Trafotalent

Den mørkaste månaden av året blir lyst opp av eit økolitterært stjerneskot.

Men så kom kulda. Snøen kom. Det blei kvit jul. Men eg tar det ikkje lenger for gitt. Klimaendringar trugar menneskeheita. Kan kunst snu endringar til det positive? Kan du, som kunstnar, redde verda? Det finnst dyktige, etablerte kunstnarar som trur det, og brukar heile arbeidstida si til det. Forfattarar som Brit Bildøen har ein «miljøhelt» som protagonist (Adam Hiorts veg). Espen Stueland skriv essayistisk og historisk-kritisk om folk vs. natur, Kristoffer Flensmark skriv frå synsvinkelen til ein bjørn (Stilla en bjørn), mens Angela Rawlings lagar eit «dyrisk språk» (i t.d. Nord). På kvar sine måtar gir dei språk til miljøet, eller lagar eit språk for miljø.

Men endeleg kom nyttårsstormen.

Så no ser eg mot dei som prøver å gi eit språk for miljø. Nokre av dei brukar språket polemisk eller retorisk, til å ytre meiningar; moralisere. Sjølv blir eg lettast rørt og påverka av kunst som ikkje vil prakke på meg ei meining. kanskje jeg skal holde pusten er eit døme på god økolitteratur. Ming Unn koplar menneske til miljøet. Ho koplar eit «jeg» til havet, og pust til sjødjupet. Mellom «jeg» og miljøet er kroppen. «Jeg» opplever sin eigen kropp i møte med eit medmenneskes kropp. Her er eit «jeg» som vender seg mot eit «du». «Du» er tilsynelatande tilstades, men også distansert. Det som går opp, er forholdet mellom kropp og hav. Diktaren rekvisittane som blir brukt: øyre, knehase, kragebein, neglar, porar, auge: Diktaren teiknar opp ein «punkt - til - punkt» - teikning, som ein som lesar fyller ut. Det lagar bildet av ein kropp. Det siste punktet på teikninga er auget, som opnar seg opp til eit hav. Det absurde elementet til trass: Diktet har eit konkret nivå. Det konkrete nivået gir meining nok. Men ein kan også gå under huda på språket. Ein kan leike seg med tanken på det som ikkje går opp, som vink til å legge øyrene attover, å leggje seg flat, og auger som sym over. Legger «jeg» seg bak nokon sitt øyre, skriv ho seg inn bak eit øyre, eller legg ho seg flat? Kven underkastar seg kven?

Ein kan lese diktet frå eit feministisk synspunkt. Ein kan sjå diktet i perspektiv av ein kulturhistorie der kvinner har undergrave eigen integritet og har utsletta seg sjølv. Ein kan lese diktet antiantroposofisk; frå ein stad der menneskets posisjon og viktigheit blir tona ned. Eit «jeg» gjer seg liten: Jeget legg seg bak eit øyre, i ei knehase, under neglane. Tilslutt er «jeg» så smått at det kryp inn i auget til «deg». Det gjer «du» til eit hav, til ein gud. «Jeg» utsletter tilsynelatande seg sjølv. Men gjer «jeg» det for kjærleiken? Eller for miljøet?

Ein altså lese diktet økolitterært. Det kan vere ei smertefull påminning om at bio - og økosystem klarar seg utmerkt utan menneske. Men menneske klarar seg ikkje lenge om balansen på kloden blir skipla. Skulle vi miste biene, skulle pollinering stoppe, då stoppar næringskjedene som vi føder av.

Eg anar ikkje om Ming Unn hadde som intensjon å berøre slike tema. jeg skal holde pusten kan vere av dei dikta som er større enn seg sjølv. Dikt er gjerne klokare enn diktarar.
Difor er det vel at nokre diktarar diktar. Andre diktarar skriv sanninga.
Dei skildre det å vere menneske. Dei søkjer det å skildre dette livet på mest muleg presist vis.
Nokre diktarar er som prosaistar: Dei vil fortelje ei historie. Men fordi dei vel eit særleg kresent språk og ei særleg form:
Fordi dei bryt setningar opp
og fordi dei har ujamn høgremarg
så blir teksten kalla dikt og ikkje prosa.
Nokre diktarar fortel
liksom ubetydelege historiar:
Fortel utan plot eller dramatikk
fortel kva som helst
men gjer det med eit best muleg språk.
Og kva er eit godt språk.
Nokre diktarar sitt språk er godt
fordi det kjennest ekte og genuint. Ein høyrer stemma til diktaren,
og kjenner at det blir fortalt rett frå hjartet.
Andre sine diktarar sitt språk er godt fordi det syng.
Og så er det dei som lagar nye ord. Dei samanstiller ord på overrumplande og uføreseielege måtar. Språket blir nytt. Verda blir nytt. Og tankegangen vår blir ny.
kanskje jeg skal holde pusten gjer fleire av desse tinga. Ming Unn fortel ei historie, og lagar, med historia, eitt bilde. Det er både eit narrativ, og eit einskild poetisk nedslag. Språket kjennest naturleg og ikkje tvunge. Språket distraherer ikkje.

Eg kårar kanskje jeg skal holde pusten til det beste verket frå desember fordi det er viktig. Men det er også god kunst, er godt handtverk og er både leiande, talande, bestemt - men ope og absurd.

Mette Karlsvik

Ikke lett for meg å velge denne gangen. Det har blitt lagt ut mange personlige arbeider som har fortjent til å bli tatt på alvor, og flere talent- kandidater kom til syne. Det var også imponerende å se hvor produktiv noen av dere har vært, som for eks. nok en gang taudalpoi med sine kollasjer. Signe Eide begeistret meg med sin nydelige stemme ved låten «Who Will». Jeg snublet over Christoffer Vatlands utblåsning «Til kapitalen» og undret meg over den unge Silje Rasmussen Sandnes film «Snap-HD». Og jeg må si at dere har vært heldige ved å ha hatt mangsidige Nils Petter Mørland her inne, som gjestementor, som imponerte gjennom kloke og kompetente tilbakemeldinger på mange av deres arbeider.

Månedens trafo-talent med teksten «En dag velger jeg te» får være Teuta Dibrani som klarte å lokke meg inn i sine fortellinger, tankeganger og betraktninger. Jeg liker hvordan du tar meg med på din reise ved å krysse broer og ved å bytte perspektiv. Den begynner med forsøket om å komme i kontakt med noen ved bruk av empati, gjennom å tilby te som tema, som en mulig bro til vennskap. Vi havner på kaffe isteden. Smak, opplevelse. Kontemplasjoner, metaforer for egenskaper og ønsker. Du tar inn kaffens perspektiv, smelter sammen med den, tar oss med i dette rommet, karakteriserer det og deg selv, for å så la det handle om kontakt igjen, om motstand og om anstrengelsen dette innebærer.

Jeg foretrekker selv te, men begynner denne gangen gjerne med kaffe.

André Tribbensee

Det som fanger meg er den subtile blandinga av uttrykk: helheten.
Jeg lurer på hva som er virkelig og hva som er illusjon, og disse nivåene i bildet gjør meg urolig og nysgjerrig.

Jeg skjønner ikke helt åssen han har gjort det, jeg har som Terje sier også en sterk følelse av å ha sett det før, samtidig ikke. Jeg opplever det som en film eller en tekst: et uttrykk som strekker seg lenger i tid, og det er ganske stilig når et stillbilde har den effekten.

Komposisjonen er så direkte og kul – tenke seg til å plassere synderen midt i bildet, gitt! Kontrastene mellom det skarpe og det uskarpe gjør at jeg ser det som fotografen vil at jeg skal se – det styrer blikket mitt mot det som er et utrolig sterkt hovedmotiv.
Samtidig blir jeg innmari nysgjerrig og må lene meg nærmere: hva er det med hendene, det gule i bakgrunnen, grunnen han står på, fargebruken?

Det er urovekkende, men samtidig klart, og det er tvetydig og samtidig tydelig.
Det står som ei påle!

Jeg har valgt ut ett talent som jeg synes markerer seg positivt i september på Trafo.
Det er mange andre her som også viser flotte arbeider, men jeg vil konstentrere meg om JHH, på 19 år med verket “friends with benefits”

JHH har et sterkt og ekspressivt uttrykk i stort sett alle sine arbeider. J behersker ulike teknikker, og viser en moden evne til å kombninere disse på en leken og interessert måte, som vekker min interesse som tilskuer. Arbeidene til J forteller rare og åpne historier det ikke alltid er lett å få tak på. Dette er en styrke, og gir tilskueren mange muligheter for tolkning.

Enkelte av arbeidene, kanskje spesielt collage-uttrykkene, tenderer mot å bli nesten litt for trendy, men dette trenger ikke å være en svakhet. De fanger opp en tidsånd, men mangler likevel ikke personlighet. Det er mye humor i arbeidene, og titlene er med på å utvide verkene i nye retninger.

Min favoritt blant arbeidene er altså “friends with benefits”. Her er det uventede påfunn og humor, som trigger fantasien. Hvem er disse formelle folkene, et pyntet ektepar med utsikt til mørk skog midt i fjeset. Visuelt er verket spisset og fargesterkt med harde kanter. Det har en uferdig kvalitet som balanserer godt mot vintage-preget.

Jeg anbefaler J å fortsette med sin friske og uredde lek med teknikker og uttrykk, men passe seg bittelitt for å bli veldig oppslukt av trender.

-Tiril Valeur

Trafotalent for august er Føniks av Ellen H. Dette er en svært billedlig tekst, nesten en slags kontinuerlig analogi med dobbeltbetydninger som holder hele veien.

Det som fikk meg til å velge nettopp denne teksten var at jeg måtte lese den et par ganger før jeg fikk tak i alle disse dobbeltbetydningene, selv om tittelen avslører dem direkte hvis man er kjent med myten Fugl Føniks. Denne analogien er velbrukt i poesi og kunst, og det kunne fort falt gjennom hvis det ikke hadde vært for at diktet har en skittenhet og en råskap som tar den ut av mytologien og inn i det nære.

Kontrasten mellom egyptisk mytologi og en fest er sterk, det er også koblingene mellom det mytiske og det realistiske i skildringene av å bli gjenfødt. Diktet skildrer en rus, det hverken dømmer eller forherliger den, bare beskriver en hendelse der jeg-personen går igjennom en voldsom prosess. Diktet er livsbejaende, kanskje til og med det man kan kalle dionysisk hvis man skal dra på litt ekstra.

At et så voldsomt dikt har kun små bokstaver er også en fin detalj.

Jørgen Skjulstad

Trafotalent for juli er Verft med bidraget ‘Mitt Ungdom’. Det todelte motivet presenterer en virtuell 3D-modell ved siden av en 3D-printet leireskulptur. Ettersom en virtuell form kan vendes og roteres fritt i modelleringsprogrammet, forholder man seg gjerne til mange av de samme estetiske og formmessige prinsippene som ellers er gjeldende for utformingen av en fysisk skulptur. Selv en virtuell skulptur i Blender må fungere i 360 grader.

Mitt første og eneste møte med ‘verfts’ skulptur er dette bildet, som på grunn av todelingen fremstår som noe mer enn en dokumentasjon av en ferdig skulptur. Todelingen gjør at man som tilskuer inviteres inn i prosessen. Når man får anledning til å sammenligne de to versjonene ved siden av hverandre, skjer det noe. Den virtuelle formen gjøres til noe mer enn bare et verktøy. Plassert ved siden av leireskulpturen får den også en egenverdi. Dette får meg til å lure på hvordan resultatet hadde fremstått om prosessen hadde gått den andre veien, fra leireskulptur til virtuell skulptur. Kanskje er dette et prosjekt som godt kan utforskes begge veier?

Ved å benytte leire gjøres den ellers presise 3D-printingprosessen mer uforutsigbar. Til gjengjeld får man et mer organisk resultat. Avstanden blir dermed større fra modell til ferdig resultat. På grunn av skulpturens størrelse har den virtuelle modellen blitt printet ut stykkevis. På den ferdige skulpturen kan man tydelig se sprekkene mellom de forskjellige delene, og hvordan de bryter med de horisontale linjene som er igjen etter printingprosessen. Materialvalget har også skapt et litt røffere uttrykk. Slik fremstår skulpturen mer som et kreativt eksperiment enn et forsøk på å lage noe symmetrisk og sterilt og salgbart.

Et annet interessant aspekt er hvordan todelingen minner oss på at alt vi får oppleve (her og nå iallfall) er en todimensjonal framstilling av en fysisk skulptur og en virtuell skulptur. Hvis tilskueren ser bort fra sin romlige erfaring og betrakter bildet isolert sett, er det da mulig å si at den ene delen av motivet er mer skulpturell enn den andre? Blir de ikke da to sidestilte former som ligner på hverandre? Begge formene ofrer noe idet de blir en del av den samme billedflaten. Man kan ikke gå rundt leireskulpturen, det er åpenbart, men man kan heller ikke rotere den digitale versjonen. Det er i stor grad den estetiske og romlige erfaringen vår som gjør at vi skiller den ene formen fra den andre. Dette er noe av det som gjør verfts verk så spennende: Det utfordrer tilskueren til å ta denne erfaringen opp til vurdering og reflektere over skulpturbegrepet. Slik sett føyer verket seg også inn i en kunsttradisjon hvor man stadig oppfordres til å stille spørsmål til skulpturens egenverdi som objekt.

Jeg synes det er spennende hvordan dette prosjektet utforsker forholdet mellom det mekaniske og organiske, både i prosess og i uttrykk. Det er bare å håpe på at verft fortsetter å eksperimentere videre.

Petter Solberg

Med Radiumhospitalet tar stinefriis meg rett inn sansenes verden, hvor jeg selv erfarer det. Jeg sitter der selv og erindrer lukta, forsøker å fremkalle den. Jeg sitter der selv med tunga ute av kjeften for å kjenne på hvordan min tunge møter lufta.

Språket er så saftig, det treffer noe i våre felles barometre av erfaringer. Med den tilstanden jeg settes i kommer menneskets skjørhet til syne. Syke mennesker, syke barn. Smerte og fortvilelse.

Samtidig lettes det hele med de noe absurde krumspringene som “soggy pizza”, at tunga blir ru i møte med lufta og at sigarettlukten passerer til venstre før den forsvinner. Det skaper en viss distanse til det vonde, å forestille seg dette, inntil vi er midt i alvoret igjen der tunga er tørr og tung, og veggene er fylt av hundrede av hakk som små fingre kan synke ned i. Og det hele er en del av det samme bildet, denne sanselighetens vandring som vi tas med på. Dette fine grepet gjør det mer fordøyelig å forholde seg til det tunge og vonde som sykdom, smerte og død er.

Det er gjenkjennbart på en treffende måte, jeg rives med. Gratulerer!

Solveig Syversen

Mai er den frenetiske månaden før sommaren breier seg ut, månaden med eksamen og syrinbløming, heilagdagar, lesedagar, lange lyse kveldar. Kva er betre enn eit bittersøtt kjærleiksdikt i slike tider?

Marengslepper er kåra til trafotalent for mai månad, med bidraget du heng igjen.

Det er ein kort, klar og presis lyrisk tekst. Med enkle verkemiddel får marengslepper fram korleis minnet av ein person sit att i kropp, klede og omgjevnader. Ein kan vaska og rydda og reinska, men noko er umogleg å fjerna – som ein raudvinsflekk på eit lyst plagg. Og her kjem det bittersøte inn, for eg-et i teksten vil ikkje kvitta seg heilt med du-et. Den kvite genseren finst, med flekk, sjølv om han aldri blir teken fram og brukt.

Den varsame bruken av gjentaking i første strofe (huda mi/klea mine/tankane mine) skapar trykk i teksten. Den korte andrestrofa viser sorgarbeidet, vaskearbeidet. Den tredje og siste strofa er forsonande, men viser også at det finst ein rest som ikkje let seg fjerna heilt og som eg-et ikkje ønskjer å kvitta seg med når alt kjem til alt.

Fint, trist og lett gjenkjenneleg!

Ingrid Z. Aanestad

Aprils trafotalent er veto. Hun er 21 år gammel og har stort sett lagt ut dikt og korte tekster på trafo. I april la hun ut et kort dikt, eller en korttekst, som heter “å ta gode livsvalg”.

Tittelen på diktet er overbyggende; selve diktet er en mor som snakker til sin datter. Moren sier til dattera at hun ikke er bekymret for henne lenger nå som hun har sluttet å gå i svart, og begynt å gå i grønt og hvitt. Det er lillebroren hennes hun nå er bekymret for. Moren kan se på datterens klesvalg at hun har blitt mer voksen og moden nok til å ta egne valg og stå på egne bein.

Innholdet i diktet virker velkjent, men det er måten diktet er skrevet på som er spennende. Dikteren tar på seg morens formanende stemme, stiliserer den og lar den bli en litterær stemme. Dermed får diktet en almenngyldig klang; vi har alle hatt bekymrede mødre som kunne ha sagt noe som dette, litt som i Hal Sirowitz’ diktsamling “sa mor”.

Det er også en distanse i diktet; gjennom å stilisere morens stemme og referere hva moren sier, tar dattera ordet og lar morens formanende bekymringer bli noe hun selv ikke tar del i, hun refererer det kun. Datteras selvstendighet og integritet har vært der hele tiden, moren har bare ikke kunnet anerkjenne dette før nå når dattera viser ytre tegn til å bli mer moden, som å kle seg i noe annet enn svart.

Det er en frisk og knapp tone i dette diktet. Det gjør at det sitter! Diktet har snert, ironi, humor. Jeg kunne godt hatt en hel serie med morens formaninger til sin datter!

Mirjam Kristensen

Det bidraget som fikk meg til å klikke meg tilbake om igjen og om igjen var arienshibani sitt bilde Hotellrom. Bildet er (i mine øyne) ikke bare estetisk vakkert, men jo fler ganger jeg så på bilder, jo fler spørsmål sitter jeg igjen med. I en sosialt digitalisert verden der vi gjennom ansiktet viser hverandre hvem vi er (eller vil være) der ansiktstrekk og mimikk er vår personlighet, vår seksualitet og vårt image, er personen på bildet en “ikke-person”; det eneste vi kan se klart er fremre del av leggene. Det skimtes en hånd i mørket, men fokuset er på området fra knærne til anklene. Rembrandt og flere av de gamle mesterne brukte aktivt teknikken med å mørklegge store deler av sine bilder for å kunne lyssette detaljer og dermed få frem det de mente var viktig på bildet. På Hotellrom måtte jeg spørre meg selv om ikke samme teknikk var brukt og i så tilfelle om ikke meningen er det motsatte. Øynene våre draes nå engang automatisk mot det som er opplyst, så leggene vil nødvendigvis være det første man ser. Men etter en stund, derimot, begynner øyenene å venne seg til mørket og lete seg frem til det vi ikke kan se og det vi kun delvis kan skimte.

I mørket var det hint av andre kroppsdeler, klesplagg, detaljer i underlaget. Og ettersom mennesket er nysgjerrig av natur dukket det for min del opp flere spørsmål om mennesket i mørket. Hvem er hun, eller er det en han? Hvor er personen i verden, hvorfor og ønsker personen å være der? Er de flere i mørket? Gir mørket trygghet, et sted å unnslippe verden rundt, eller er de ikke bevisst at de ligger i et halvt opplyst rom? Og dermed kunne jeg lage meg en historie, neste gang en ny, og dermed hadde Hotellrom åpnet opp for en uendelig med historier. Så takk for Hotellrom arienshibani, og alle historiene det trigget fantasien min til å fortelle!

Sanna Eriksson Ryg

To let go

Leeanne: Even though the model is certainly the focal point of the photograph because of the neutral toned clothing it’s almost as if she is fading into the background so we can enjoy the movement and beauty of the autumnal colours in the foreground.

Øystein: Dette bildet har en vakker komposisjon som trekker øynene mot subjektet i midten. God bruk av fokus. Jeg liker følelsen av frihet og lekenhet, med mye bevegelse, som er kontrastert av duse farger.

Tiden skal stå stille, heter det - av jennymis

Politiske paragrafer, abstraksjoner, personlige beretninger og fotografisk hverdagspoesi har preget arena i januar. Blant de mange verkene, var det ett som skapte et spesielt inntrykk: Tiden skal stå stille, heter det.

Det er en tekst som er kort og subtil. Det er ingen vanskelige ord, og ingen vakre vendinger. Kun essensen er igjen, skrevet som et regelverk.

De to første paragrafene er korte og konkrete, men gir i seg selv ingen direkte mening. De skaper et bilde og en antydning til en atmosfære, og som leser blir jeg nysgjerrig på hva teksten egentlig handler om.

Etter hvert blir det klart at dette slett ikke er noe vanlig regelverk, ingen pragmatisk tekst basert på et behov for å sette grenser. Derimot handler den om et ønske å overskride de personlige grensene. Det som startet som regler, blir plutselig til en historie som utspiller seg mellom to personer.

Jeg liker spenningen mellom det universelle og det konkrete. I stedet for å peke til en person, bruker forfatteren et ord som kan brukes om alle: ingen. Å snakke allmenngjeldende er noe man ofte gjør når man er usikker på sin egen posisjon. Dette gjenspeiler godt kriblingen man kan kjenne i situasjonen som er beskrevet i teksten.

Forfatteren beskriver detaljer med et minimalt bruk av adjektiv. Det er ingen skildringer av tanker eller følelser. Likevel er det nettopp dette teksten er ladet med. De subtile detaljene gjør det lett å kjenne seg igjen i situasjonen som er beskrevet, føle den, se den.

Paragrafene blir nesten et ironisk element som samtidig understreker hvor universelle personlige opplevelser egentlig er. Det som hender med deg, har mest sannsynlig også hendt med mange andre. Bare omstendigheten varierer. Samtidig inspirerer de enkle instruksene til å ta reglene i bruk.

Barbora Hollan