Trafotalent

Det er ett desemberbidrag som utmerker seg, og det er snellas foto med tittelen ”Anna”. Dette er et svært behagelig bilde som imponerer med sin komposisjon. Det består av ett enkelt ukomplisert, og likevel virkningsfullt motiv; en kvinne med lukkede øyne. Valget som ligger i bildets utsnitt gjør at motivet får enda en dimensjon, for hva befinner seg utenfor det vi ser? Bildet antyder at kvinnen er naken. Kanskje er hun ikke alene? Kanskje er det et øyeblikk nytelse, og ikke hvile, vi får ta del i? Denne dobbeltheten mellom det øyensynlige tydelige objektet, og den tvetydige historien som valg av utsnitt bærer med seg, er med på å gjøre bildet til dét det er. Videre fremviser bildet en elegant bruk av skarphet og mykhet. Helheten av dette gjør at bildet imponerer dypt.

Det blir spennende å følge med alle videre. Jeg gratulerer.

Kristofer Blindheim Grønskag

For et privilegium! Å få bla seg gjennom alle disse fantastisk vakre bidragene!
For en umulig oppgave! Å velge ut kun ett blant alle de innsendte, bare i november!

Jeg er primært låtskriver og artist/utøvende/innspillende musiker og trodde dermed at jeg naturlig ville trekkes mot å vurdere de musikalske bidragene, som det absolutt er mange fine av, men hvor feil kunne jeg ta? Etter å ha bladd meg gjennom bidragene på bare den første siden på “arenaen” for november og sett alle disse fantastiske uttrykkene i alle genre og stilarter, skjønte jeg at jeg umulig bare kunne fokusere på musikkbidragene, og at jeg også sto overfor en oppgave som ikke bare var nærmest umulig, men også litt trist…

Jeg er nemlig generelt ikke noe særlig tilhenger av konkurranser innenfor kunst av noe slag, være seg musikk, foto eller litteratur osv., MEN jeg er veldig fan av å gi skryt til og fremheve unge, lovende kunstnere! Og nå er jeg jo her for å velge ut et bidrag og én bidragsyter, og selv om det var veldig vanskelig, så har jeg altså gjort det. MEN jeg ønsker av hele mitt hjerte å få formidlet til dere som ikke ble valgt denne gangen, at dere ikke skal føle at dere “tapte”, for det gjorde dere ikke! Kunst er ikke en konkurranse. Man kan ikke “vinne”. Man kan bare fortsette å bli bedre, flinkere teknisk, tydeligere, mer uttrykksfull osv… Og sist, men ikke minst - mer seg selv.

Uansett, så føler jeg at jeg må få lov til å trekke frem noen bidrag som gjorde spesielt inntrykk på meg, men som altså denne måneden ikke ble Månedens TrafoTalent. Heriblant:

veto med sitt dikt «pappmasjé» og tidligere tekster og poesi som er fantastisk vakre og rørende. ole-anders4 og låta “Delay”, som er en forholdsvis tradisjonell singer/songwriter låt i produksjonen, men både fremføringen og uttrykket, melodi og tekst, er så bra, helhetlig og stødig at det fortjener både pris og oppmerksomhet. Heidiberntine med «selvportrett», og sine tidligere innsendte svart/hvitt portretter har funnet sitt eget utrolig sterke og vakre uttrykk, selv om det er innenfor rammen av det man forbinder med det mer “tradisjonelle” i fotokunst. Virkelig flotte bilder! Den fantastiske dialektstolen til rut, og de andre stolene og koppene hennes, som er herlig fantasifulle og fulle av humor og ikke minst i en herlig brukskunst tradisjon som ofte blir oversett innenfor kunst miljøet! emiliestoraas er en (for meg hvertfall) ny og spennende vokalist som jeg er helt sikker på vi kommer til å høre mye mer fra fremover har levert låta «maybe in time» som jeg likte veldig, veldig godt. Og så elsker jeg “Forsaken Blues” av og med lyslinjene, men etter å ha lest noen av de norske tekstene hennes forøvrig, ønsker jeg meg mer musikk, på norsk faktisk! henrikkoppen har også sendt inn noen utrolig flotte og spennende bidrag, både skulpturer og malerier som er fulle av humor, ironi og godt arbeid.

Men, så altså til månedens talent…

Det var (heldigvis for meg) et talent som etter min mening skilte seg ut fra de andre bidragene i november, drumroll please… Det var fotografen Eivind A. Hansen (eivindhansenphotography). Her har vi en 20-åring som allerede er selvsikker nok til å ha utviklet sitt eget stilistiske uttrykk, men som opererer (hovedsaklig) innenfor rammen av en genre og stil jeg forbinder med fashion fotografi. Flere av disse bildene ville hørt vel hjemme i hvilket som helst motemagasin, både i Norge og i utlandet. Samtidig som det er flere bilder her som står godt som “selvstendige verk” og som jeg absolutt kan se for meg utstilt i et galleri (eksempelvis «Anja», «Pappa» og «Medusa»). Bildene hans er gjennomført med en profesjonalitet som gir inntrykk av en kunstner som har forstått og langt på vei mestret sitt håndverk. Han har et meget skarpt øye for komposisjon, både i de oppstilte/konstruerte motivene («Marie», «Ina»), men også bildene tatt i øyeblikk/u-oppstilte situasjoner («Konsertfoto:Buktafestivalen 02», «London»). Han overbeviser når det kommer til det tekniske, lyssetting osv. Og jeg syns motivvalgene hans er morsomme, inspirerende og ikke minst vakre. Jeg må også nevne at jeg blir mest dratt mot de bildene som også er litt tankevekkende og emosjonelle («Anja», «Pappa»), jeg syns det ville være veldig kult å se mer innslag av det i fremtiden, for jeg er temmelig skråsikker på at vi kommer til å se mye mer fra Eivind. Nå var det jo også sånn skjønte jeg, at man som velger av månedens TrafoTalent må velge ut kun ett bidrag, og det var ikke så lett med Eivind, nesten umulig faktisk, for han har sendt inn så mange utrolig bra bilder bare i november, men under press var det fire av disse som skilte seg ut for meg, disse var «Anja», «Medusa», «Pappa» og «Maria». Så fortsatt under press, velger jeg «Anja» av Eivind A. Hansen som månedens bidrag. Dette er nok kanskje ikke det mest typiske av hans arbeid, men det er rett og slett et nydelig bilde, som snakker til meg og beveger meg. Det har et nydelig spill mellom skygge og lys som treffer motivet/modellen på en fantastisk måte, der lyset bare såvidt avslører et nesten tvetydig uttrykk i øynene hennes, og får huden og ansiktet hennes til å se bløtt og mykt ut, nesten som et rennesanse maleri, men det skjærer allikevel en skarp linje langs ansiktet mot den skyggelagte veggen bak henne. Det svake tvetydige «Mona Lisa smilet» hennes, kontrasten mellom det rosa lysskjæret fra vinduet bak og den mørke veggen, det «brente» hjørnet og polaroid-kvaliteten med prikker og det hele. Et «lo-fi» kunstverk rett og slett… Jeg syns det er veldig, veldig vakkert.

Så med det vil jeg bare gratulere Eivind, med tittelen som månedens TrafoTalent! Fortsett med det flotte arbeide du gjør, og fortsett å holde oss informert om din videre utvikling, jeg er helt sikker på at vi kommer til å se mye flott fra deg i fremtiden.

Hågen Rørmark, Oslo, 4.12.12

I oktober tok eg årets siste bad. Den første snøen av sesongen kom i oktober. Oktober har hatt nokre av dei beste dagar av indian summer. Nysnøen i høene over Heidalen hadde farge av vaniljeis. Svarte kvistar framleis stikkande opp frå botnen. Gamle kjenningar har levert varer på Trafo i oktober. Og Trafo har fått fleire nye medlemmar i oktober. Då eg fann erlendps teikneseriar blei eg skjerpa og utfordra intellektuelt, og hadde då min aller første innskyting:

tenkte at det var erlendp, tenkte eg, som skulle bli kåra til Talentet denne månaden. Tekst og bilde seier ikkje “hest hest”, som ein seier om tekst - bilde - kombinasjonar som bare bekrefter kvarandre, ikkje tilfører nytt til kvarandre. erlendp seier “rygg og katt”. Teikneserien “en mann forteller om sin bror” tar dette tekst - bilde - forholdet enno lenger. Her er snakkeboblane redusert til eit grafisk element, ei mumleskribling. For meg blir dette eit presist portrett på kommunikasjon som manglar - med folk som ein relaterer til maksimalt - og samstundes ikkje har noko med å gjere i det heile tatt. Eg tenkte at eg ville kåre ein av desse teikneseriane til månadens verk. Også illustrasjonen/ kommentaren “Ferdig integrert” er skarp og vittig, og i godt håndtverk. Men så var det noko der eg sakna. I all den kule og skarpe sarkasmen og observasjonen mangla det ei varme. Eg saknar ein større sympati med eller forståing - frå skaparen - til karakterane sine. Mens eg venter på fleire bidrag frå han; for å bli litt betre kjent med mannen, blar eg vidare gjennom oktoberlauva.

I oktober har trafomedlemmar gitt bidrag i alle valørar og tonar. Golls varme og sympatiske verk gleder meg kvar månad. Men i oktober har ho vore særskilt aktiv og dyktig. Og som alltid opa og poetisk: Sjølv tittelsporet, får ein seie, “Oktober”, er ikkje nødvendigvis om oktober. Oktoberlyset er der. At ein ser sola sjeldnare. Men når ho først er der, er det ein varme i strålane.

Det er litt som Adriane, også ho eit nytt medlem å følgje med. Ho kom inn i familien i oktober, og har lagt ut tre tekstar. Kortteksten “Søster” har løynde referansar for dei som leiter. Det er eit mørke der som går heilt tilbake til åttitalets diskotek. “Sister of night” speler i bakhovudet mitt når eg les Adriane. Eg vil gjerne sjå fleire tekstar av Adriane før eg ropar henne ut til månadens talent.

Då eg las tekstane til Veto, tenkte eg at det var hennar tur denne månaden, at eg skulle gi talenttittelen til Veto, for ein av dei kortaste tekstane hennar. Diktet “1” er heilt og komplett, det er concrete poetry. Det ser ut som innhaldet sitt. Dette diktet er bare litt for kort. Det manglar det vesle ekstra. Nokre av dei andre tekstane kjem nesten heilt opp der. Kortprosaen hennar er nydeleg. Men eg samanlikna kortprosaen hennar med den som Rune F. Hjemås kåra til månadens verk i sommar. Det kjem ikkje heilt opp, ikkje enno. Også Veto vil eg sjå litt meir frå før ho får den ærefulle utmerkinga.

For oktober skulle eg til å gi talenttittelen til Occisor. Då eg fann ut at han nyleg var kåra til månedens talent, tenkte eg Det gjer ikkje noko, og skulle gi han prisen ein gong til. Men det gjorde òg at eg såg på andre sjangrar, eg hugsa alle dei andre som på kvar sine måtar har vore best.

Oktober har alle kunstformer. Og også design. I visuell kommunikasjon har ein noko av det mest kommuniserande eg har sett. Fiolina har vist nye, presise takter. Kristiansundsjenta viser at hardt arbeid og øving gjør meister. Sidan ho blei kåra til trafotalent for januar 2011 har ho gått ein lang, lang veg. Som tidlegare, lagar ho verk fulle av referansar til gamle verk, til mytologi og litteratur. Det er smart, vakkert, varmt, utfordrande, men aldri meir av ei nøtt enn at eg klarar å knekke den. Eg liker svært godt korleis ting går opp hos Fiolina, som “dam”, eit verk av vassbasert måling;

ein norrøn draug plassert i eit damanlegg. Den nordiske naturkrafta passar skremmande godt i det kutiverte anlegget. Det er jo fleire lag av kultivasjon på gang her: dammen er det første. At Fiolina måler han det andre.

Fiolina kombinerar håndtverk og poesi. Ho viser både halvferdige indieteikningar og ferdigstilte og proffe verk. Ho er underfundig og rar i “diamantbøtter”; på baksida av noko som liknar ein kvittering frå “shoppingsenter” har ho teikna ein mann som gispar. Han ser prisen på ei bøtte. Fiolina verkar uredd i forhold til å vise fram prosessen sin. Og det får resultat. Fiolina har utvekla seg svært sidan ho meldte seg inn som medlem i Trafo. Eg blir veldig stolt over å vere mentor på Trafo når vi har så dyktige medlemmar som Fiolina. Ho er for meg månadens talent. Men det ligg i mandatet mitt å kåre eit verk. Og eit enkeltverk skil seg ut på Trafo i oktober. Det ramla inn ein vakker dag, og det var denne erlendp igjen; Ein karikatur av Biskop Kvarme. Karikaturen er ein klassisk avisillustrasjon. Det er både eit naturalistisk portrett - og ein karikatur. Kvarmes andlet er naturalistisk. Kroppen er ein bauta. Ein blir usikker på om det er meint som karikuatur eller portrett. Usikkerheita om dette blir portrettet av Kvarme. Dette gir meining fordi Kvarme var ein av dei som uttalte seg då det var strid om Muhammadkarikaturane. Dette er av erlendps verk som har mest kjærleik og varme i seg. Ikkje på ein sentimental måte, men i kvaliteten på det. Håndtverket er ypperleg. Portrettlikskapen er eit kapittel for seg. Kompisjonen på teikninga er rett. Kvitt mot svart, det kvite feltet i prestekragen - alle element bidreg til å trekke publikums blikk mot Kvarmes blikk. Verket er enkelt, med sterke kontrastar. Kreativt, men også tilhøyrande ein tradisjon av avisportrett: Heile flater av farge kombinert med strekteikning. Design blanda med naturalisme. Dette er det beste enkeltverket som blei lagt ut på Arena i oktober. Skruppelaus bruk av kontrastar. Kontrastane er både i lys/ skygge, og i fargar. Interessant er òg forholdet mellom heile, fulle felt av farge - og detaljrikdom.

Igjen, velkommen til Trafo, erlendp. Eg håpar at kåringa som talent kan verke motiverande og ikkje lammande. Velkommen også til Adriane, frå deg vil eg svært svært gjerne sjå nokre fleire verk. De er ikkje bare talentfulle, de har framleis ein stor kontigent plass for å prøve og feile på Trafo; bruke Arena og mentorar til å utvekle seg. De er begge høgt oppe på lista mi, så prøv igjen. Og til alle trafobrukarar, gå inn i Arena og sjå på Biskop Kvarme, eit eineståande verk. På alle måtar.

Forfatteren emmahelen kåres herved til månedens Trafo-talent for sitt dikt ”Little wing”. Blant de 95 bidragene som ble levert i september, var dette et av de kortere og kanskje også mer beskjedne arbeidene.Det skal nevnes at diktet konkurrerte med flere gode og ikke minst velutviklede bidrag. Kåringen er således ikke foretatt med letthet, men jeg synes diktet, ved siden av å være vellykket i seg selv, representerer nettopp lettheten til et genuint skrivetalent. Emmahelen skriver tilforlatelig, men likefullt originalt. Stilen er smart, vittig og sårbar. I diktet ”Little wing”er situasjonen presist ladet med følelser. Allerede den første linjen innebærer en spenning: ”Jeg faller for deg”. Og dermed er den tilforlatelige grunnstemningen i opprør, allminneligheten er forstyrret, idet den kaffedrikkende jeg-personen ”faller” på begynnelsen eller slutten av en reise. Referansene til italienske (eller spanske) viner er med på å løfte diktet videre ut av det prosaiske, til en større og mer lovende verden, akkurat slik man kan oppleve det ved forelskelse. Disse koblingene er som sagt skrevet med den største letthet, i anslag som kan minne om alt fra Jan Erik Vold til Morrissey (og flere til, så klart). Åpenheten tillater uansett leseren å finne sin egen plass i diktet, slik også slutten frigjør situasjonen på en subtil måte. Jeg har tatt meg den frihet å lese flere bidrag fra forfatteren, og jeg tør påstå at kvaliteten ikke er tilfeldig. Det er derfor med glede og ønske om videre god skriving at jeg gratulerer emmahelen med tittelen.

Blant de 95 bidragene var det videre 20 fotografier, 36 grafiske arbeider og 38 tekster av ulikt omfang. Mens mange bidrag må ses som skisser eller utkast (som selvsagt kan være talentfulle i sin egen rett), var det enkelte arbeider jeg la spesielt merke til. Dette gjelder for eksempel bildet ”Religion” av miltbrann, som med sin slående fargebruk og fine oppstilling av subjekter, skaper en oppsiktsvekkende estestikk og fortelling. Jeg har også sansen for snellas fine fotoportrett av en hettejakkebærende ”bror”, og skal ikke mer enn forsiktig foreslå at bildet kan bli enda bedre ved tettere beskjæring? I fotografiet ”Hverrir” av heidiberntine ser vi apropos en utsøkt bruk av blikkfangende kontraster. Og jeg har også lyst til å nevne fotografiet ”Neverland” av wanderer, som er et tradisjonelt, men malerisk landskapsportrett. Andre bilder jeg fester meg ved, er akvarellen ”Det ramma alltid heidersmenn”av goll, og illustrasjonen ”mothdragon” av lavnic – kunstnerne er begge åpenbart godt i gang med å forfølge hver sine særegne stilretning, noe jeg opplever som talentfullt i seg selv. Tilbake i tekstbunken finner vi mange og svært varierte bidrag. Jeg er imponert over stilbeherskelsen til Agatei hennes innsiktsfulle kortprosa, og jeg synes forfatterne strigiformes, tirilhj og paaels later til å ha mye godt stoff å gå på. Trafo fikk sågar inn et helt kortfilmmanus av krisse92 som både virker forseggjort og interessant. Med det er mange nevnt, og noen selvsagt glemt, men ikke desto mindre lest, sett, vurdert og tatt i betraktning. Jeg takker for en høyst stimulerende oppgave, og ønsker alle lykke til videre!

Pål Gitmark Eriksen

Det var utrolig spennende å få være tilbake på trafo og se alle disse flotte bidragene som er fulle av kreativitet! Det er en utfordrende, om ikke umulig, oppgave å plukke ut ett bidrag fra alle de ulike som har blitt lastet opp i løpet av august. Utfordrende er det fordi det på den ene siden er uvant for meg å se på enkeltarbeider, løsrevet fra sine kunstnerskap, dvs. isolert fra det landskapet som dannes av summen av alle arbeidene en kunstner lager. På den andre siden er det vanskelig fordi bidragene og kunstnerskapene etter min mening ikke kan sammenliknes, men heller bør ses sidestilt som parallelle uttrykk innen svært forskjellige media som litteratur, bilde, lyd og film.

Selv jobber jeg som regel i serier der enkeltverkene inngår i helheten som byggeklosser i en konstruksjon og det er med dette perspektivet jeg nå først vil fremheve følgende bidragsytere i tilfeldig rekkefølge for sine kunstneriske prosesser samt å nevne enkeltverk som fungerer spesielt godt innenfor deres kunstnerskap:

Jeg husker neversay og hennes kombinasjoner av tekst og bilder fra min tid som gjestementor i oktober 2011. Jeg liker spesielt dragsuget i Forsvarsløs som oppstår i møtet mellom det visuelle og den tilstanden som beskrives i teksten. Det kan være spennende å utforske typografiens potensial noe mer, eksperimentere med ulike typer skrift, størrelse, plassering m.m.

goll lager spennende malerier. Jeg er begeistret for det figurative universet i arbeidene hennes. Det minner om et surrealistisk, symbolistisk billedspråk, som i flere år er blitt noe neglisjert i norsk samtidskunst. Det er absolutt på tide å finne tilbake til dette! Som de fleste vet, så er kunsten ikke mindre styrt av trender rundt hva som oppleves som relevant uttrykk og teknikk, enn det samfunnet ellers er på de fleste arenaer!

Jeg liker også godt akvarelltegningen Bird, det rennende, utflytende, som har noe vakkert, sart og melankolsk over seg viser på en vellykket måte til stemningen i musikken til den portretterte Antony Hegarty, muligens bedre enn man hadde fått til med dekkende maleriteknikker, som for eksempel akryl. Det å være klar over teknikk/material i forhold til tematikk og ønsket uttrykk/stemning er mye verdt. Hvilket medium uttrykker på best måte det innholdet som skal formidles?

I tekstene til Moltzau dannes det en energi og bilder i hodet som jeg spontant reagerte interessert på. Spesielt intenst er Oreade, som med sine kjappe referanser til historien og mytologier spenner opp et stort og sensuelt rom, satt inn i en hverdagslig situasjon i samtiden.

fiolina sin Raudhette slo meg som uttrykksfylt og saftig! Det er en dynamisk komposisjon med deilig fargebruk samt uttrykkssterke dyrefjes. Jeg kunne også likt å se dette bildet uten selve rødhetta, hun virker ikke like godt integrert og litt lost i helheten. Selv hvis dette bildet er tenkt som en illustrasjon for Rødhette (som tittelen kan tolkes som), så trenger ikke vi som betrakter se henne selv. Stemningen - det skumle dyriske, siklende, glefsende formidles på meget vellykket måte. Ved ikke å vise protagonisten (rødhette i dette tilfellet) i bildet, åpnes historien/innholdet og jeg som ser inn i gapene til disse dyrene kan identifisere meg med rødhettes perspektiv/posisjon. Tenk bare på film og hvor virkningsfullt det kan være når kamera inntar rollen som øynene til en karakter i filmen.

Eivindahansenphotography er en dyktig stemningsskaper i sine fotografier, spesielt i arrangerte bilder som det stilistisk, kompositorisk sterkeUrban og det nydelige Crippled. Begge flotte arbeider som godt egner seg som anvendt fotografi, f.eks. fashion, illustrasjon, tidsskrift.

En annen flink fotograf er snella, også henne husker jeg fra i fjor. Jeg er imponert over den tekniske og sensuelle kvaliteten som vises i hennes arbeider. Det har skjedd en formidabel utvikling og jeg er spent på veien videre!

Men nå til selve kåringen: som månedens trafotalent for august 2012 velger jeg occisor for bidraget Fill & Sofia! Dette er et rørende og morsomt stripekonsept som handler om den lille gutten Fill og hans kompanjong katten Sofia. Fill undrer seg over mangt og meget som skjer i den voksne menneskeverden og Sofia kommenterer og forklarer, tålmodig og med sans for det komiske i menneskers rare kultur og natur. Det noe naivistiske tilsnittet i både det språklige og visuelle uttrykket er tilsiktet og godt håndtert! Vrien med katten som forklarer guttungen menneskeverdens realiteter er et klokt valgt. Det forskyver vårt antroposentriske verdensbilde nok til at vi klarer å se oss (voksne) i perspektiv, gjenkjennende, med et litt forlegent smil. Det eksisterer en hel sjanger for gutter med dyrevenner i serieformat - Calvin and Hobbs, Charly Brown og Snoopy, Tintin og Terry, Lucky Luke (voksen gutt) og Jolly Jumper m.fl. og Fill og Sofia glir fint inn i denne rekken.

Sofias tørrvittige, humoristiske skråblikk på menneskene faller det helt naturlig for en katt å ha - et halvt domestisert dyr som i flere årtusener har levd tett sammen med mennesket. Slik er det da bare konsekvent at kattens navn Sofia stammer fra det greske ordet for visdom.

Jeg synes at de stilistiske virkemidlene i det visuelle er godt truffet: kontrasten mellom silluettene i sort og den sart fargede bakgrunnen gir enkel struktur uten å miste følsomhet (hovedsakelig på grunn av den håndlagete kvaliteten og akvarellbakgrunnen, en digital bakgrunn kan fort bli livløst) Håndskriften og den lille spiralen i enden av snakkeboblene fungerer godt og passer til estetikken og ikke minst kattens kringlete hale.

Som en utfordring videre vil jeg oppfordre occisor til å jobbe mer med den visuelle delen av stripa. Aktivitetene rundt bordet, klippesteinen/hustaket og sengen gjentar seg litt for mange ganger og tilfører dermed ikke nødvendigvis mer informasjon som kan holde leserens øyne interessert. Historien og komikken utspiller seg hovedsakelig i snakkeboblene.

Det karakteristiske for comic/tegneserie/stripe formatet, er nettopp samspillet av tekst og bilde på samme overflate over tid. En god stripe kan ikke eksistere uten sin historie, sin handling og sine dialoger. Men - den kan heller ikke leve uten sine visuelle karakterer. De visuelle karakterene er selve personene, men også det valgte stilistiske uttrykket, teknikken og fortellingen i bildene. Som et grunnprinsipp kan man si at den visuelle delen av en tegneserie skal ikke være utbyttbar uten at man mister noe helt vesentlig av stripens innhold og virkning.

Jeg ser for meg at Fill og Sofia kan oppleve mange morsomme, overraskende situasjoner og utføre spennende handlinger parallelt med dialogen i snakkeboblene. Du kan fint utvide den visuelle verdenen Fill og Sofie beveger seg i, uten å miste grunnelementene som du så flott og stilsikker har lagt opp til.

Lykke til occisor og lykke til alle dere flinke trafo-medlemmer, det er fantastisk å følge med på kreativiteten her!

Anna Christina Lorenzen

Eivind Hansen har lagt ut flere bilder på Arena i juli, men det er spesielt portrettet Insomnia jeg ønsker å trekke frem. Med sin enkle og ryddige komposisjon stiller bildet seg åpen for mange tolkninger.

Bildets tittel underbygger stemningen i bildet. I søvnløsheten har man ikke noe sted å gjemme seg. Konsekvensen er en konstant eksponering for inntrykk. Man har ikke søvnen til å beskytte seg mot den konstante flommen av informasjon, og drømmen kan ikke dekke over sannheten. De lukkede øynene gir ikke hvile, bare mer våkenhet. Langvarig søvnløshet kan fremkalle en form for rusopplevelse. Omgivelsene fremstår annerledes enn ellers, og mens enkelte detaljer og sanser dempes, forsterkes andre.

Ved første øyekast er Hansens bilde rolig på grensen til det ufarlige, men komposisjonens ryddighet skal vise seg å bedra. Midtjusteringen av motivet forsterker konflikten som lurer rett under billedflata. Dekonstruksjonen av ansiktets ene halvdel bryter bildets trygge symmetri. De skarpe skårene står som kontrast til den ellers myke kroppen, og kan minne om biter fra et knust speil, eller en refleksjon på en urolig vannflate. Fargetonene får omgivelsene til å fremstå som en forlengelse av kroppen (eller omvendt), og man blir usikker på hvor det fysiske rommet slutter, og hvor det mentale rommet begynner.
Lyset i bakgrunnen skaper en kjølig stemning, de lukkede øynene vender blikket innover, og kroppens fysiske transformasjon speiler noe usett og uhåndgripelig. Hva er i ferd med å skje her? Hva kom før dette nået, hva kommer etter? Jeg får ikke noe endelig svar, men blir i stedet sittende igjen med en fornemmelse om at motivets forandring, eller bevissthetsforskyvning, er i ferd med å sette varige spor for denne personen. Jeg er vitne til en historie som står overfor et vendepunkt. (Eller har jeg bare fått for lite søvn?)

Insomnia er et portrett som peker både innover og utover. Det er et bilde som holder pusten i øyeblikket. Den nesten dirrende stillheten fremkaller usikkerhet og fascinasjon. Et godt portrett fungerer som et speil: Det gir oss en pause fra oss selv, og en anledning til og tre inn i en annen(s) virkelighet. Erfaringen vi tar med oss tilbake, kaster et nytt lys på våre egne liv.

ANDRE ANBEFALINGER:

Det er flere Trafobrukere som har markert seg denne måneden. Jeg vil gjerne trekke frem tre av bidragene som fikk meg til å stoppe opp denne måneden.
‘On Shallow Waters’ viser oss karakteren Vonbrots foreløpig siste ferd over lunefullt farvann. Kristoffer Fjællingsdal eller Motsaenggin univers er rikt på detaljer, ideer og referanser til blant annet Norrøn mytologi.
Motsaenggins tegneteknikk ser ut til å være inspirert av alt fra Art Nouveau og glassmalerier til videospill og tegneserier. Selv om ‘On Shallow Waters’ er Motsaenggins eneste bidrag fra juli, anbefales det å pløye seg gjennom hele galleriet og se Vonbrots reiser i sammenheng.

Paaels tekst ‘Notater; barnet’ er skrevet i en fragmentarisk, (imitert) notatbokstil som rommer i, og byr på flere gode observasjoner.

Thomas Bastiansens bilde ‘Roses are meant to be red’ et skikkelig kulturkrasj av et bilde. De ulike objektene skaper en sammensatt miljøskildring, og gjør bildet visuelt spennende.

Petter Solberg

Juni er måneden for eksamener og skoleavslutninger, måneden hvor det tunge arbeidet skal gjøres ferdig og veien til sommeren, med sin frihet og alle sine muligheter, endelig står åpen. Det er en måned for kontraster, og det synes jeg har blitt gjenspeilet i Arena de siste ukene. Fotografier og malerier i sterke farger og svart-hvitt, tekster som uttrykker både sorg og glede. En følelse av kraftig regn og sol.

Månedens talent for juni 2012 er Kristine Oseth Gustavsen, alias nattfall, med den storslåtte kortteksten «Alfa omega»

Teksten tar utgangspunkt i teleskopet, et instrument som åpner for vide perspektiver både gjennom det man kan se, og i de tankene som følger med. Et «vi» – som kan stå for et kjærestepar, eller like godt hele menneskeheten – uttrykker en lengsel etter en alternativ måte å tenke på: «Vi skulle hatt et teleskop; lest stjernetåker, galakser og svarte hull istedenfor bokstaver». En mulig tolkning av dette er at fortelleren, heller enn rent fysisk å forflytte seg til et fjernt sted, ønsker å tre ut av de rasjonelle tankemåtene som preger hverdagen (å lese bokstaver), og åpne opp for de store perspektivene, som ofte blir glemt i all logikken og logistikken. Et interessant poeng er nemlig at det ikke ytres noe ønske om faktisk å bosette seg på en fjern måne eller å sveve i rommet – det er evnen til å fantasere om dette som er det viktige. Slik blir teleskopet først og fremst et bilde på det å flytte blikket, kanskje for å finne tilbake til noen av de grenseløse, fantastiske innfallene man kunne få som barn (haike med en komet hjem).
Tanken på å kunne forstå universet – lese det som en bok – har fengslet mennesket til alle tider. Gjennom oppdagelsen av Higgs-bosonet nylig har temaet fått fornyet aktualitet. Bosonet skal være uten masse, men er likevel viktig for å forstå hvordan universet er blitt til. Slik kan man si at det illustrerer noe av det samme som teksten til Gustavsen: Når man nærmer seg ytterpunktene for fysikkens grenser, glir de aller største og de aller minste perspektivene over i hverandre. Det lille blir så lite at det føles stort, og omvendt. Tekstens vendepunkt, bokstavelig talt, skjer midtveis, idet teleskopet snus fra å peke utover i rommet til å se innover i mennesket. Molekylene og atomene sammenlignes på elegant vis med galaksene og planetene, og den svimlende reisen inn mot kvarkene gjør at man mister grepet om tid og rom og bare flyter med.
«Alfa omega» er en tekst som i seg selv understreker sitt eget poeng: Selv om den er liten, inneholder den uendelig mye, og følelsen jeg får når jeg leser den er kanskje ikke så langt unna den følelsen Gustavsen beskriver i starten, av å lese stjernetåker og galakser som bokstaver. Man leser med teleskop. Ikke overraskende har forfatteren Kristian Hæggernes allerede uttrykt sin begeistring for teksten i kommentarfeltet, og jeg ser at også Tor Ulven har blitt nevnt i forbindelse med en av de andre tekstene Gustavsen har lagt ut. Det er et stort og velfortjent kompliment som jeg gjerne gjentar her. Gratulerer så mye!

Rune F. Hjemås

Det er slående hvor mange fotografier med sommermotiver det er blant de innsendte bidragene i mai. Noen av dem er vakre, noen er tvetydige og noen er direkte foruroligende. Alle vitner om en lengsel etter sol og varme. Men jeg har hengt meg opp i bildene til Boho, og der er det ikke mye sommeridyll å spore. Til gjengjeld er de fulle av både tvetydige og foruroligende elementer.

Boho har sendt inn flere interessante bilder denne måneden, men det jeg har blitt sittende og gruble på, er det jeg forstår minst av. I bakgrunnen av bildet hun har kalt “I’ll see you later, I guess”, ser vi en åsrygg. Foran den står noen spredte trær og i forgrunnen flakser en flaggermus. Og det er jo imponerende nok i seg selv. Å skulle fange en flaggermus i flukt, kan ikke være lett. Men dette er ikke noe tradisjonelt naturfotografi. Bildet later nemlig ikke til å vise selve motivet, men et gjenskinn av det.

Overflaten som viser gjenskinnet er ujevn og krakelert. I midten av bildet har et mønster av linjer dannet seg, og det kan se ut som om flaggermusen holder på å fly inn i et spindelvev. Men spindelvevet kan også se ut som et menneskeansikt. Eller det kan til og med minne om en grafisk fremstilling av sonaren den lille flygeren styrer etter.

Fargene i bildet er utvaskede og bleke, og gir det en nesten spøkelsesaktig kvalitet. De eneste klare fargene er to rødlige punkter, som kan se ut som baklysene på en bil. Det får meg til å lure på hva slags overflate det egentlig er vi ser på? Er det et speil? En blankpolert bil? Eller kanskje en TV-skjerm? Eller en slags projeksjon? Jeg ser selvsagt ikke bort fra at bildet kan være manipulert, at det ligger flere lag med bilder her. Men illusjonen fungerer uansett. Det er jo nettopp alle lagene med tvetydige elementer som gjør bildet så pirrende. De forskjellige elementene er ikke knyttet til hverandre på noen åpenbar måte. Det finnes ingen naturlig sammenheng mellom en flaggermus og baklyktene på en bil. Likevel ser vi dem her, nærmest oppå hverandre, i det samme bildet. Det ser tilfeldig ut, men føles samtidig helt riktig. Det er som om bildet snakker til underbevisstheten snarere enn til logikken.

Jo mer jeg ser på Bohos bilde, jo mer blir jeg overbevist om at det er et snapshot fra en drøm. Og hvis det er mulig å ta et bilde av en drøm, må det også være mulig for flaggermusen å forlate drømmen og bli virkelig. Og det er dette jeg tror bildet viser – flaggermusen som skal til å sprenge seg gjennom den tynne flaten som skiller dens virkelighet fra vår. Det vi ser, er øyeblikket før den kommer ut av skjermen.

Roy Søbstad

Istedenfor å plukke ut et enkelt bilde til Trafotalent for april, har jeg valgt ”Bildeserien om Egypt” som er en serie på 10 bilder av Agate Øksendal Kaupang. Til tross for at motivene i serien er ulike, har disse bildene et overbevisende slektskap, som med første blikk kan virker bare tilfeldig. Kontrastene mellom gylden sol og kalde skygger, mellom søppel og grønne vekster, og mellom ruiner og kulturarv, avslører glimter av en sannhet som er ikke bare avgrenset til Egypt.

Mens tittelen ”Bildeserien om Egypt” muligens skaper forventinger om pyramider eller krisemaksimerte mediebilder, kan tittelen på de enkelte bildene, som for eksempel Brødrene, Sønnen, Barna, og Katten, skape forventinger om motiver fra hverdagen. Men Agate vil viser oss et annet Egypt og en annen hverdag. Gjennom ambivalens og kontraster, avslører bildene historier om selve menneskeheten og om den verden moderne menneskene omgås.
For eksempel i:

”Havet” - En falmet gammel båt fra fortiden ligger på stranden. Den er som et forlatt vesen som betrakter de mange nye båtene på havet. Gammelbåten ligger i skyggen med søplet, mens båtene på sjøen bader seg i et gyllent lys fra solnedgang/soloppgang.

”Sønnen” - Faren er framoverbøyd og opptatt med sitt arbeid i et mørkt rom bakerst i bildet. Sønnen står oppreist i lyset, foran i bildet, men med tomme hender. Han er muligens klar for det som skal være hans arbeid? Men hvilket skal det være?

”Plassen” - Stranden, hvor vi som bildets betraktere står, er i skyggen og spekket med søppel. Ruiner og moderne konstruksjoner i et øde landskap bades i gyllent lys på andre siden av vannet - som en Soria Moria, eller?

”Brødrene” - Brorskap mellom brødrene er uttrykt gjennom like hatter, like bart, hudfarge, og at den ene broren holder armen rundt den andre. Begge brødrene har ansiktene vendt mot fotografen og dermed betrakteren av bildet, men deres øynene unngår kontakt med å gå i ulike retninger.

”Politikken” - Arrangert pynt, søppel, eller viktig informasjon?

”Katten” - En skitten katt sitter i skyggen, mellom oss – og et solglimt og en bil. Allikevel velger katten å snu seg vekk fra solen og bilen og ser på oss, mens vi/betrakteren velger å stirre tilbake til katten.

”Åndeligheten” - Et vakkert bygg fanger et gyllent sollys på sine vegger, men alt rot og skrot rundt bygget ligger i skyggen.

”lek/alvor” - Et barn løper mot oss/betrakteren av bildet, med et smil. Smilet er en dødningsmaske. Det hvite i dødningsmasken lyser opp i skyggen. Barnet og masken er midtpunktet på en øde øy av asfalt omringet av skrot på begge sider, betrakteren foran, og en solfylt vegg bak. Til tross for at veggen bak er litt slitt og mangler et vindu, er det et hjem og kanskje barnets hjem som han/hun løper ifra. Til tross for skrotet er det et tre. Til tross for at barnet er i skyggen, skinner solen bak. Til tross for smilet er det en dødningsmaske. Men så er det vel bare lek?

Takk Agate for at du delte dette glimt fra verden med oss.

Stella East

Du finner alle bildene fra serien her:
1. Havet
2. Brødrene
3. Sønnen
4. Plassen
5. Ungdommen
6. Politikken
7. Barna
8. lek/alvor
9. Katten
10. Åndeligheten

”The Beginning” inneholder mange sterke, mektige og ærlige kvaliteter. Motivet som er valgt ut (en eller annen form for kjøtt, uten å være blodig eller grotesk) er satt i kontrast mot en myk og harmonisk, blå bakgrunn som ved første øyekast minner om stjernehimmelen, universet.

Kjøttet er ikke av en konkret, forståelig form, men heller i en slags abstraksjon. Dette viser at kunstneren har forstått premissene for tingenes ”begynnelse”, som i sitt foster stadiet gjerne befinner seg i abstraksjon, og ikke en konkret form. Bakgrunnen er med og forsterket dette, der vi kan se små, glitrende former og uttrykk.

Serien minner også og gamle stjernebilder, fotoer over Supernova i galaksen vår, eller fargerike eksplosjoner i universet der skapelsen tar form. Kunstneren har valgt ut et grotesk motiv for å illustrere sitt poeng, men framstilt på en poetisk måte. Med dette hyller kunstneren det groteske som vakkert, uten å faktisk fremstille det groteske som noe vakkert, men heller som den er. På denne måten får man som seer en slags sympati for det groteske. Det stygge i livet blir hyllet, satt side om side med det vakre. Det skal mye forståelse for estetikk og skjønnhet for å gjennomføre dette, men også modighet.

Jeg hyller kunstnerens modige innsats.

Karen Nikgol

Det var veldig spennende å følge månedens innsendte arbeider. Det er mange flotte arbeider og mange viktige temaer som blir kommunisert gjennom Arena og Trafo sin nettside. I februar var det nesten 200 innsendte bidrag. Det er fantastisk!

For meg er kunstens viktigste oppgave å forskyve og flytte tanken. Det være seg tanken om det vakre, det vonde, det urettferdige, det morsomme, eller det groteske. En metode kan være å arbeide med kompleksitet. Det er ganske vanskelig, men når man lykkes, får man et rikt og levende resultat. Kunsten aktiviserer tanken hos betrakteren, leseren og tilhøreren, og han eller hun får et eierforhold til verket.

Månedens Trafo-talent er Agate Øksendal Kaupang med verket “Jenter kan”. Jeg ser at Agate også ble valgt til månedens talent i desember.
Gratulerer for andre gang!

Fotografiet viser tekst i snø, oppe i høyre hjørne ser man et par nakne bein. Buksene henger på knærne. Med gule våte bokstaver står det skrevet: Jenter kan! Agate Øksendal Kaupang har skapt et komplekst og tankevekkende bilde. Hun arbeider med sterke virkemidler. Naken hud og kroppsvæsker. Snø og kulde. Det er ingen andre i motivet, en person står alene, med buksen på knærne og ”stater” sitt utsagn. Det er ikke vanskelig å lese handlingen. Noen har tisset bokstaver i snøen. I forholdet mellom tekstens innhold og hvordan teksten tilsynelatende er utført, ligger det et veldig spennende motsetningsforhold. Det komplekse skaper mange morsomme nye bilder i hodet og åpner opp for nye måter å ”kunne” noe på.

På en lett og leken måte sier hun noe utrolig viktig om forholdet mellom det mulige og det umulige, å kunne eller ikke kunne, å være en vinner eller en taper. Verket har en tydelig feministisk holdning, men beveger seg også utover dette.

Jeg synes verket er strålende!
Bildet gir selvtillitt og pågangsmot og mange nye ideer om at man kan!
Gratulerer som månedens trafo-talent! Go girl go!!

Vennlig hilsen Borghild R. Unneland

Det var gøy å være tilbake igjen etter fjorårets gjestementoroppdrag, interessant å se igjen karakteristiske formspråk, men her var også mye nytt. Jeg hadde bestemt meg for å kikke gjennom et par ganger for så å se nærmere på det som umiddelbart traff meg. Her var flere fine bildeserier som strigiformes gjennomførte tusjtegninger og sim1ovs fotografier med et særegent intenst lys. Det var likevel et bilde som grep meg særlig. Presentert mellom de andre bidragene i denne mini størrelsen, fikk jeg følelsen av å se gjennom et nøkkelhull og inn i en nærmest privat sfære. Fotoet marokko av ragnhildhf måtte undersøkes nærmere.

Gjennom en mørk åpning i veggen, som blir som en ramme for motivet innenfor, ser vi en barberer og hans kunde. En intim hverdagslig scene mellom to menn, barbereren i dyp konsentrasjon om sitt arbeide. Lyset faller vakkert på personenes ansikt, skuldre og synliggjør foldene i det røde stoffet/kappen som tildekker kunden. På den mer diffuse veggen bak sees et par bilder og muligens en lampe. Jeg aner at det er en dør til venstre som tar en videre til neste rom. Kornete og helt i forkant til høyre ligger noe rødt tekstilaktig. Her gjentas rødfargen fra kundens dekkende kappe. Forenklet sett er han rød, barberen blå, bakgrunnen grønn og alt innrammet i svart. Det slår meg at bildet med sin enkle, men definerte komposisjon og motivvalg gir assosiasjoner til maleriet. Jeg kommer til å tenke på min favoritt blant de gamle store mestrene, nederlenderen Vermeer van Delft (1632-75). Vermeer malte gjerne hverdagslige scener med mennesker i interiør med et særegent modellert lys. Motivet i dette fotoet, komposisjonen, lyset og fargesammensetningen har alt sammen noe klassisk over seg. For moro skyld henter jeg den gamle kunsthistorieboken min fra videregående og tar en kjapp titt på Velazquez røde draperier og får igjen se Vermeers flislagte gulv presentert som i dette fotoet. Et rutete mønster som også går igjen på barbererens genser. Om referansene er bevisste vet jeg ikke, men sikkert er det i alle fall at det gir bilde et helhetlig og temmelig tidløst preg.

Fotoet skildrer forøvrig en tydelig autensitet. Rommet scenen foregår i, den enkle barbersalongen eller et hjem, ser ut til å være godt brukt, ha patina. Det er som om jeg kan kjenne luktene og lydene på stedet. I et av de andre fotoene til ragnhildhf fra marokko (som virker mindre malerisk og mer dokumentarisk) ser vi et slakterutsalg og lukten av kjøtt stikker meg i nesen. Det slår meg at vi i Norge mer og mer er skånet for den slags.

Samlet sett synes jeg motivet er svært godt observert. Fotoet virker på en og samme tid gjenkjennelig, men også nytt, friskt. Dette er et bilde jeg kan betrakte lenge. Gratulerer Ragnhild!

Sinikka J. Olsen