Det var usikkert hvordan katastrofen begynte. Alt massemediene hostet opp var at sykdommens radius sakte bredte seg utover jordkloden, som et kvelende og usynlig teppe. Opprinnelsesstedet mente man var et kjøttmarked sør-øst i verden. Lenge var kjøttmarkedene stengt og så åpnet de igjen. De solgte dyr, som kyr og flaggermus, som pustet og nøs og bet i luften, stirret med sorte øyne, friterte sakte i varmen fra de åpne pannene. Vennlige hender hadde utvekslet krøllete sedler og dryppende, lokal gatemat, gamle tenner tygget i seg et stykke seigt, mørkt kjøtt, munnen fyltes med spytt, adamseplet arbeidet og magen este en anelse ut. I burene fortsatte dyrene å stirre med kullsvarte øyne.
Munnen hang på litt gløtt, pustet, før den brått hostet. Hosten forvred resten av ansiktet, kroppen, tvang den på kne, tilskitnet til hendene i det de traff bakken.
Andre kropper sakket ned omkring den gamle, samtalene stilnet så vidt. De fleste fortsatte som før, holdt avstand, stumme tilskuere til den høylytte scenen som ikke så ut til å stoppe, noen klappet den gamle på ryggen i forbifarten, andre spurte om det gikk bra, om hun trengte vann, hjelp, familie.
Kroppen hostet for mye til å svare. Den var forrådt av seg selv. Luft måtte inn men noe måtte ut. Alt kroppen omsvøpet seg i — de arvede gulløredobbene, den røde ullkåpen, lammeskinnsvesken med kjetting — rislet og raslet, ubrukelige, og den sorte sminken gjorde stier av tårene som rant, desperasjonen glattet ut rynkene. Først etter at det verste ga seg, kom selvbevisstheten tilbake.
Den gamle kvinnen fikk en flaske cola av en fremmed, hun drakk, unnskyldte seg og takket. Hun kunne gå, hun kunne snakke. Tilskuerne gjenopptok sine gamle liv. Ulykker har en tiltrekkende kraft, men om ulykken ser tilbake, ser man vekk. De som hadde hjulpet den hostende kvinnen gikk saktere vekk, de var koblet til henne i tykkere tråder, og lurte om det kom til å gå bra? Og kvinnen pakket den røde kåpen tettere om seg, sår i halsen.
Hun løsnet den først når hun kom hjem til den store leiligheten sin, hilste på barna som satt klistret til en zombieserie på TV. Hun ba dem ta den av, hun likte det ikke, det var ikke nødvendigvis volden hun hadde et problem med, men de groteske lydene, men barna hadde hørt det en million ganger før og sa "ja, bestemor," og ignorerte henne. Hun gikk inn på soverommet og la seg på sengen, sovnet under kåpen som et teppe …
Hun drømte ...
... En underlig stigende klang, en bilmotor og en klingende melodi, som økte og økte ...
... Bygninger med en eller annen form for overgrodd vegetasjon, gulig slimete mose, så ut til å ha tatt over alt fra aviskiosker til hot-pot restauranter, barnehager og lyskryss, sykkelskur og hus, umulig å skille av i annet enn form, overveldet av det underlige plantelivet, ikke et menneske å se, kanskje noen dyre- eller fuglelignende skapninger, med skulende ansikter, høyt oppe over bygningene, man kunne så vidt skimte dem; bygningene som strakk seg lenger opp beholdt sin originale form, urørt, hvite og grå og i glass og metall ...
... Men mest av alt, bilmotoren og melodien, høylytt og overveldende ...
…
4992 mil og 73 dager fra der kvinnen døste under kåpen sin, var en annen kvinne under sin egen kåpe, med munnbind, og engangshansker, og antibakterielt middel i egen veske, men tingene var langt fra henne i tanke, for alt tankestrømmen hennes dreide seg rundt som en diamantdrill, var den tørre kløen i halsen, som varslet om et host, hun gikk på kne mens hosten truet med å detonere, tre ... to ...
Kvinnen så seg desperat omkring.
Det var sterkhvitt lys i matbutikken, det ga alle varene en hyperrealistisk glans, valgmulighetene ble endeløse og hodepinefremkallende. Duren fra diskene saktet farten og holdt liv i maten litt lenger. Lukten av sterke steriliserende rengjøringsmidler, antibac-dispenseren og dunken med engangshansker utplassert av staten. Ingen hjelp å få, bare brennende lys.
Hosten vred seg fra halsen med slimet utslipp. Alle hodene i butikken – som til da så ned, bortsett fra når de skuet bort på hverandre for å holde statspålagt 1.5 meter avstand – så i retning hostet, som oppsto igjen, og igjen, det lot seg ikke stoppe av verken en albue over munnen eller overgrodde gelénegler på halsen, det måtte ut, tørt og rasende, høylytt og oppmerksomhetssykt, det sendte kroppen lenger ned mot butikkgulvet, førte hodet mot bakken, knelende til seg selv. Pannen ble kald, nesen ble klemt. Det lange gråbrune håret falt ut av frisyren og i bakken som en mopp.
Frykten var intens, frykten for å hoste seg ihjel. Det kjentes ut som om lungene skulle løsne i brystet og dette ut munnen, men innimellom alle hostene; øyne, øyne i nakken, øyne i håret, øyne blant alle dagligvarene. Av instinkt krøket kroppen seg sammen og gjorde seg så liten og usynlig som den kunne. Endelig kom slim opp med et endelig forkrøplet host. Det tømte hele mennesket for energi, og kroppen ble liggende et par sekunder, henslengt.
En butikkansatt spurte om det gikk bra. Han rakk ut en hand, dekket av et tynt lag svett plastikkhanske, det så ut som om huden hans hadde svulmet opp i vann.
Det murret i midten av brystet, og kvinnen holdt pusten, hun svarte ikke, hun tok ikke i mot hånden. Hun reiste seg sakte mens hun så ned i gulvet. Hun plukket opp vesken, men ikke handlekurven. (Noen måtte jo legge varene hennes tilbake i butikken, eller kaste dem i søppelet, tenkte hun.) Hun tok et par steg bakover, vekk fra beina hun kunne skimte i øyenkroken. (Noen måtte røre ved hennes skam.) Hun nærmest sprang ut av matbutikken, nærbutikken hun handlet hadde i flere ganger i uken i flere år, og nå lovte seg selv å aldri komme tilbake i, ikke på en stund, og iallfall aldri i de samme klærne. Hun sprang ut i stormen, men luften var frisk, folk så ned for å unngå å bli pisket i ansiktet av regn.
Og kvinnen pakket kåpen tettere om seg, sår i halsen. Hun løsnet den først når hun kom hjem til etteomsleiligheten sin, kledde av seg alle klærne og lot dem ligge ved døren, og skiftet til hjemmeklærne sine, og gikk til kjøkkenvasken og vasket hendene nøye, noe hun gjorde hver gang hun handlet i disse dager. Så lot hun vannet bli kaldt, og bøyde seg over vasken, og drakk og drakk og drakk. Men det hjalp ikke, så hun hentet en cola-boks fra kjøleskapet, og slo seg ned i sengen foran skjermen. Først da ble hun roligere.
På tv-skjermen gnagde noen på hverandre mens andre sprang fra hverandre, om en annen. Streaming-tjenesten hadde hun ikke satt på pause, så den hadde tilfeldigvis valgt en zombieserie. Hun så på det uten å se. Eksmannen hadde kommentert på det, det kalde blikket hennes, hvordan hun så skrekkfilmer og dokumentarer med samme likegyldige mine, hvordan hun leste nyheter uten å ta innover seg det vonde, hvordan øynene hennes gled til siden og vekk mens hun var intim med mannen. Han hadde sagt at det var hennes feil at de aldri fikk barn. Hun hadde holdt munn, men hadde tenkt at etter overgangsalderen - den usedvanlige døden og oppstandelsen - var det ingen ytre ting som lenger kunne sjokkere henne.
(Dessuten hadde hun alltid instinktivt visst at han var steril. Men det var bedre at det var henne han trodde det var noe feil med, da kunne han strutte ut av forholdet deres som en måke som hadde gjennomført et vellykket hotdog-tyveri.)
Hun kikket nedover på brystet sitt, på magen sin, på beina sine, som lå henslengt i sofa-sengen, urørlig bortsett fra pustingen, som en hund som visste den hadde vært ulydig. Hun ble med ett glad for at det ikke fantes speil på andre plasser enn badet, hun ville ikke se sitt eget ansikt akkurat da. Hva om noen hun kjente hadde sett henne hoste? Måtte hun holde seg for seg selv en stund? Skulle hun ikke ha gått ut? Var hun – ? Nei. Hun prøvde å tenke tilbake til menneskene hun hadde møtt den siste tiden, men det oppsto en tankevrimmel av ansikter på gaten og butikken og jobben, før hun begynte å jobbe hjemmefra, hun klorte ut minnene fra under de lange neglene, hun dro dem gjennom det lange gråsprengte håret, klorte seg i skallen, håpte at frisørene snart startet opp igjen, det var blitt så tykt og varmt i skallen det var vanskelig å tenke, det ga henne hodepine og ryggsmerter, hun falt inn i seg selv, varm og stille og sår i halsen.
Men ...
Hun hørte en melodi utenfor leiligheten.
Hva faen ...
Isbilen?
Hun skrudde ned volumet av serien, av mennesker som spiste andre mennesker, for å sjekke at ja, det var virkelig isbilen som trillet gjennom gatene med sin ugjenkjennelige melodi. Det regnet jo, stormet virkelig, men allikevel kom den kjørende, tok med seg minner av lyse, varme dager og hylende barneflokker, ting som tilhørte andre tider og steder. Hun dro litt fra gardinene, kikket innimellom persiennene, men klarte ikke å se noe i mørket, selv om hun hørte isbilen passere.
En liten latter unnslapp munnen, svelget et øyeblikk for sent.
