Trafotalent

Desembers Trafotalent 2008

Det var veldig mange gode bidrag å velge mellom denne måneden og flere må
nevnes:

Dtd88 - for sine detaljerte og sterke
tegninger, spesielt la jeg merke til Sterke
følelser

Floyd - for sin enkle men følelsesladete
språklige visualisering av vinterens første snø i Rom i
mennesker

Mykkjis - Children of
snow. Enkel, men bra produsert pop
låt. Meget bra vokalist

Stinegurine - for sine besnærende
besnærende og følsomme illustrasjoner, jfr. Se
meg

Gurogreen - med sin
suggererende og formsikre
Sentrert.

Wolf wind - Super
Cock slående og morsomt t-skjorte
design.

Asor Ave - Veldig mange stemningsfulle
bilder, derav Ferdig, Uten tittel
- bjørk ved høyblokk,
Time og Nu og
da.

Tinski -
12.51 en slående tekst som man
ønsker å lese flere ganger.

Kennethdammyr -
Huffameg formidler
nederlagsfølelsen ved kjærlighetssorg på en ironisk og direkte måte.

Keiko -
Ingrid følsomt og særegent portrett.

Matja er trafotalent for desember for sin
spennende fotografiske iscenesettelse i
Forminsket.

Bildene setter i gang en rekke assosiasjoner. Det er humor, sårbarhet og
lidenskap på en gang og valg av utsnitt, farger og billedsammensetningen gjør
serien veldig spennende.

Vi kommer først veldig nær klovnen, hennes/hans røde nese, hår, kinn og munn,
vi ser sårbarhet og lekenhet, før hun/han trekker seg tilbake og forsvinner ut
døra med sin røde koffert. Kjønn er ubestemmelig og det gjør også bildene enda
mer besnærende.

Jeg liker også konteksten klovnen befinner seg i, furugulv, en altfor liten
krakk og et forsøk på å lage et sceneteppe. Det gir spontanitet og absurditet
til bildet. Vi får et nært og intenst innblikk i klovnens liv, før hun/han tar
sin koffert og går.

Jeg får assosiasjoner til Cindy Shermans iscenesettelser, og Matja er absolutt
på høyde. Er det et selvportrett? Svært mange kunstnere som jobber med
fotografi gjør dette gjennom en bevisst bruk av selvportrett. Kunstneren
ønsker å si noe gjennom å bruke seg selv.

Ved å sette seg selv inn i en spesiell kontekst kommenterer derved kunstneren
den verden han/hun lever i og det er nettopp dette jeg synes Matja så
strålende har klart å formidle. Føler vi oss ikke alle litt som klovner en
gang i blant.

Gratulerer som månedens Trafo talent. Og gjør mer av dette! Dette var bra!

Med vennlig hilsen

Trine Vallevik Håbjørg

Jeg vil først gjerne fremheve noen stykker:

Erlend Elvesveen :Viser flott
popkunst og har god stemme, gode arrangementer og god tekst og i det hele tatt
et pop/singersongwriter-talent.

Palett :Fotografiene er stringente og har
en tydelig tenkt komposisjon og valg av forgrunn, bakgrunn. Bra.

Kera :Med sine gjennomtenkte
installasjoner og foto, viser hun et annerledes uttrykk.

Kathrina :”Alice” en sterk flott, og
syrlig og kritisk tekst om ungdom overmot og sanselighet. Det sterkeste
litterære bidrag.

Asor Ave :For fine portretter,
miljøbeskrivelse, og en fotografisk teft som er lovende.

Og så månedens TrafoTalent:

Som måneden november, tung og mørk, velger jeg meg Hågen M. Kristiansen, som
månedens talent, pga sine dristige og luftlette installasjoner, ballonger som
ikke lenger er runde, men av forskjellige former, tettpakka samla opp under
mønet, i et vakkert lys mellom tunge tømmervegger i et trangt rom som står
udefinert, - og sånn lager Kristiansen kunst, hvor motsetninger (poetiske)
møtes og skaper nye konstellasjoner og en annen sær balanse mellom lett og
tungt. Meget estetisk flott utført, og med en sterk poetisk effekt som setter
assosiasjonsbanene i gang og kreerer unyttige og nyttige tanker hos
betrakteren. Dessuten viser Kristiansen også evner som maler, og især
Selvportrettet står sterkt fram, med en dramatisk maske og en enkel
komposisjon som holder det hele på plass.

Installasjonskunsten kan lett virke overdrevet og kunstig stilisert, og har
ofte følge av teoretiske spekulasjoner og kunstteoretiske overveielser om
skulpturen i rom og rommets virkning og andre arkitektoniske, kunstteoretiske
overveielser. Og hvor hører kunsten hjemme, og hvorfor ikke bruke et hjørne,
et loftsrom, kjellerrom, eller gatepartier, portrom og andre rom til å sette
lys på mellom- og tomrommet, og med poetiske virkemidler som lys, lett og
tungt, trangt og åpent, motsetningene og sammhørigheten i disse, - vise
virkelighetens mange åpenbaringsformer, som vi overser og glemmer i vår blinde
hverdag.

Sånn kan installasjonskunsten bidra til å virkeliggjøre drømmer og realiteter.

Det har Kristiansen lykkes med, og blir derfor mitt valg for denne gang.

Lykke til videre.

Vh

Terje Dragseth

Filmen «Gjeller» av HSD (Humble Street Productions) er et ambisiøst stykke
arbeid. Den gir uttrykk for eksistensielle tanker og følelser, og er teknisk
svært godt gjennomført på alle plan: lyd, bilde, manus, klipp, skuespill,
dramaturgi og fortellerstemme - men heldigvis uten at skaperne har blitt
fristet til å briljere med teknikken for teknikkens egen skyld.

Filmen har ingen handling i klassisk forstand, men består av en strøm
enkeltscener. Likevel er spenningsstigningen merkbar, etter som elementer
gjentas og utvikles videre. Derfor virker også alle scener nødvendige for
helheten, og filmen fremstår som målrettet.

Det er også poetiske kvaliteter her. Dette er kanskje filmens største styrke:
at det poetiske oppstår i mellomrommet mellom det som blir sagt og det som
vises.

Filmen er tungt lastet tematisk, men det er også humor her, som gir luft og
overrasker underveis. Derfor oppleves dette, til tross for det høye tekniske
nivået, som et personlig og ærlig uttrykk for en livsfølelse.

Trafo-mentor

Bjarte Breiteig

Det var flere gode bidrag i septemberrunden. Blant annet det fotografiske
blinkskuddet 83 av Fritz200 , og
det doble svømmebildet av Ingrid F
(som fenger på helt uforklarlig vis). Jeg likte også godt maleriet
Høstfargene 08 av Lillit , en
ironisk kommentar til trendhysteriet - tror jeg! Dessuten var der flere
tekster som glimtet til: Uten tittel av
Natemor (du bryter meg ned), og
Vinterdrakt av kvitr .

Trafotalent september ble en annen tekst av kvitr: Gøymsel. Her er
begrunnelsen:

“Gøymsel” av kvitr er et herlig lite dikt som tar på kornet kontrastene i
verden; evigheten mot det heseblesende øyeblikket, det ekte mot det
overfladiske, mellom bullshit og innsikt. Et dikt som viser at det ikke er
noen motsetning mellom ungdom og modenhet. Pluss for den rå, kyniske slutten!

Bjørn Godøy

Av mange gode bidrag denne månaden fall valget på filmen “Ignatia” av Stian
Skjerping og Adrian Tingstad Husby.

Ein ung gut sit aleine med sine TV-spel. Han får besøk,- av ein
dobbeltgjengar. Når han tek initiativ til kontakt, og vender blikket bort frå
skjermen, blir den andre borte.

Med enkle og effektive grep skildrar filmen eit viktig tema. Bildet av dei to
dobbeltgjengarane i sofaen med skjermen framfor seg er eit sterkt visuelt
uttrykk for filmen sine grunnmotiv, einsemd og vanvidd. Også spelet mellom
desse to understrekar prosessen i utviklinga mot galskap, og fungerer godt som
filmforteljing, sjølv om sjølve avslutninga med fordel kunne vore tona ned og
stramma inn ein del.

Musikken står i sterk kontrast til lyden som vanlegvis kjem frå TV-spel .

Dette markerer fint den sterke motsetningen mellom den actionfylte verda
spelet freistar å skapa, og spelaren si indre melankolske verd. Filmen fortel
ei aktuell historie både med innleving, humor og alvor.

Gratulerer!

Trafo-mentor Odveig Klyve

“Jeg var et ensomt barn. Jeg hadde ingen søsken og ingen venner. Min mor døde da jeg ble født, og min far var sjelden hjemme.”

Slik åpner “Sitrontreets Hemmelighet” av Estelle Venger, og denne åpningen
lokker leseren inn i teksten gjennom sin fortrolighet og direkte stil. Med få,
enkle virkemidler etablerer forfatteren at jeg-personen er mye alene, og vi
finner raskt ut at denne ensomheten ikke nødvendigvis er hemmende for henne,
men et utgangspunkt for et rikt fantasiliv.

Handlingen foregår i India, og på en elegant måte skriver forfatteren fram et
sted med andre farger, lukter og smaker samtidig som hun unngår å gjøre dette
utelukkende for å gi teksten et eksotisk preg. Det hviler også noe mystisk og
gåtefullt over teksten, er Keval virkelig eller en hun forestiller seg? Dette
bidrar til å gi teksten en ekstra dimensjon og bringer oss enda tettere inn på
hovedpersonen, hennes savn og sorg.

Forfatteren skriver med et bredt språklig register, hun har et stort vokabular
og god kontroll over stil, setningsrytme og virkemidler. Det blir spennende å
se hva Estelle Venger serverer neste gang.

Trafo-mentor Kyrre Andreassen

Trafotalentet for juni 2008 er valgt blant veldig mange gode bidrag. Det var
mye tekst og fotografi denne gangen. Trafotalentet for juni jobber både med
farge- og svart/hvitt-fotografier. Hun tar bilder som er drømmeaktige og
fortellende, nærmest som eventyr. Bildene er forføreriske og preget av
overeksponering for å få frem den rette stemningen. Hennes andre side er
sorthvitt-fotografier som er mer dokumentariske og registrerende, der
hverdagen kommer frem. Fint å se at hun har flere retninger hun kan bevege seg
i i sine arbeider. Det blir spennende å se flere arbeider fra henne i tiden
fremover.

Bidraget som har blitt kåret til trafotalentet for juni i år er “skog” av
Keiko. Bildet er valgt ut fordi det er en mellomting mellom de to genrene som
hun jobber med og dermed representerer begge måtene hun arbeider på.

Her har vi jenta i skogen, men ikke i den overeksponerte og drømmeaktige
settingen, men heller i en grå hverdag på høsten. Men det er samtidig et visst
romatisk preg over bildet. Det er et fint bløtt preg på dette analoge
fotografiet og god balanse mellom de mørke og de lyse partiene. Landskapet er
ikke spesielt vakkert om man ser etter, men komposisjonen er det, og gjør det
til et veldig fint bilde. Jenta er avventende og kanskje litt skeptisk, men
samtidig poserende. Men her er hun ikke flørtende slik som i de andre bildene.
Det er vanskelig å anslå alderen på personen på bildet, som om hun er akkurat
mellom det å være barn og det å være voksen.

Gratulerer Keiko, fortsett å ha kameraet med deg!

Trafomentor Jorann Abusland

I mai måned var det spesielt mange gode bilder og tekster å velge i

mellom. Fotografiene på trafo.no holder gjerne høy kvalitet selv om

ide, motiv og teknikk varierer veldig fra bilde til bilde og fra

medlem til medlem.

Ut i fra et utvalg var det et enkelt bilde som særlig fanget min

oppmerksomhet. En av fotografiets egenarter er evnen til å fryse et

øyeblikk for så å gjenskape dette todimensjonalt for seeren i

etterkant, løsrievet fra det opprinnelige tid og rom. Denne egenskapen

har månedens trafotalent utnyttet veldig godt.

Yavanna’s “Fra hånd til munn” fanger en universell situasjon som de

fleste av oss gjenkjenner. Et større søsken som mater et mindre,

minner oss om vårt eget forhold til familie, kjærlighet og vennskap.

Blikkene til motivene er fanget særlig godt, og kroppenes posisjon og

forhold til hverandre gjør at fotografiet kommer til live og dermed

går utenfor forventningene til et fotografi.

Sett med norske øyne har bildet også et politisk budskap i det at den

dagligdagse situasjonen foregår utenfor det som er normen i den

vestlige verden. Det at måltidet skjer på et fortau gjør at man får

assosiasjoner til fattigdom og uverdige levekår, noe som gjør at jeg

som seer kan reflektere over mitt eget liv og den politiske og

økonomiske situasjonen verden befinner deg i.

Men hvis man ser nøyere etter legger man merke til at barnas

kroppspråk ikke utstråler uverdighet og lidelse, snarere stolthet og

verdighet. Dette gir enda et plan for tolkning og som seer må man ta

et oppgjør med sitt første inntrykk og sine fordommer.

Gratulerer til Yavanna med månedens talent for et veldig godt bilde!

Trafo-mentor Thor Kvande

Stormun har mye aa vise, og arbeidet med tittelen “MARS” er et eksempel fra
bildeverdenen hun hengir seg til.

Jeg opplever bildet som både smertefullt brutalt og romantisk. I arbeidet MARS
blir kroppens overflate tegnet som et ytre skall. Overflaten og verdenen som
omgir den er blant annet sammensatt av organer, flertydige plastiske former og
av dyr som refererer til eventyr. Stormun vever disse elementene sammen til et
ornament som kan være en metafor og en betegnelse for spenninger, smerter og
konflikter et menneske kan oppleve fysisk og psykisk.

Stormuns bilder viser og gir betrakteren intense følelser. De leter lekende
etter et fundament til det ytre ved å grave i det indre og mentale, og
omvendt, og de skaper en slags labyrint betrakteren kan fortape seg i.

Trafo-mentor Andre Tribbensee

Å fange øyeblikket er fotografiets iboende magi. I månedens trafotalent ligger
magien i å ha sett og fanget et så dagligdags øyeblikk på en så poetisk og
stilsikker måte. Trafomedlem Lilleblomst har blikk for de nære ting i
hverdagen sett med et ofte litt uventet blikk. I mars måneds bidrag har hun
levert et bilde fra Riga som går inn i den klassiske dokumentarsjangeren -
gatefotografiet (“street photography”).

Bildets komposisjon er klassisk og ren med flott balanse i utsnittet som er
valgt. Å ta bilde av flaksende duer og en gammel dame og få det til å bli
visuell poesi er slett ingen smal sak. Her har Lilleblomst vist oss at det er
mulig. Riktig eksponering (lysmåling) gir oss alle nyansene og tonene i
brosteinen, i skyggene på veggen bak og i duenes fjærdrakt. Super bruk av
lukkertid gjør at de flaksende duene i lufta får vinger i bevegelse som skaper
dynamikk og liv i bildet (for rask lukkertid ville “frosset” vingene og dermed
blitt flatere og mer statisk).

I motivet ligger også historien som gjør oss nysgjerrige og undrende: hvem er
denne gamle damen som mater duene i Riga? Hva er hennes historie? Hvor kom hun
fra, og hvor går hun til, etter at duene har fått sitt?

Forbasket godt sett og fotografert av Lilleblomst, rett og slett

Maria Lundberg, Trafo-mentor

Denne enakteren grep meg med det samme fordi den fikk meg til å tenke at Sofie
og Adam, de to personene i stykket, var virkelige ungdommer som snakket
sammen. Jeg så dem for meg. Vaskekjelleren og gitaren, en gutt og ei jente.
Scenen er enkel og temaet er komplisert. Sofie og Adam snakker sammen om livet
og døden, og midt i stykket skjer en vending: Sofie forteller at hun skal dø.
Allikevel fortsetter den naturlige og muntlige tona i stykket, bare mer
intentst.

I denne enakteren våger forfatteren å gå inn på de store spørsmålene i livet,
samtidig som hun lar samtalen mellom de to personene føres i et språk som
kjennes dagligdags, som har en humor og en ironi som virker naturlig. De to
personene kommer ikke fram til noe endelig svar på spørsmålene, men de møtes
og en aner at dette er et møte som kommer til å få konsekvenser for dem begge.
Denne følelsen av at livet er kort, at man må gripe dagen, som det heter,
ligger og vaker i overflaten av denne historien. Det er en dialog som ikke
faller for fristelsen til å gripe til de store ordene, men som heller
forteller om et møte. Den gir et glimt inn i livshistorien til to unge
mennesker.

Jeg så dette møtet tydelig for meg da jeg leste, og skulle gjerne sett det som
en kortfilm. Nurlaithiel fortjener å bli februars Trafo-talent fordi hun våger
å skrive om de store temaene i livet, og fordi hun gjør det godt, på en
naturlig og engasjerende måte.

Mirjam Kristensen

mentor

erikws sin tekst “Om ein film” får meg til å tenke på Dag Solstads
debutsamling Spiraler fra 1965. Det er noe med det lett absurde, men allikvel
gjenkjennelige handlingsmønsteret. Jeg har selv aldri opplevd en lignende
situasjon, men kjenner meg allikevel igjen på en merkelig og ubehagelig måte,
og tenker at dette kan også skje meg.

Med et lekent og poetisk språk forteller erikws en historie som kan minne om
en drøm, men som peker utover det private, mot noe allmenngyldig og
arketypisk. En mann kommer hjem og finner masse fremmede mennesker som
endevender alt han eier og har. Han betrakter dem, behersker seg og spør hva
de ser etter. Han får til svar at de leter etter språket hans. Teksten står
godt på egne bein, kanskje nettopp fordi den språklig (sic!) fungerer godt,
men det slo meg som tittelen antyder, at dette også er en film. En film
fortalt for mitt indre øye.

Gratulerer!

Trafo-mentor Trond Arntzen