Trafotalent

MÅNEDENS TALENT I NOVEMBER - LYKWOAH

For et hav av spennende og ikke minst ulike bidrag! Har tatt runden rundt og rundt, sammenlignet skulptur med tekst og tegning med musikk. Takk for at jeg har fått lov til å dykke og lete og leke meg i så mange fantasifulle, inspirerende og ikke minst humoristiske bidrag!

Om jeg skal være ærlig, har tvilen rådet og tidvis nesten tatt overhånd, men har nå til slutt likevel landet på at månedens talent må bli LYKWOAH med sin korte tekst (uten tittel) om funnet av sin første rynke.

Det er først og fremst befriende å se at Lykwoah tørr å stole på den korte teksten og hva hun evner å få den til å romme. Inngangen er ren og konkret. ”I dag fant jeg min første rynke”, bare en enkelt hendelse. Den eneste fra den dagen som beskrives. Likevel en enkel hverdagslig nøkkel som åpner for en verden som neste flommer over. En slags ”stream of conciousness”, det er deilig å følge og naturlig å være deltagende i.

I strømmen av situasjoner avsløres tekstens utsagnsperson og det skaper troverdighet å snakke om seg selv på denne måten. Som leser blir vi nysgjerrige samtidig som vi identifiserer oss.

Teksten er en bevegelse gjennom ulike nyanser av løgn. Alle rollene vi spiller i møte med andre, roller som likevel oppfattes som sanne i sin normalitet. Hvordan vi skaper oss, vil fremstå, tror vi er sanne når vi ikke er det, og ikke minst frykten for å avsløres, det skjulte kontra det synlige. Det er interessant hvordan alle disse situasjonene hvor vi egentlig ønsker å gjemme oss blir trukket frem i lyset, åpnes, sprekker opp, og gir seg til kjenne, om så bare i en enkelt rynke.

Formen er tydelig, starter i en stillhet, en privat oppdagelse, et enkelt bilde, for så å rase utfor i en oppramsing av ulike situasjoner, som istedenfor å bli repetativ, oppleves som brudd i en bevegelse, i en større helhet. Denne helheten tydeliggjøres også av at teksten faktisk er en eneste sammenhengende setning, som brytes opp, men likevel holdes sammen. Vi får assosiasjoner til et omvendt livsforløp som starter med det første tegnet på alderdom og ender hjemme hos mor og far. Her får løgnen og rollespillet plutselig et alvor og en sårhet som har tilbakevirkende kraft på det vi allerede har lest samtidig som den åpner teksten for leserens egne assosiasjoner.

Takk for en flott tekst og gratulerer til månedens trafotalent!

TrafoTalent oktober 2013 - Platform

Eg velger meg låta Platform som trafo-talent for oktober 2013.
Den er lagt ut av natalig, og er laget av Ina Sagstuen og Natali Abrahamsen Garner.
Eg tror kanskje dei kaller seg “Propan”.

Dere skilte dere ut i eit veldig sterkt felt, men til slutt var det absolutt dette verket som måtte vinne!

– Det er spennende! Åpninga er mystisk, og når vokalen kommer snikende, med vakre toner og visling, og “vind”, er det ei slags forklaring, og eit fint løft i lydbildet. Og så kommer sangen; eterisk, vakker, fjern, sentimental, med stor romklang. Vi trekkes inn i denne stemninga av noe annet, noe fremmed, noe som kunne vært urgammelt, samtidig som det er hypermoderne. Vi veit ikkje om det synges fra urtida eller framtida, men vi er her, og vi lytter! Vi lytter, lengter, savner denne sangen allereie før den er over. Og dei spisse lydene som ligger under, som tar over, forstyrringene, dryppene, klikka og hviskingen, blir noe som drar oss videre mot ny sang, og den kommer … og så er det over. Vi sitter igjen i tomhet, snytt for noe, lengtende, såre …

Gratulerer!

Thomas HV Mørkrid

Valget av trafotalent for september har falt på Goll, Martine Gulliksen, sitt maleri/tegning av interiør med vindu. Om seg selv skriver hun på trafo at hun: streber etter å gjøre subjektive, sublime følelser og inntrykk om til visuelle uttrykk. Hun skriver også at dette er nærmest umulig, men her synes jeg hun har lyktes veldig bra!

På meg ser det ut som en blanding av akvarell og fargeblyant eller pastellkritt der fargene er avstemt veldig fint. Komposisjonen er harmonisk, og lyset utenfra er tegnet slik at det gir bildet en litt mystisk stemning. Det er som om sollyset akkurat slår igjennom bladverket utenfor et vindu en tidlig morgen og kaster litt av seg innover på dynetrekket i senga innenfor.

At bladverk og furutrær utenfor vinduet er tegnet med kjappe riss, noe som står i kontrast til tegneteknikken i resten av bildet, gir bildet ekstra spenning. Koppen i vinduskarmen og det at vinduet står på gløtt er også fine detaljer. Dette gir en følelse av en person som har vært eller er i rommet, og kanskje har startet dagen med å sitte og se ut vinduet.

Noe annet jeg liker godt er det mørke hjørnet i rommet kontra det lyse, en skulle nesten tro at bildet ville tippe for mye til en side på grunn av det, men det skjer ikke, istedet gir det en fin balanse i bildet- kanskje på grunn av det fargesterke gule og den brune sengegavlen.

Martine Gulliksen har også lagt ut et portrett i september. Teknikken er akvarell, og kanskje litt tusj. Her og veksler hun mellom lys og mørke på en fin måte, og noen steder har malingen fått renne, noe som jeg synes gir håret ekstra liv. Det får meg til å tenke på portrettene til Marlene Dumas, som er et tips til alle som liker å tegne ansikter om å sjekke ut.

Jeg har lyst til å komme med noen flere tips siden Goll jobber med følelser, eller stemninger, noe jeg håper hun fortsetter med. Å kikke litt bakover i kunsthistorien kan inspirere og også kanskje klargjøre for en selv hva man har lyst til å utforske videre, jeg tenkte anbefale starten av nyromantikken og stemningsmaleriet(ca 1890-1910) .Noen av mine favoritter når det kommer til følelsesstemninger i maleri eller tegning skriver seg fra den perioden, Harriet Backer, Oda Krogh og Ludvig Karsten blant annet. For de som jobber med tegneteknikker som kritt, akvarell, maling, tusj og blyant, så kan det være interessant å se hvordan tegnere og malere løste det den gangen.

Det er alltid inspirerende å være innom trafo.no, og en ære å få kåre månedens talent. Denne gangen ble det Goll, neste gang er det en av dere andre! Lykke til:)

Tonje Høydahl Sørli

Med fare for å virke litt pretensiøs, er det fristende å åpne min begrunnelse med et sitat av den østerrikske grinebiteren Thomas Bernhard; …det finnes ingen større glede enn å være i kontakt med så ekstremt vanskelige mennesker.

Jeg snakker naturligvis om ungdommen. ( Ps. det gjør ikke Thomas Bernhard).

Og jeg snakker av erfaring. Til tross for at jeg kunne kommet til skade for å si noe sånn som at jeg ikke er SÅ gammel da (en påstand som i seg selv er et bekreftelse på det motsatte), så er jeg ingen ungdom lenger. Men jeg har vært det. Og jeg var vanskelig.

Jeg ble ikke invitert til denne kåringen for å skrive om vanskelig ungdom. Det var kreativ ungdom jeg skulle skrive om. Men for meg henger disse tingene i stor grad sammen; unge mennesker har en befriende evne til å styrte ut i ting, til å være overilte og til å skamløst eksperimentere. Dette er egenskaper alt for mange av oss legger fra oss når vi blir eldre - vi lærer hvordan ting “hører sammen” , hva som er “riktig” og hva som “passer seg”. Slike innstillinger er i mine øyne døden for kunsten, som i stor grad handler om å utforske sammenhenger der de er minst påfallende og om å tørre å stille spørsmål ved etablerte sannheter.

Nettopp derfor har det vært meg en sann glede å se igjennom en måned med ferske bidrag her på trafo.no. Bare mangfoldet av bidrag (foto, tekst, musikk, tegning, maleri m.m.) viser en bredde og en eksperimenteringsevne som i mine øyne er både sunn og fornøyelig.

Den eneste haken er at jeg måtte kåre en vinner. Og hvem er jeg til å avgjøre hva som er det beste bidraget? Det har jeg heller ikke gjort. Jeg har valgt ut det bidraget jeg likte best. Og det skulle faktisk vise seg å bli lett.

Da jeg satt meg ned for å gå igjennom bidragene følte jeg meg ganske sikker på at det måtte bli en tekst. Jeg er glad i tekster. Først ville jeg riktignok danne meg et bilde av alle bidragene og så raskt gjennom alle i thumbnail-format. Et fotografi vekket oppmerksomheten min straks. Jeg forstørret det.

Mius pinhole selvportrett i er et sorthvitt fotografi tatt med hjemmelaget pinhole kamera. Mot skogens bakteppe lener kvinneskikkelsen seg mot kamera. Ansiktet er utydelig, spøkelsesaktig, et resultat av den lange lukkertiden. Skogens konturer er noe klarere, men også de mørke trestammene blør litt ut mot den utbrente hvite himmelen. Det er et veldig vakkert fotografi.

Jeg gikk samvittighetsfullt gjennom alle de andre bidragene. Det var mye fint her. Forrige måneds trafotalent (Snella) har også denne måneden lagt opp noen veldig gode fotografier. Det samme har Eivind Hansen. For å trekke frem noen.

Men etter gjennomgangen var jeg ikke i tvil. Månedens trafotalent måtte bli Miu med pinhole selvportrett i. Bildet får meg til å tenke på et intervju med David Lynch der han fortalte om at han tok sine første skritt fra maler til regissør da han følte at et av maleriene hans trengte ørlite bevegelse. I Mius bilde fokuseres blikket mitt naturlig på det sentralt plasserte kvinneansiktet som er fastlåst i bevegelse. Til venstre for henne skaper en hekk et herlig forstyrrende sort felt som gjør at komposisjonen ikke føles konstruert. Dersom jeg skulle tvinges til å lese noe inn i fotografiet, så må det være at det får meg til å tenke på alt det et fotografi ikke evner å holde fast. Det faktum at et hvert bilde bare kan tas en gang, og at det på sett og vis er en annen som fotograferes hver gang man fotograferer samme person - litt eldre, litt annerledes. Det er som om Mius selvportrett påpeker dette med sitt uklare, men ekspressive uttrykk. Som om det sier: dette ansiktet finnes ikke mer.

Gratulerer Miu - du er månedens talent.

…Og til dere andre: fortsett å være vanskelige!

August B. Hansen

Trafotalentet for juli måned har jeg valgt til å bli Snella med “Selvportrett”. Helheten i bildet. komposisjon, og ikke minst dette uttrykket. Dette uttrykket som man kan tenke og fundere på i timevis. Så mange spørsmål som trekker meg dypere inn. Den svarte overdelen som står til stripen rett bak. Mønstrene på veggen som er plassert slik at de hjelper helheten, skyggen uten profil. (skyggeprofil ville vært ødeleggende) stillheten i bildet. De lettere diffuse skyggene fra bladene, naturen, som en kontrast til den mer konservative og strenge hårfrisyren, som egentlig ikke er så streng, og den svarte overdelen. Fanget? Fri? Midt i mellom?

For meg er dette et bilde fullt av følelser - det gjør seg godt for øynene og vokser jo mer man ser. Eneste jeg har å utsette på det, er den svarte, lille “skyggen” nede i høyre hjørnet. Den bryter litt av roen, lager litt kaos i renheten, men det er bare en bagatell. Som jeg sa tidligere, vi opplever alt forskjellig.

Jeg ser at du ikke bevisst har tenkt symbolikk, men fokusert på tanker og følelser. Noe av det spesielle med selvportrett er jo nettopp at man ofte gir seg hen, gir andre innblikk i livet sitt, tankene sine - utsetter seg for analyse. Symbolikk kan oppstå ubevisst.

Gratulerer

Espen Mork Dahl

Månedens talent på Trafo er sunnivastorebo. Jeg har valgt Sunniva på grund af hendes tekst Stripe, som er et sjældent vellykket, enkelt, men langt fra banalt og, ja, også sjovt (gøy!) digt.

Den danske digter Per Højholt, som var en vigtig forfatter i Danmark i de formeksperimenterende 1960’ere, og som har været en målestok og inspiration for mange yngre forfattere i Danmark siden, fortalte engang i et interview, at han i en periode havde en – ja vel nærmest neurotisk – vilje til eller et behov for, at hans digte grafisk skulle ligne en snøvs set fra siden. Snøvsen er en fjollet (tullete) etfodet/klumpfodet skabning fra en dansk børnebog, den har en lidt udbulende mave og spids næse, strikket tophue og et langt strikket halstørklæde. Sunnivas digt Stripe, har lige præcis konturerne af sådan en snøvs set fra siden. Det ville Per Højholt have elsket og fniset af, hvis han stadig havde levet! (Højholt havde en fnisende latter).

Anyway, Stripe er et cool konkretdigt. Det står der på skærmen/arket med maven fremme og er dejligt at se på. Sunniva har tjek på virkemidlerne og tematikken her, form og indhold hænger helt sammen, som også junis gæstementor Thomas Torjussen har bemærket i en kommentar. Digtets opbygning kan vel nærmest karakteriseres som en lyrisk syllogisme, en logisk slutning eller argumentation med to præmisser og en konklusion. De to første strofer præsenterer erfaringer (præmisser: striben er der, hvis jeg sidder længe + den forsvinder igen, hvis der går lang tid, før jeg sætter mig igen), og hvis disse erfaringer er et tegn på fedme (konklusionen), bliver jeget stående, så det ikke får striber over maven under brysterne. Det jeg, der taler, er vel det fedmeforskrækkede, snøvslignende digt! Det forfængelige digt! Det kunne også være forfatteren, der er jeget (poetry is not fiction, siger bl.a. den fransk digter Jacques Roubaud), men jeg vælger, at læse det sådan, at jeget er det stående digt.

Der er så vældig meget jeg i poesi. Der er så mange digtere, der tror, at poesi skal bekræfte jeg. Jeg tror, det er en god idé, hvis poesien kan anfægte vores fornemmelse og forståelse af jeg i stedet for at bekræfte den. Konkretpoesien har historisk forsøgt at fjerne sig fra centrallyrikkens inderlige position, har forsøgt at undgå digterjegets indlevelse. Men så har vi nu et konkretdigt her, hvor digtet selv taler som jeg, helt centrallyrisk, og digtet er oven i købet forfængeligt og selvoptaget, ligesom i øvrigt de fleste af os læsere i dette moderne og sunde liv. Sikke en fin ironi! Stripe er enkelt og elegant, men faktisk også komplekst og klogt, vil jeg mene, derfor har jeg valgt, at Sunniva Storebø skal være månedens talent i juni.

Sunnivas digt Prøv har jeg også lagt mærke til, også i dette digt spiller formelle valg godt sammen med indholdet, og titlen er interessant og heftig. Ellers vil jeg fremhæve fotografiet maybe soon af miu. Jeg kan godt lide det fine forhold mellem vinduesrammernes hårde og vandrette linjer, baggrundens ligeledes vandrette skygge og gardinets lodrette og bløde folder. Det er et flot grid! Et sidste thumbs up går til gollfor akvarellen jeg trodde mig vara beskyddad – jeg synes, ansigtet er karakterfuldt og skarpt tegnet, blikket er udtryksfuldt. Den tydelige streg i tegningen af ansigtet står smukt til den vandfarveudflydende baggrund. Farvesammensætningen er jeg også glad for.

I det hele taget har det været en fornøjelse at kigge med på Trafo fra Danmark, hvor jeg bor et par måneder endnu, inden jeg flytter til Norge et år med min familie. Tak for værkerne i juni, bliv ved med at lægge tekster, billeder, musik og film op på sitet, bliv ved med at dele jeres interesse og engagement i kunst – Trafo er et fantastisk sted, som bl.a. har inspireret Danmarks Radio (DR) til at oprette siden Ung Kunst, som jeg har været mentor på i et halvt år nu. Tak for den inspiration (-: Hurra!

Bedste hilsner
Mads Eslund, dansk forfatter og lærer på Skrivelinjen på Testrup Højskole ved Aarhus.

Det er, selvfølgelig, vanskelig å kåre bare ett verk på tvers av alle uttrykksformene som legges ut her på Trafo. I mai måned er det lagt ut musikk, tegninger, malerier, fotografier, dikt, kortprosa og verker som kombinerer elementer fra flere av disse. Man kunne godt si at det er litt urettferdig at disse skal måles opp mot hverandre, for hvordan kan man si at en sang er bedre eller dårligere enn et bilde? Hvordan veier man et dikt opp mot et fotografi? Man må bare stole på magefølelsen, og det er det jeg har gjort etter som jeg har gått gjennom månedens bidrag for å finne det jeg synes er aller, aller best. Og det var ikke helt enkelt, for sannelig legger dere ut mange fine ting, dere som er bidragsytere her.

Men jeg får bare kåre én vinner, og denne gangen ble det teksten «tre typer poesi» av veto.

Det er ett kort dikt i tre nummererte deler, der nummereringen fiffig nok teller nedover i stedet for oppover. Det første leddet (som altså har nummeret 3) beskriver en far som har sluttet å røyke, men som nå begynner igjen. I det andre leddet undrer fortelleren seg over navnet på (det vi må anta er) morens krefttype, og her settes umiddelbart leserens fantasi i sving for å (gjen-)skape de skjulte forbindelseslinjene mellom disse to leddene. Det tredje og siste leddet, nummer 1, tar et skritt tilbake, så å si, jeg-stemmen forteller oss at han eller hun ikke er i stand til å gjøre dette om til poesi. Over det hele ligger tittelen, som fort blir til et slags spørsmål: er dette poesi? Hva slags type poesi er det? Er det virkelig tre ulike typer poesi i dette diktet? Jeg liker måten veto bruker ulike elementer og nivåer på en særdeles effektiv måte for å skape en fortettet stemning, og aktivt inviterer leserens til å ta i bruk sine medskapende og medfølende evner, samtidig som døren ikke åpnes helt. Spillet mellom det autentiske (for jeg spør meg selv helt automatisk: er dette sant?) og det dikteriske er også veldig interessant. Dette er rett og slett en usedvanlig god tekst, komplett og ferdig i seg selv, og derfor måtte det også bli månedens TrafoTalent.

Til slutt har jeg lyst til å gi hederlig omtale til et par andre bidragsytere i mai. Miu tar flotte fotografier, særlig likte jeg serien «rester i», og taudalpoi lager mange interessante bilder ved hjelp av ulike teknikker, spesielt falt jeg for «gode gamle freud» og «politi & hund & vold.»

Takk til alle dere som har lagt ut bidrag i mai – og lykke til videre, alle sammen.

Ola Jostein Jørgensen, 2013

Veldig hyggelig at jeg får æren av å kåre månedens Trafo Talent:) Og selv om det er en fornøyelig oppgave, er det ikke lett å velge ut ett bilde eller ett talent, når det er så mange bra og varierte bidrag.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for at vinneren skulle være et av Kjartan90 sine verk, men så er det jo regelen om at vinneren må være mellom 16-22 år, så da kan jeg kun gi ham hederlig omtale og si at jeg er imponert over både skulpturene og tegningene hans og likte veldig godt Flying landscape og Soldier fra ham.

I tillegg har jeg kommet frem til at jeg vil gi Veto hedelig omtale for den lille teksten Jesus døde, med referansen til Patti Smith og som er en “casual” og humoristisk liten perle.

En annen tekst som jeg vil nevne er den misantropiske Dråpen av Klavo, som tar pulsen på tidsånden og benevner hvordan vi mennesker har fjernet oss fra naturen og på veien har mistet noe viktig og samtidig bygget opp et ubehag mot medmennesker.

Generelt er det veldig interessant å se hvordan nesten hele april er preget av en stil eller tema; det er tydelig å se hvor stor påvirkning populærkulturen har på hva folk tegner og generelt skaper. Serier som Game of Thrones og filmer som Hobbiten, har satt tydelige preg. Jeg er selv fan av Manga som “Akira” og “Ghost in a shell”, elsker bøkene som Game of Thrones er basert på, og tv-serien er også ok, og Ringenes Herre og Hobbiten er fantastiske både som bøker og filmer.

MEN så til det aller viktigste: den jeg endte opp med å vege som månedens Trafotalent i april 2013! Vinneren er Taudalpoi med verket Jonatan på Tuben. Bildet er friskt, lekent og mestrer kombinasjonen av det digitale og analoge. Jonatan sitter henslengt på t-banen, eller tuben. Men jeg leser også bruken av tuben i tittelen som en referanse til maletuben, eller for å trekke det enda lenger, på limtuben. Noe den psykedeliske fargebruken i bildet kan underbygge. Jeg har sett på de andre bildene til Taudalpoi også, og må si at jeg synes han helt klart er inne på noe spennende når han blander det abstrakte med det realistiske. Så jeg vil at valget av Jonatan på tuben skal inspirere ham til å fortsette med denne lekne kombinasjonen.

Gratulerer og lykke til videre!

Josefine Lyche, 2013

Takk til alle dere som gir av dere selv og gir meg muligheten til å møte så mange sterke og ulike uttrykk! Etter flere runder har jeg likevel bestemt meg for at månedens TrafoTalent denne runden, må bli ”Ikke Grin” av Goll.
Dette er et utrolig spennende bilde som spenner ut i mange retninger og åpner for et større rom mellom seg selv og tilskueren.

Det første jeg opplever, er en sterk tilstedeværelse av personen i bildet. Er det en kvinne? Eller kanskje en mann? Jeg kan ikke være helt sikkert. Men blikket er så konkret og intenst, at jeg tvinges til å møte det, være akkurat her og nå i denne kontakten. På samme tid er blikket også tvetydig. Ved første øyekast, tenker jeg at det jeg ser er redsel og blygsel, men når jeg holder blikket lenger, så blir jeg usikker på om det faktisk er et forsøk på å forføre, spesielt i det øyet som nesten skjules.
Bilder innlemmer meg i en spennende dynamikk mellom det utadvendte og det innadvendte, det konkrete og det flytende. På den ene siden holder dette mennesket meg fast med blikket, et blikk som henvender seg direkte til meg, freidig, nysgjerrig, samtidig som det er redd for å møte meg. Men på den annen side viser kroppsspråket at dette mennesket egentlig vil skjule seg, dekke seg til og kanskje trekke seg inn i seg selv.
(bilde 1168)
Selv om blikket og ansiktet er konkret, så er kroppen likevel svevende, i fosterstilling, som i vann eller utenfor tid og rom i vektløs tilstand. Også den tynne linen som springer ut av håret, er en forlengelse av det, eller kanskje bare går gjennom håret, gir klare assosiasjoner til navlestrenger, en livline, som til tross for at den er tynn og bølgete, er det eneste faste holdepunkt, som gjør at hun/han er knyttet til noe større enn seg selv, og som gir liv, ikke minst.

Det er også interessant at dette mennesket flyter, eller svever, i et rom som ellers er konkret, med vegger og hjørner som i en verden utenfor livmoren. På mange måter virker mennesket adskilt fra dette rommet, det lyse mot den mørke bakgrunnen, som om hun/han vender seg mot lyset fra en dør som nettopp har åpnet seg og treffer bare kroppen, samtidig som foten og benet, ser ut til å gradvis bli en del av veggen bak og forsvinne inn i den. Noe igjen som gir følelsen av å ville vende seg mot den åpne døren, den nye muligheten, blikket som ser, samtidig som han/hun henger fast i det rommet som allerede finnes, det rommet som er opprinnelsen og bakgrunnen.

Til slutt vil jeg nevne at også tittelen, ga en ekstra dimensjon for meg til dette bildet. ”Ikke grin”. Hvem er det som ikke skal grine? Er det dette mennesket som svever rundt i et åpent, men konkret rom, som kjenner frykt og/eller nysgjerrighet og vender seg inn i seg selv, men likevel prøver å vende seg mot noe nytt? Eller er det meg, tilskueren, som observerer dette sårbare voksne mennesket i fosterstilling, som ber om min tilstedeværelse, samtidig som jeg blir oppfordret til ikke å uttrykke sorg. Ved å skape uvisshet rundt dette, åpner bildet for enda en dialog mellom meg og bildet. Hvem snakker til hvem? Det finnes et større rom mellom oss i kommunikasjonen og det finnes en gåte uten svar.
Det kan jeg like.

Gratulerer til månedens trafotalent!

Lilja Ingolfsdottir

P.s. Vil også gi hederlig omtale til ”Regnrom” for bilder med kraft, bevegelse og spennende komposisjon og sammenstilling av de to bildene og teksten ”Ukonvensjonell” for et drivende, poetisk og forløsende språk!

Det har vært spennende å få lov til å kåre månedens TrafoTalent for februar. Til å begynne med stod det mellom “Mr Kråke” og “Bursdag” av fiolina og “Veier ingenting” og “Men dette er ikke en film” av Jennymis.

Begge tegningene av fiolina bar preg av profesjonalitet. Med en fin balanse mellom en sikker strek og et skisseaktig preg, utmerket disse seg som gode illustrasjoner. Veier ingenting av Jennymis var et fint fotografi med flott lys, og jeg likte måten regnet var fanget på. Men det var allikevel Men dette er ikke en film av Jennymis som skilte seg ut ved at tittel, bilde, sammen med det referensielle fra kunsthistorien, vekket en nysgjerrighet.

Fotografiet av Jennymis har tittelen Men dette er ikke en film. Vi ser øvre halvdel av et hode fra midt på nesen og opp. To øyne ser rett på oss.

Ut fra komposisjonen i bildet er det helt tydelig at blikket og øynene er det som er det viktige i fotografiet. Øynene og blikket er jo ofte sett på som sjelens speil. Blikket i fotografiet oppleves som konfronterende. Det er som om blikket fra personen i fotografiet vender blikket videre inn i oss selv som tilskuere. Som tilskuer opplever jeg å måtte tenke over mine svar til påstanden; Men dette er ikke en film.

Tittelen Men dette er ikke en film viser tilbake på kunsthistorien til Rene Magritte sitt kjente maleri av en pipe med sitat, Ceci n’est pas une pipe. Magritte ble ved en anledning spurt om dette ikke var en pipe? Hvorpå han svarte; selvfølgelig er det ikke noen pipe, bare prøv å fyll den med tobakk. Tittelen Men dette er ikke en film får oss til å stille oss selv mange spørsmål, der i blant hva er virkeligheten?

For meg danner dette mange assosiasjonsrekker. Fotografi er jo ikke det samme som film, men den uskarpe bakgrunnen mot den skarpe frontfiguren og det lange smale utsnittet minner om et stillbilde fra en film. Tittelen sammen med fotografiet danner igjen assosiasjoner mellom film og virkelighet. Ikke minst lurer jeg på hva det er personen i bildet vil frem til; hva er det som ikke er en film?

Fotografiet sammen med tittelen utgjør en kommuniserende helhet. Jeg syntes det er bra at hun bruker elementer fra kunsthistorien, og ikke minst at hun evner å få oss til å undre over spørsmål som tilskuerne må ta stilling til i seg selv.

Gratulerer som månedens TrafoTalent, og lykke til videre!

Siri Sandersen

Det er en glede å få muligheten til å kåre TrafoTalentet for januar. Etter å ha tatt flere runder så kom jeg til at det var særlig ett bidrag som gjorde noe med meg. Fotografiet “To” av Lynx har mange gode kvaliteter som gjør den til min favoritt.

Fotografi er litt som tegning i at det handler om å se ting rundt oss på en ny måte. Mange går sikkert rett forbi en slik vegg uten å tenke at det er noe som burde fotograferes. Hva kan vel en murvegg gi oss av meningsinnhold som er verdt å dokumentere? Svaret er en hel masse! Bildet har en stram komposisjon som leder vårt blikk i ulike retninger og på den måten hjelper oss å danne en slags meningsfull historie i et tomt og tilsynelatende helt meningsløst motiv.

Komposisjonen fungerer nærmest perfekt. Taket med den varme rødfargen skjærer fint med den grå himmelen. Selve bygget har en masse detaljer i de mange mursteinene som med en gang peker på et bygg med masse historie. Det hvite vinduet nederst (plassert perfekt litt til venstre for midten av nedre del) viser oss ikke noe av innsiden av bygget. Dette skaper en nysgjerrighet. Hvem er det som bor der? Hvordan ser livene deres ut?

Andre detaljer jeg liker er den mystiske røde flekken i høyre hjørnet og de to spinkle trærene. Disse detaljene forsterker byggets organiske preg og har noe malerisk ved seg.”To” er på mange måter et ganske melankolsk bilde som veksler mellom noe kaldt og noe varmt. Det ligger et speningsmoment i nettopp at vi ikke vet helt sikkert hva det er vi ser på. Jeg håper Lynx vil fortsette å utforske motiver som tilsynelatende ingen andre har lagt merke til. Få oss til å stoppe opp så vi ser noe av alt det vi går glipp av i våre hektiske liv.

Lykke til videre og gratulerer!

Asbjørn Hollerud