og minimalistisk.
Engangsliv av Leon Schuddeboom
Det var 1 bidrag som virkelig satt sitt preg på meg og skilte seg ut, og det var «Engangsliv» av Leon Schuddeboom. Dette var en sang som ga meg så mange følelser og gjorde et så sterkt inntrykk på meg. Jeg hadde aldri hørt sangen før, men noe med melodiene var bare så kjent for meg at det virket som at det hadde vært min favorittsang i flere år. Jeg fikk en nostalgisk følelse av å høre på den, og ble tatt tilbake til alle mine beste og verste øyeblikk fra fortiden som en liten «livet highlights». Simplisiteten av instrumentalen er passende laget i forhold til den myke silke-stemmen hans og den skarpe trompeten som kommer inn gir den et veldig fengende element som gjør at man går rundt og nynner på det i etterkant.
Også kommer videoen i tillegg. Fargeløst og nesten litt abstrakt i forhold til normale musikkvideoer idag. Men det er igjen så utrolig passende i forhold til hele følelsen og viben av sangen. Det gir lytteren mulighet til å fargelegge videoen selv med sine egne følelser og tanker. Igjen får man den følelsen av at det er en montasje av livet. Alt i alt en utrolig bra gjennomført sang og video.
Stor shoutout til alle involverte i det prosjektet, og ikke minst alle de andre bidragene også. Det var veldig inspirerende å få æren av å gå igjennom så mange fine kunstverk og se/lese/høre følelsene til så mange dyktige kunstnere!
Elias Tchaba
Skaperen eller rettere sagt kvinnen - Et essay av Khadija Lalla Jobarteh av Kaadinh Lalla
Mor, mamma, skaper. Hva gjør deg slik? Hva gjør deg slik moder? Er det patriarkatet eller er det din mor? Hvorfor er det slikt at det sterkeste i verden er en kvinnes ryggrad, men også det minst applauderte. Det er ikke jobb hvis en kvinne gjør det, men hennes ansvar. Det er klaging hvis hun påtar seg mer, men hvis hun ikke påtar seg det er hun lat og hjemmet råtner. Hun er rett og slett aldri god nok. Ser hun den utakknemlige jobben for hva det er og takker pent nei er hun ikke bare utenomjordisk, men egoistisk. Mannen? Ja han er alt. Emnet i denne teksten er nemlig skaperen eller kvinnen. Jeg ønsker å utforske temaet og ta dere med inn i mitt hode, kanskje vi finner ut av en ting eller to sammen?
Det ironiske med det hele er at alt en kvinne gjør er et slit og et mas, men samfunnet prøver allikevel å få det til å virke som den mest ettertraktede jobben istedenfor å ta på seg litt mer av lasset. Gud forby en kvinne ikke vil eller hever sin stemme. Sannheten er jo at uten kvinnen faller alle samfunn om. Limet som holder verden sammen er ikke bare tyngdekraften, men kvinnens ånd. Vi er ikke bare fødemaskiner (hadde sikkert vært enklere alene), men renholds hjelpen, læreren, megleren, psykologen, samfunnsviteren og kokken. Hun gjør og er alt, men blir ironisk nok behandlet som ingenting. Hvorfor er det slikt at mennesket putter ned livslinjen deres og prøver å kaste et slør av uviktighet på det? Det ofres alt fra himmel til helvete uten en eneste takk og nekter man er man utakknemlig. Hvorfor er det slik at en kvinne skal både være hjelpsom og uselvisk. Hvem tar hånd om hun da og er det ikke urettferdig? Fra dag en er det en mannsverden, men det er i ferd med å endre seg.
Det mest kompliserte, men gjeldende forholder er mellom mor og barn. Ikke bare er hun forsørger, men psykolog og terapeut. Tilgi meg for min generalisering, men jeg ønsker å påstå at morsrollen holder mest tyngde for selvbildet til barnet. Eller kanskje for datteren? Gjør ditt nei gjør datt! Smil sånn, nei vær snill, men ikke en dørmatte! Hva med Ole da? Nei! Nå spør jeg deg! Men du spør alltid meg? Ja sånn er det bare! Og hvorfor er det sånn mon tro? Det er noe vi alle har hørt minst engang. Det er bare sånn! Vel har noen i verdenshistorien satt spørsmålstegn ved noe? Ikke gi meg sånt vrøvl og vås! Noe bare er slikt fordi vi tillater det! Fordi vi lar det fortsette slikt. De som snur et blindt øye, gjør det fordi de i all hovedsak kan. Som Øverland sa best «ikke tål så vel den urett som ikke rammer deg selv». Kvinnesynet rammer oss alle.
Min mormor, din mor og min mor gikk nok igjennom det samme. Bare i varierende grader. Jeg har et interseksjonalt syn på alle samfunnsstrukturer fordi jeg bærer på flere fronter en kan diskriminere meg på. Ikke bare skinner min hud i sola, men jeg er en troende muslim og kvinne. Kvinnehat er likt rasisme for meg. Det at det var en tid hvor mine forfedre ikke kunne eie seg selv er likt det at en kvinne ikke kunne ha egen bankkonto. Negative samfunnsstrukturer tar tid og energi å skulle avvikle, det legger igjen spor med andre ord. Din mormor måtte gifte seg og din mor fikk et «valg», imens du har et valg. Mine forfedre var mest sannsynlig ikke frie og min far måtte møte på en del rasisme da han emigrerte, imens jeg må møte på «hverdagsrasisme». Det er alt det samme med likt opphav, nemlig arroganse. Ingen er over noen og slike uttalelser kommer jeg aldri til å ha noe slags aksept for. Vil heller bli lenket fast, da er jeg i det minste ironisk nok fri.
I min generasjon blir vi ofte klandret for å være for opplyst eller «woke». Jeg mener at det alltid er to sider til samme mynt og woke-kultur har gjort mer godt enn vondt. Det å skulle være samfunnsbevisst bør alltids hedres og ikke hetset. Ikke jag folk med høygafler, men heller forklar. De som vil lytte lytter. Jeg frykter at de som er sterkt imot denne kulturen er folk som ofte nemlig har gagnet av privilegiet woke-kulturen førsøker å avvikle. Det er et sitat jeg sterkt elsker og som virkelig satte ord ved noe jeg lenge har følt på. Det kan oversettes til «likestilling kan føles ut som undertrykkelse for privilegerte». Synet på rettferdighet varierer naturligvis mellom en som alltid får minst og en som alltid får mer. Det minner meg om en likestillingsdebatt vi hadde i barneskolen, det var mer av en samtale, men jeg fortsetter. En klassekamerat av meg sa noe som jeg fortsatt husker over 10 år senere. I svar av hva læreren hadde sagt om at nå gjør kvinner det bedre på skolen enn gutter «åja så det er bra nå som kvinner er bedre?». Jeg parafraserer litt, men det var budskapet hans. Han som i hele sitt liv hadde smakt på privilegiets søte smak skjønte ikke hvorfor det var noe bedre nå som kvinner også fikk smake litt. I hans øyne var det tap av hans privilegie og ikke på noen måte rettferdighet. Et tyveri. Det trengs mer enn avvikling, vi må utdanne ungdommen. Emnet er kvinner, men gjerne bruk min tekst hvor enn dere ser relevansen.
Hjernevasking er ikke et ukjent fenomen, men vi er ikke så bevisst på det. Det kommer ikke fra sci-fi eller andre filmer med aliens i seg, men fra manipulering. Hvorfor ser vi kvinner med et kvinnefiendtlig syn? Vi bør i alle fall stå opp for oss selv ikke sant? Feil. Det er ikke bare urettferdig, men urimelig å putte all arbeidet på en gruppe samfunnet aktivt har gått imot. Det er alles jobb. Hvorfor ber din mormor deg te deg bedre så guttene liker deg bedre (håper for all del jeg tar feil assa)? Hvorfor ber din mor nesten instinktivt deg hjelpe imens din bror ikke gjør en eneste (unnskyld språket) dritt? Jo fordi din mor ble opplært av hennes mor og hun av hennes til å sende ned den samme jævla beskjeden forkledd i kultur eller annet navn, mannssjåvinisme. Jeg er litt mer mild av meg og fordeler skylda ujevnt. Det meste går til samfunnet. En kvinne skal ikke få minuspoeng i min bok fordi hun sprer samme budskap alle kvinner i hennes familie ble hjernevasket til å spre. Jeg tror det meste ved mennesket er opplært og kan dermed bli avlært. Vi må ikke holde på det samme budskapet, spesielt hvis det fortsatt ikke gjør oss godt. Du får allikevel minuspoeng hvis du ikke ønsker å gjøre noe med det etter å ha blitt opplyst.
Da jeg var liten, ga kvinnehat veldig lite mening for meg. Det tar jo to for å lage en? Og kvinnen må ta på seg spesielt mer av byrden, men vi er mindre verdt? Det ga spesielt lite mening for meg. Hvorfor var det vi som måtte lide og være martyrer? Hvorfor kunne ikke byrden deles mer jevnt eller avvikles i sin helhet? Hvorfor må jeg gjøre alt? Hvorfor, hvorfor, hvorfor. Kanskje en gang i fortiden trengtes det å ha to ulike kjønnsdelte oppgaver, men nå gjør det ikke det i like stor grad, men det skal fortsatt være slik? Jeg skal ofre min glede, mitt levebrød og lykke bare for å så håpe på et usselt lite takk jeg aldri får, nemlig fordi det er min «jobb». Aldri. Du hørte riktig, aldri i mitt liv om jeg skal akseptere slikt. Jeg får bare være hva enn det gjør meg til. Ingen og jeg mener ingen skal bære en unødvendig byrde «fordi det bare er slikt». De som sier slikt gagner av at du bærer på byrden.
Nå til min skaper, til min mor og hennes mormor når skal dere skape et liv dere drømmer om slikt dere skapte meg? Det er ikke nok å leve igjennom meg eller å håpe på at jeg lider samme skjebne så det gir mening for dere. Dere må leve, lev akkurat som dere vil til hjertet braser med glede. Jeg tror virkelig på at alt som kan drømmes kan skapes så, skap nå. Hvem andre enn skaperen av liv? Hvem andre enn kvinnen? Jeg vet at jeg skal i alle fall, bare å bli med! Virkelig? Ja virkelig, men vit at jeg ikke venter for alltid. Gud ga begrenset tid med omhu så handle kjapt! Hopp på nå med meg! Hvor hen? Vel til drømmeland da! Vent på meg! Jeg venter kun på meg selv kjære og samme bør du! Ikke vær egoistisk! Å tenk deg det da! Hva da nå? Hvis kvinner i all hovedsak var egoistiske? Jeg tror verden hadde vært bedre jeg! Oi, men nå ventet jeg, ha det! Nei, VENT!
Skaperen dro til drømmeland og kom aldri hjem igjen. Hun innså at hjemme aldri var hjemme, men et fengsel med åpne dører. Hun fant endelig nøkkelen og var fri!
Jeg vil kåre Khadija Lalla Jobarteh til månedens TrafoTalent med teksten “Skaperen eller rettere sagt kvinnen - Et essay av Khadija Lalla Jobarteh”
Det er ikke jobb hvis en kvinne gjør det, men hennes ansvar.
Teksten minner meg om sangen Mum Does The Washing av Joshua Idehen og jeg siterer: Patriarchy: your mum doesn’t exist. The washing is mysteriously done. Kvinner har vært undertrykte så lenge, at det nesten blir absurd når menn roper om hjelp etter fem minutter i kulden. Det samme gjelder hvite mennesker, det å bli konfrontert med privilegiene våre kan for mange være vanskelig, men desto viktigere er det å nettopp gjøre det.
Det ironiske med det hele er at alt en kvinne gjør er et slit og et mas, men samfunnet prøver allikevel å få det til å virke som den mest ettertraktede jobben istedenfor å ta på seg litt mer av lasset.
Du henviser til mor, mormor, morsrollen og forholdene mellom disse. Vi glemmer nesten hvor viktig en mor er, hvor mye av arbeidet som er usynlig og ikke som ikke verdsettes.
Du setter ord på noe mange kan kjenne seg igjen i. Absolutt alle kvinner jeg kjenner har kjent på kroppen frykten som kommer med å bare være kvinne. Mot slutten av essayet peiler du deg inn på noe håpefullt, hva skjer hvis vi slutter å dra med oss de gamle forventningene, hjernevaskingen, det gamle budskapet som vi arver fra mor til datter?
Nå til min skaper, til min mor og hennes mormor når skal dere skape et liv dere drømmer om slikt dere skapte meg? Det er ikke nok å leve igjennom meg eller å håpe på at jeg lider samme skjebne så det gir mening for dere. Dere må leve, lev akkurat som dere vil til hjertet braser med glede. Jeg tror virkelig på at alt som kan drømmes kan skapes så, skap nå. Hvem andre enn skaperen av liv? Hvem andre enn kvinnen? Jeg vet at jeg skal i alle fall, bare å bli med! Virkelig? Ja virkelig, men vit at jeg ikke venter for alltid. Gud ga begrenset tid med omhu så handle kjapt!
Gjennomgående for tekstene dine er ærligheten, det umiddelbare og direkte. Som flere kommenterer, vi vil høre det lest opp, som en monolog, eller hva det skulle vært. Jeg tror uttrykket ditt passer veldig godt inn i teater- og scenekunstformatet. Jeg gleder meg veldig til å lese mer.
Lykke til videre med arbeidet!
Hun har også bidratt med flere sterke tekster i januar:
Emilie Storaas