Månedens trafotalent desember 2021

DEN STORE ARKANA: MAGIKEREN av Ingrid Vigerust Kallestad

Det har vore både inspirerande og forfriskande å starte året med å få eit innblikk i kva som rører seg blant Trafo-talenta! Her er det tankar og idear som treffer, leik med fargar, former, ord og musikk. Mange av verka er så nære til kjensler at det kryper under huda – på den gode måten. Talenta inspirerar til å bruke seg sjølve og sitt ibuande kreative potensiale i større grad – og med meir mot – i sin eigen kunst.

Arbeidet eg vil kåre til månadens verk hos Trafo er “Den Store Arkana: Magikeren” av Ingrid Kallestad. Eit blikkfang ved første augekast – og så mykje meir enn det når ein får lese bakgrunnen til prosjektet. Verket “Magikeren” er ein del av eit større prosjekt der Ingrid har lagd sin eigen Tarot-kortstokk med utgangspunkt i Den Store Arkana – altså 22 kort som alle har ei heilt spesiell betydning.

Ingrid har lagt eit solid grunnlag for prosjektet heilt frå starten, med eit tydeleg konsept, ein modig fargepalett og heilt klare rammer for prosjektet. Det er ein tydeleg rød tråd gjennom dei ulike visualiseringane, og illustrasjonane er smarte og kreative. Det er tydelig at Ingrid har jobba seg vidare frå dei umiddelbare assosiasjonane og dermed skapt illustrasjonar som er akkurat passelig absurde og lette å spinne vidare på i sitt eige hovud.

Dette er nettopp grunnen til at “Magikeren” blei min favoritt; kompleksiteten og den frie tolkinga – her kan fantasien løpe løpsk. Illustrasjonen er både ekkel og vakker på éin og samme gong. Den grønngule basefargen står i perfekt kontast til dei lilla detaljane, og dei slangeaktige formene får meg til å grøsse. Her er både intens energi og rotnande forfall representert – og så blir ein veldig nysgjerrig på kven magikaren er; held han sitt eige hovud i armane?

Månedens trafotalent november 2021

Handi Hans Far Min av Eir Vatn Strøm

Det var likevel ikkje eit tekstbidrag eg landa på i prosessen med å kåre månadens trafotalent. Eller, det er ikkje heilt rett, for verket som går heilt til topps er ei tonesetjing av eit veldig fint dikt av Anders Hovden. Sjølv om teksten er fin, er det musikken som løftar dette verket til noko spesielt for min del. Eg vart litt overraska over kor sterkt bidraget verka på meg. Songen «Handi hans far min» har ein moden komposisjon, som blandar det tradisjonelle og moderne. Eir Vatn Strøm framfører verket med ein strålande vokal som kler stoffet perfekt, og blandinga av den klare vokalen og elektronika gav med assosiasjonar til Susanne Sundfør og Røyksopp sin «Running to the sea.» Eg såg for meg å stå framfor ein utescene omgjeve av vill natur, med lysshow som komplementerte musikken. Komposisjonen i «Handi hans far min» bygger seg gradvis opp før han «bit seg sjølv i halen» og munnar ut i sår nynning. Det var spennande å lese under bidraget at det er planlagt å arbeide vidare med songen og spele han inn i studio, eg kan ikkje seie anna enn at eg gler meg til å høyre! Månadens trafotalent for november er «Handi hans far min» av Eir Vatn Strøm, gratulerer så mykje!

Til alle trafoistar: Lykke til vidare med kunsten dykkar, og ha ei god førjolstid!

Svanhild Amdal Telnes

Månedens trafotalent oktober 2021

Snøblind (2/13) av Martin Hofseth

Å skulle plukke ut en favoritt blant alle disse gode og veldig forskjellige arbeidene viste seg å være langt vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Noen var teknisk utrolig imponerende, andre sårbare og ærlige, noen mystiske og andre igjen rett og slett vakre.

Jeg har valgt veldig subjektivt. Noen hadde kanskje valgt en annen kandidat. Jeg selv hadde kanskje tilogmed valgt et annet verk en helt annen dag. Dog, det er det som er så bra med kunst. Forskjellige arbeider rører ved ulike mennesker, og til ulik tid.
Derfor må dere holde fast i greia deres, selv om dere ikke blir valgt til en pris, et stipend, prosjektmidler, whatever. Fortsett å jobbe med det dere synes er viktig.

Kunst som dytter fantasien i gang er min greie. Arbeider som sniker seg inn i tankene med spørsmål og mysterier, ikke svar. Jeg liker å bli invitert med i et univers jeg ikke helt forstår, eller et bilde (også metaforisk) som er risset ut, men ikke beskrevet i nøyaktig detalj. Da føler jeg at jeg som tilskuer/leser, etc får bli med inn i skapelsesprosessen.

Slike arbeider er det ganske mange av her. Jeg hadde skikkelig problemer med å bestemme meg for en “vinner” dagen jeg jobbet med dette, så jeg bestemte meg for å sove på det.
Et arbeid forfulgte meg likevel iherdig i tankene og tilogmed inn i drømmene mine, så jeg lot underbevisstheten bestemme hvem månedens vinner skulle bli.

Jeg velger Snøblind (2/13) av Martin Hofseth som månedens arbeid
Snøblind er i følge Hofseth et utdrag fra en bildeserien/fotozine som også heter Snøblind. Hofseth har posta to av sine bilder, og utifra det jeg ser synes jeg han har valgt et veldig godt og passende navn. Det er noe desorienterende, blendende og kanskje tilogmed kaldt ved bildene hans.

Når jeg ser dette bildet begynner hjernen min å klø. Den rasjonelle delen vil forstå hvor bildet er tatt. Det ser ut som et raskt og kanskje tilogmed tilfeldig snapshot. Muligens er det veldig nøye planlagt og iscenesatt. Det er det rare, øyeblikkelige, dokumentariske ved det som tiltrekker meg. Det er noe veldig science fiction-aktig og filmatisk over bildet. Jeg ser et ungt alvorlig menneske, kanskje fanget i dette romskipslignende rørsystemet under vann? Eller kanskje vedkommende er på en klode hvor man ikke kan bevege seg uten oksygen tank. Er det dette som er fremtiden? Hvorfor holder personen hånden opp? Hva vil det meg? Det er noe veldig urovekkende og samtidig vakkert over dette bildet.

I går natt var jeg fanget inne i de rørene og krøp rundt i timesvis rundt med en ung taus jente og kikket ut av små vinduer på urovekkende detaljløse og delvis blendende ting på utsiden. Et verk som klarer å snike seg inn i underbevisstheten og drømmene mine på en slik måte har noe udefinerbart magisk ved seg. Gratulerer Martin.

Scenograf, kostymedesigner, kunstner og kårer av trafotalent for oktober, Marte Johanne Ekhougen.

Månedens trafotalent september 2021

skoleoppgave om oppvekst av matilde gham

Det har vært utrolig stas å få se på alle arbeidene som har blitt sendt inn til Trafo i september. En stor applaus og takk til alle som har sendt inn! Det har ikke vært lett å velge ut noen få arbeider fra de mange innsendingene. Jevnt over er det tydelig at arbeidene som har kommet inn bærer preg av mye konsentrasjon, hardt arbeid, personlige blikk med humor i til kunstnerne som ser på det som omgir oss. Arbeidene jeg har valgt å trekke frem har alle fanget min nysgjerrighet. De har fått meg til å komme tilbake til dem flere ganger og gitt meg mange assosiasjoner og nye tanker. Det er for meg essensen av et godt arbeid! Alle arbeidene jeg har valgt å trekke frem bærer et høyt nivå i både teknisk utførelse som komposisjon, utsnitt og fargebruk. Flere av kunstnerne jeg trekker frem har også evnen til å sette ord på sin egen prosess, og belyser også våre mer abstrakte, ulne følelser. Av alle verk som er sendt inn finner vi arbeider som er i prosess til helt ferdige verk. Vi finner altså hele spekteret som vi jobber med, og det er befriende! Jeg håper dere fortsetter å dele og se på hverandres verk. Spesielt viktig er det å ikke la seg stoppe av at noe ikke er helt ferdig. For når vet man egentlig når noe er ferdig? Som kunstneren Frida Kahlo sa: «Ingenting er absolutt, alt er i forandring, alt er i bevegelse, alt løser seg, alt flyr og blir borte». Dette kan tolkes som et veldig pessimistisk livssyn, men jeg velger heller å se på det som en uforpliktende invitasjon til lek og utprøvning. For hva er det egentlig å tape?

Kunstner: Matilde Gahm
Arbeid: Skoleoppgave om oppvekst
Matilde Gahm har skrevet en tekst som jeg anbefaler alle å lese! Hver eneste setning i dette diktet fyller hodet mitt med fantastiske bilder. Jeg finner meg selv i å lese arbeidet igjen og igjen, og den fortsetter å gi meg nye assosiasjoner og tanker. Den er på en måte utømmelig. Matilde skriver utrolig klart og presist om noe vi alle vil oppleve fra tid til annen: ønsket om å få være litt i fred og bare leve livet litt. Det er vanskelig å kunne sette ord på følelser som denne, dette har du, Matilde, klart. Det er imponerende, for å skrive en skoleoppgave om oppvekst er et lite minefelt i seg selv når det kommer til oppbrukte klisjeer. Det er en sterk kobling du har funnet med det indre bildet av den fredelige hagen (barndommen), om luking og hagearbeid til å plutselig bli plukket ut selv til å måtte gjøre alle mulige gjøremål, som så fort bare kan bli flere og flere jo eldre man blir. Diktet har en utrolig bra flyt i fortellingen. Det er spennende å lese, det skjer mye mellom linjene. Matilde gir rom til leseren for å lage sine egne bilder til teksten. Dette var virkelig en gave å få lese.

Scenograf, illustratør og kårer av månedens trafotalent for september, Katarina Caspersen

Månedens trafotalent august 2021

A forgotten childhood clip av Astrid Ardagh

Som månedens talent, ønsker jeg å trekke fram videoverket «A forgotten childhood». Astrid Ardagh har laget en underfundig kortfilm som presenterer en rekke tanker og resonnementer om hvordan minnene våre fungerer og hva de gjør med oss.

Det filmen så fint klarer, er å hele tiden trekke linjer mellom det nære og personlige, og andre fortellinger – begivenheter utenfor fortellingen selv. Dette brakte for meg fram en rekke assosiasjoner. Øyeblikkelig tok jeg meg selv i å grave i egen hjernebark, og tenke på hvilke minner jeg selv har og hva de har hatt å si for hvordan jeg har blitt. Som filmen sier: «Hvem er vi uten minnene våre?». Forfatteren Linda Boström Knausgård tar opp noe av den samme tematikken i sin roman «Oktoberbarn». Der beskriver hun nettopp frykten for å miste egne minner som et resultat av en rekke elektrosjokkbehandlinger. Minnene er det viktigste redskapet hun har som forfatter.

Filmen fikk meg også til å tenke på hvilke minner man holder fast i: om det er vilkårlig, eller om nettopp disse minnene har en bestemt betydning i ens liv. Det er også interessant hvordan en fortelling man har vært en del av, kan leve videre i et annet menneskes minne uten at man selv husker situasjonen eller har tillagt denne særlig mening.

Therese Aune

Månedens trafotalent juli 2021

Plein air i Kragerø av Maria Weum

Tusen takk for mange spennende og kreative kunstverk som er sendt inn. Det ser virkelig ut som om disse kunstnerene brukt ferien godt til å jobbe med kunsten sin. Det er en vanskelige oppgave å kåre Trafo-talent for juli, men jeg har valgt å gå for en kunstner som metodisk går inn for å studere faget. Hvis man skal lære seg å male og tegne må man lære seg og se og observere. Man må heller ikke være redd for å prøve nye ting. Som kunstner blir man aldri ferdig utlært. Det finnes alltid noe nytt å utforske.

Kunsteren jeg har valgt har utfordret seg selv ved å jobbe i en ny setting. Maria Weum har tatt med seg staffeli og maletuber ut for å male kveldshimmelen i Plein air i Kragerø.

«Plein air» landskapsmaleri kan være et verdifullt verktøy for å lære å se og male. Det er mye vanskeligere å male etter naturen enn å male etter et fotografi, og det kan oppstå helt nye problemstillinger når man jobber i feltet. Lyset og vær endrer seg over tid. Mennesker og dyr flytter seg. I et fotografi har kameraet allerede tatt et valg hvordan bildet blir, men i «Plein air» er det kunstneren som må abstrahere naturen og ta valgene som penselen skal gjøre på lerretet.

Jeg synes Weum klarer å fange fargene på kveldshimmelen og forenkle landskapet i dette maleriet på en fin måte. Maleriet viser dybde og perspektiv med fjellandskap i det fjerne og trær i det nære.

Den unge kunstneren har også sendt inn studie av figur. Selvportrettet har fine proposjoner, og bra valørbruk. Jeg gleder meg til å se flere arbeider av denne kunstneren der hun kombinerer figurer i landskap som hun gjorde i «Plein air».

Marius Martinussen / www.mariusmartinussen.com

Månedens trafotalent juni 2021

Selvportrett av Benedicte Pentha Bakken

Så til kåringa av månadens Trafo talent. Eg burde eigentleg skreve ein hyllest til alle arbeida som har blitt sendt inn for juni, for absolutt alle har noko ved seg som er verdt å nevne, men formatet er no eingong slik at eg må velge ein eller ei som blir månadens talent.

Eg velg dette arbeidet som månadens Trafo talent. Fargebruken gir meg assosiasjonar til impressionisten Pierre-Auguste Renoir. Det er noko herleg naivt over fargane som gjer at eg berre må sjå på dette bildet. Igjen så har dette motivet ein symbolbruk som gjer at verket opnar opp for tolkning. Linjene som bryt med dei andre formene i motivet, brudd som ein kanskje ikkje forventar i eit klassisk portrett, men som er med på å gi mykje meir til opplevinga av bildet.

Å kombinere teknisk godt håndtverk (som auget i midten) med abstrakte ulogiske element gjer dette bildet til eit meget interessant kunstverk. Linjene i bildet er også med på å gi verket eit altoppslukande fokus som dreg meg inn med første augekast. Etterkvart oppdagar eg håndflata som ansiktet lenar seg på og som avslørar noko om tilstanden til personen som er skildra i bildet.

Eg vil også få applaudere formforståelsen til Benedicte. Flatene står klart ut til tross for linjer som bryt og kjempar om å bli sett. Sjølv om ein kan kritisere enkelte element i bildet for å være enkle, så er det nettopp kombinasjonen av det tekniske vanskelege, symbolbruken, det ulogiske opp mot det logiske og det enkle som gjer at dette bildet blir så interessant!

Virkeleg eit spennande verk!

Helsing
Rune Furelid
Billedkunstnar og manusforfattar

Månedens trafotalent mai 2021

Det går fint, du kan tenke på det av Ingrid Vigerust Kallestad

Jeg vil kåre teksten Det går fint, du kan tenke på det til månedens trafotalent. Ingrid Kallestad har skrevet en god og gjenkjennelig tekst om overgangen til voksenlivet, det å ville det, men samtidig ikke ville det.

Språket er enkelt og presist, og av og til nesten lyrisk med korte setninger som «Av og til er jeg voksen». Videre er det brå endringer i teksten som «Jeg jobbet på en barneskole en dag» som fanger leserens oppmerksomhet. Og på den måten klarer tekstforfatteren å opprettholde leserens interesse.

Kallestad er er flink til å skildre følelsene, og særlig usikkerheten som kommer med det å bli voksen. Man ønsker selvstendighet. Man liker suget i magen som kommer med det å betale en regning, det å sjekke hvilket stoff et plagg er laget av, men samtidig er det noen store gleder tilknyttet det å være ung, som man er redd for å miste.

Selv er jeg i tidlig tjueårene og kjenner meg sterkt igjen i Kallestads tekst fordi det er nå ting begynner å bli «seriøst». Det er digg, men samtidig litt skummelt. Følelsen av å være ung voksen, er akkurat slik som Kallestad skildrer det.

To andre verk som jeg vil gi hederlig omtale er DADDY ISSUES som også er et verk av Ingrid Kallestad, samt Ambivalent av Maria Weum.

Førstnevnte verk gir meg litt assosiasjoner til Lolita med to hårknuter og undertøy. Sigaretten mellom fingrene, bena i kors og det sinte uttrykket står i kontrast til den litt barnslige frisyren og unge kroppen - det illustrerer en ung jente med «voksne» elementer. Tittelen på tegningen er on-point og på et vis forklarende for verket. Definitivt noe jeg ville digget å ha oppe på veggen.

Sarah Zahid

Månedens trafotalent april 2021

Det går så mange rare folk forbi av Oda Marie Kristine Litland

Dette var en gripende samling tekster som både henger sammen og står stødig enkeltvis. Veldig god bruk av illustrasjoner. De er både enkle, naivistiske og smakfullt plassert, og sammen med valg av font og innhold i tekstene, gir de et helhetlig inntrykk. Jeg satt hele tiden og tenkte på hvilken vei historien(e) skulle gå. Jeg opplevde både en kronologisk rekkefølge og samtidig hopp i tid som kunne være både her og der, men kanskje skjedde dette mest inne i meg? Litland bruker enkle, deilige ord som fører leseren inn i samlingens scener på en levende måte. Selv om ordene ikke oppleves som direkte beskrivelser og utgreinger trer hendelsene klart og tydelig frem. Jeg merker jeg lager fortsettelser i historiene til Litland, både i forkant og i etterkant av hendelsene og tankene hun beskriver. Jeg visste ikke hvordan historien skulle ende, og var samtidig litt nervøs for hvordan det skulle gå med Mamma. Jeg måtte felle en gledeståre da Frode kom inn i historien. Vi har alle hatt en Mamma, og jeg opplevde en varm og god klem med masse kjærlighet da Litland avsluttet samlingen med å takke for en uerstattelig barndom. Selv vil jeg sende takk til Litland for en berikende, rørende og varm opplevelse.

Billedkunster Håkon Gåre

Månedens trafotalent mars 2021

Psykologen på telefonen av Liv Csilla Wallace

Det har vært et morsomt og givende oppdrag å velge ut månedens trafotalent.

Etter å sett gjennom mange spennende og gode arbeider, har jeg valgt Psykologen på telefonen av Liv Csilla Wallace som Månedens TrafoTalent.

Kunstneren har en imponerende egenart og lett gjenkjennelig stil, som tydelig har blitt til gjennom fokusert og målrettet arbeid.

Tittelen er nok til at jeg føler jeg forstår hva som skjer i bildet uten at det virker overforklarende. Uavhengig om innholdet er selvbiografisk eller ikke, fremstår situasjonen som troverdig. Figuren til venstre er malt i mørkere farger noe som kan tolkes symbolsk. Likevel er det ikke nødvendigvis bare et mørke som formidles. Den samme figuren har også blikket vendt oppover og utstråler en selvsikkerhet og kanskje en lettere oppgitthet over resten av figurenes overdrevne bekymring. Måten kunstneren bruker blikket til figurene er et smart grep som uttrykker mye og skaper bevegelse i bildet, selv om de er strengt stilisert.

Fargebruken i maleriet er utrolig rik, og dyktig utført. Selv om paletten heller mot primærfarger og kontrastene mellom fargene er store, fremstår likevel bruken svært balansert. Komposisjonen er god og de abstrakte elementene i maleriet funger bra i seg selv. Jeg opfatter at bildet forholder seg bevisst til maleritradisjonen, samtidig som bildet fremstår tidsrelevant og stilmessig hjemme i samtiden. Rett og slett et veldig bra bilde fra en kunstner som allerede har kommet langt i å utvikle en tydelig identitet.

Musiker, produsent og kårer av Trafo talent mars 2021, Sigurd Thomassen

Månedens trafotalent februar 2021

Morgenmat av Benedicte Pentha Bakken

Men det er kun ett verk som kan bli månedens trafotalent. I mylderet av alle slags verk i ulike uttrykk valgte jeg til slutt det som umiddelbart fikk meg til å trekke på smilebåndet. Verket “Morgenmat” av Benedicte Pentha Bakken tar ikke for seg det aller største i livet, men heller det helt alminnelige og hverdagslige. Den svimle trøttheten ved frokostbordet før man har fått i seg dagens første kopp med kaffe (eller te) og man er i gang med å utvikle seg fra amøbe til menneske.

Jenta på bildet stirrer blankt fremfor seg med et halvspist, kokt egg, litt frukt og en kopp med kaffe foran seg. Hvor lenge har egget stått der? Er det fortsatt varmt, eller har utviklingen mot en mennesklig bevissthet tatt så lang tid at den bløte eggeplommen har fått et kaldt, stivt lag over seg? Illustrasjonen er tegnet digitalt, men med bruk av teknikker og teksturer som gjør at det like gjerne kunne vært tegnet analogt. For meg blir følelsen av svimmelhet forsterket av bruken av perspektiv og den litt lekne måten å tegne på. Mens ansiktet til jenta er velproporsjonert og realistisk, sklir formene på frokostbordet mer ut - bestikket er i det minste laget, hanken på kaffekoppen henger i løse luften og appelsinbåtene er større enn pæra. Disse litt utsvevende formene skaper god bevegelse i bildet - det ser ut som jenta nærmest klamrer seg fast til bordet.

Prikken over i’en er de småsure tulipanene på en plakaten på veggen med skriften “UFFDA” etterfulgt av et punktum. Kanskje et stikk i siden til den lille eksistensielle krisen man befinner seg i når man prøver å forstå hva, hvem og hvor man er, og hvorfor man i det hele tatt skal stå opp og leve livet - delta i det kapitalistiske maskineriet vi nu engang er fanget i.

PS. For den oppmerksomme leser har jeg i teksten lagt inn referanser til åpningsteksten i en av favorittbøkene mine - “Hver morgen kryper jeg opp fra havet” av Frøydis Sollid Simonsen. Jeg synes den passer godt til månedens trafotalent, så jeg legger like godt til utdraget under.

«Om morgenen – tidlig, fortsatt i mørke – våkner jeg og er en amøbe. Forsvinner i søvnen igjen til vekkerklokka ringer. Jeg går gjennom alle utviklingens stadier, hver morgen kryper jeg opp fra havet, ut av dyna, gror bein å gå på, beveger fingrene, reiser meg på to, tar på meg klærne og blir langsomt en mer og mer kompleks organisme: Jeg pusser tennene. Alt sammen mens hjernen folder seg ut mot et stadig sterkere og mer smertefullt lys: bevisstheten. Den slår til når jeg har sittet i cirka fem minutter ved kjøkkenbordet og drukket kaffe.»

Ming Unn Andersen

Månedens trafotalent januar 2021

"Endelig mandag" av Synne Linge Trygstad

Det er alltid spennende å se hva som rører seg i Trafo´s viltvoksende underskog. Så mange ideer, tanker og uttrykk. Det føles forfriskende, konfronterende og ikke minst inspirerende å dykke ned i noen annet enn pandemi og instruksjoner for nysing på offentlig sted. Likevel, kanskje er det nettopp denne situasjonen som vi er i nå som gir oss anledningen til å fokusere litt ekstra på det som vi gjerne vil uttrykke. Den gir oss den tiden vi trenger og det lille ekstra, som pusher oss, ett hakk videre, der vi trenger å være for å - skape. Det kan jo ikke bare være full fres og helg over hele linja når noen synes det er best når det er mandag hele året.

Nettopp, gratulerer! “Endelig mandag” av Synne Linge Trygstad er Månedens verk for januar 2021.

Verket som ifølge Synne er første del i et lengre arbeid fikk meg til å føle på de mange ulike situasjoner og paradokser i vår hverdag som i sin kraft av å trigge hverandre skaper denne spenningen som vi kaller livet. Det som skjer mens vi venter på noe som skal skje. Som en klokke som slår i gang uka, mandags morgen, starter filmen med underfundige monologer som skaper en egen dialog med bildene i bakgrunnen. Det er denne tvetydigheten som overvinner meg, får meg til å gå inn i en dialog med det som jeg ser mens jeg tar inn det som sies. Et lurt trekk Synne. Ved å skape dette “nye” rommet som ligger der mellom det som vi ser og hører - så inviteres og insisteres det på at vi må bidra, som betraktere, med våre erfaringer for å fullføre slutningen. Vi får ikke bare servert en sannhet, vi må finne ut av den selv. Jeg liker formspråket, der setningsoppbygging og innhold blir repetert i det visuelle, en rund jord sett i en rund varmevifte… Hver setning har motsetninger. Bildene vi får servert øker sin intensitet når de insisterende utforsker menneskets habitat, der vi lever tilsynelatende de så sedate livene våre, satt opp mot eksistensielle funderinger. Som om tankene våre er totalt løsrevet fra kroppen, huset, bilen, stedet der vi bor. Fragmenteringen av setningene minner meg om découpé, som er en litterær teknikk der en skrevet tekst blir kuttet opp og omorganisert for å lage ny mening. Konseptet kan spores tilbake til dadaistene på 1920-tallet, men ble skikkelig popularisert på slutten av 1950-tallet av forfatteren William S. Burroughs og ikke minst i David Bowies Berlin periode. De konsise ytringene i “Endelig mandag” inviterer også til refleksjon over våre digitale kommunikasjonskanalers begrensninger, men av og til er 280 tegn nok. Fragmenter er dagens dominerende litteratur. Tekstdietten vår består av korte tweets, Instagramoppdateringer og de to setningene i et Facebook-innlegg. En sms fra en venn. Et utdrag av en roman lest mellom T-banestopp.

Karl Ingar Røys