Trafotalent

Diktet mellomrom fanga meg med sin humor og leikenheit. Mellomrom som er overskrifta på diktet, går også igjen i sjølve oppsettet, slik som at det er linjeavstand, men også bruk av ordet space. På tastaturet er det space (mellomromtasten) ein må trykkje på for å få mellomrom. Men det engelske ordet space kan også peike på outer space, som faktisk er verdsrommet. Leiken med dobbel betyding av orda mellomrom, space og universet er her fenomenalt godt gjort. Og intimiteten med å bruka jeg og du bind det heile saman til eit eige univers.

Heidi-Anett Haugen

Jeg falt på Vilde Vikses tekst ”En blogger” som månedens vinnerverk. Den skiller seg ut – og bruker et spennende formspråk til å si noe om en posisjon i samfunnet som ofte er sett ned på, og betraktet som overfladisk. Det er godt gjort å ta denne overfladiske og materialistiske verdenen på alvor, samtidig som teksten nyanserer i detaljene.

I verket ”En blogger” klarer Vilde Vikse å gå rett inn i klisjéene, samtidig som hun utfyller dem og gjør denne bloggerverdenen til noe sårt og parodisk. I setning for setning undersøker teksten rekvisittene rundt et menneske – og lar disse materielle tingene stå som markører for mennesket som eier dem. Eller, får vi i det hele tatt et inntrykk av mennesket mellom tingene? I setninger som ”Min nattbordslampe i Himalayasalt gråter.” eller ”Min H&M-bindi har jeg pakket bort i nattbordskuffen etter det ble rasistisk.” klarer teksten å fremvise både følelse, et skråblikk på trender og et stikk av humor. Teksten klarer å si mye om et univers og en samfunnsposisjon – uten at fortelleren selv ikke går direkte inn i teksten for å dømme eller utbrodere.

Tora Sanden Døskeland

Sanne viser med fotografiet «Mikkel og Selma» at hun allerede er en moden portrettfotograf med et sterkt billedspråk. «Mikkel og Selma» er et svart-hvitt fotografi tatt med et analogt mellomformatkamera, og både teknikken og bruken av svart-hvitt film gir bildet et tidløst preg. Bildet er et frontalt portrett som viser to barn, en jente og en gutt, som poserer for kamera ute i en hage. Jeg liker at kameralinsen er plassert i øyehøyde med barna, som stirrer rett i kamera. Jenta er kledt i fotballdrakt og står med armene plantet på hoften. Hun ser konfronterende og bestemt i kamera. Gutten er kledt i lys shorts og trøye. Armene henger ned langs siden og han hviler kroppsvekten på den venstre hoften, en positur som minner meg om den klassiske kontraposterende holdningen man kjenner fra den klassiske skulpturtradisjonen. Gutten har et mildere og mer forsiktig uttrykk enn jenta, noe som forsterkes av den litt feminine posituren. Foran gutten ligger det en fotball. Gutten står ved siden av en glassvegg, kanskje et drivhus, hvor regndråper har lagt seg på glasset. Dugget på rutene skaper en fin glitrende effekt. Komposisjonen er ren og enkel, med få elementer, som allikevel forteller mye om motivet.

Ellen Henriette Suhrke

Månedens talent er en fotograf med en sterk stemme. Et minne av Nora Savosnick er et meget spennende verk. Ved første øyekast blir blikket dratt inn i bildet og mot veggen og sengegavelen, og det tar tid før jeg oppdager personen som ligger i forgrunnen. En person uten kjønn og identitet som går i ett med sengen. Nesten usynlig. Akkurat slik det kan oppleves å tenke tilbake på et minne. Et minne som er vanskelig å fange, men følelsen minnet skaper er samtidig så tydelig.

Blikket til Savosnick oppleves som ekte og nærværende og hun tar oss med inn i et intimt øyeblikk. Det er kjærlighet i dette blikket. Om det er en kjærlighet som varer eller som har svunnet vet vi ikke, men jeg opplever den som en viktig kjærlighet. Komposisjonen skjuler akkurat nok til at vi blir sittende igjen med mange spørsmål som vi vil fylle ut selv. Derfor kan vi se på bildet lenge og drømme oss bort i egne minner. I en verden hvor trenden er at man skal rope høyest for å bli hørt oppleves dette bildet med sine duse farger og ømme fremtoning som om noen hvisker til oss, men stemmen til kunstneren er tydelig og sterk.

Ole Sebastian Kåss

Som månedens talent var det lett å velge Tre venninner på en kafé av Vilde Vikse. For en fornøyelig lesning! Dette et lite teaterstykke som omhandler tre eldre damer; Birthe, Jorunn og Anne Kari som treffes på kafé. Teksten er på ingen måte ferdig, men den er proppfull av levd liv, humor, og en undertone av noe makabert.

Jorunn setter tonen med en gang:

BIRTHE: Neimen så gøy at vi endelig er samlet.
JORUNN: Og ikke brent og spredd over kirkegården?
BIRTHE: Hysj! Hysj med deg. Alltid like fæl.

Så følger et spørsmål om været, påfulgt av klaging på barn og barnebarn som ikke tar kontakt, hoste som ikke gir seg og minner fra gamle dager. Så introduseres «den fjerde» som skaper et brudd i teksten:

BIRTHE: (…) Vi er samlet her i dag for å minnes noen, er vi ikke det?
ANNE KARI: Hvem?
BIRTHE: Skjerp deg. Den fjerde! Hun som pleide å sitte her med oss.
JORUNN: Fantes det en fjerde?
BIRTHE: Ja, det gjorde det. Men hun er nok død. Jeg vet aldri lenger, jeg tørr ikke sjekke dødsannonsene, redd for å lese mitt eget navn, jeg kommer heller hit. Pleide vi ikke være flere før? Pleide ikke det særlig være flere av de som satt i røykeavdelingen, dag inn og dag ut, man kunne såvidt se inn til dem?

Og på den måten blir røykeavdelingen på kaféen introdusert, og snart mesterlig videreutviklet til et bilde på døden. «De i røykeavdelingen. De står der nå, bak glasset, alle sammen. Ser dere dem ikke? De står rett der, med åpne munner, de er gråere enn vanlig. Og – og den fjerde. Hun står i midten,” sier Jorunn. Men de andre ser ikke.

Røykeavdelingen blir et dødsrike, en underverden som gir assosiasjoner til mytologiens hærskare av døde i for eksempel Helheim. Med dette grepet skapes en voldsom uhygge i teksten, for det er jo dette ukjente; døden, som stadig rykker nærmere og som forsyner seg griskt av rekkene etter hvert som de tre venninnene blir eldre. «Ser du ikke fingeravtrykkene? Tusen gamle fingre, presset mot ruta, som om de vil ut. Eller kanskje de vil ha oss inn,” sier Jorunn, som kanskje er nestemann til å dø, hva vet vel jeg?

«Den fjerde» er med på å forsterke uhyggen ved at de ikke husker hvem hun var. Og her bygges en bro tilbake til humoren og det hverdagslige. For alle tre er jo småsenile. Kanskje det aldri har vært en fjerdemann? Og små løsrevne latterglimt får vi hele veien:

BIRTHE: Gi dere, begge to. Vil du ha et flakslodd?
ANNE KARI: Nei, jeg har med strikkeutstyret i vesken.
JORUNN: Og gebisset?
ANNE KARI: Nei det sitter godt i, takk som spør.

For det er dette; kontrasten mellom lettheten, humoren, hverdagen og formidlingen av noe mye større, nemlig døden og dens uvisse, som så elegant gjennomføres i denne teksten. Det gir gjenklang hos leseren og løfter «Tre venninner på en kafé» til å romme mye mer enn ordene på arket.

Lise Forfang Grimnes

Til tross for ferietid og varmerekorder landet rundt har trafo-brukerne vært flittige med kreativt arbeid og til å laste opp verkene sine på portalen. Det har vært givende og inspirerende å nærlese samtlige trafo-bidrag publisert i juli måned. Jeg blir umiddelbart klar over hvor mye mot og åpenhet som kreves for å publisere mange av arbeidene på portalen, og jeg ønsker å gi stor honnør til alle som deltar på trafo og til gjestementor Heidi-Anett Haugen for kyndige og konstruktive tilbakemeldinger.

Blant flere gode kandidater velger jeg Kristina Nathalie Pinås som månedens TrafoTalent, med tegningen, ”Andreas og Melissa.” https://www.trafo.no/v60135-Andreas-og-Melissa

Jeg ser en sann glede over tegnemediet formidlet i Pinås arbeider, og spesielt synes jeg tusjtegningene av familiemedlemmer er helt herlige. Det er vanskelig å tegne med tusj, og det litt klossete tegneredskapet gjør at alle uperfektheter blir værende i overflaten. Proporsjoner og anatomi er ikke helt riktig, sånn teknisk sett, men jeg er mye mer opptatt av hvordan hun evner å formidle personligheten til Andreas og Melissa på en nydelig og kjærlig måte. Jeg tror Pinås synes Onkel Andreas er dritkul og at kjæresten hans Melissa er veldig pen. Man ser det i streken; i det skjeve smilet til Andreas og i øynene til Melissa, med kraftige øyevipper. Hvis man i tillegg ser på hvordan Pinås portretterer ”Morfar” og ”Tante Berte og Kjetil” ser man tydelig hvordan hun lar de forskjellige personlighetene skinne gjennom tegningene. Til tross for at portrettet er av navngitte personer ser jeg også en klar tilstedeværelse fra kunstneren selv gjennom en personlig strek, og jeg håper Pinås sørger for å beholde egenarten i streken sin mens hun utvikler seg videre.

Denne måneden har kunstfotograf Freya Sif Hestnes på oppdrag av Trafo gått igjennom alle verk dere har publisert i juni - og landet på et maleri av Hans Jørgen Molding. Hans Jørgen vil med dette bli med i konkurransen om 20.000 kr i talentstipend som årets TrafoTalent. Hederlig omtale av Iris Floren og Nora Savosnick. Vi gratulerer!
…
I min gennemgang af denne måneds værker har jeg oplevet en stor nysgerrighed både i forhold til bidragenes personlige udtryk og den konkrete udtryksform - om det så har været i tekst, tegning, fotografi eller noget helt fjerde. Det har været en stor udfordring at vælge et enkelt værk ud af så mange gode bud!
Det har dog været svært at komme udenom Hans Jørgen Moldings værk ‘How to View Photoshop in Full Screen’. Her er et virkningsfuldt stemningsbillede, som jeg ikke helt klarer at sætte fingeren på, men som gør mig nysgerrig. Et møde med verden hvor kunstneren, gennem en opsamling af genkendeligt materiale med hhv. kamera og lydoptager, tager et ekstra blik på sine omgivelser. Resultatet er en kollage af indtryk som ikke blot spejler den personlige observation, men også formår at skabe sit egen særegne univers.

Lydsiden viser et kompositorisk overskud og en tydelig sans for opbygning og stemning. Gennem lag af field recordings og rytmiske forløb, skabes et opbyggeligt lydbillede, som leder tankerne hen på konkretmusikkens leg med virkeligheden – reallyde som bliver repræsentant for noget virkeligt, men skifter karakter når de fjernes fra sin kontekst.
En lignende kollageteknik er overført til værkets to fotografier, som gennem sin grafiske perspektivløshed udfordrer, ikke kun førnævnte virkelighed, men også den sandhed vi tillægger fotografiet som medie. Jeg påmindes fotografiets todimensionelle karakter og mediets mulighed for både at skabe og opløse rum.

Værkets forskellige komponenter kommunikerer godt sammen i materialitet og tematik. Desuden oplever jeg en stærk dialog mellem det mekaniske og organiske, både i lyd og billede. Et eksempel er i starten af lydsiden hvor gentagende mudderagtige lyde, i sin repetition får en kropslig og næsten grotesk karakter. Og som taget ud af sin sammenhæng vækker et lille ubehag. Langsomt vokser denne tilstand ind i et elektronisk lydunivers som i sit klimaks vel nærmere kategoriseres som musik, men alligevel formår igen at opløses og vende tilbage til sit nære udgangspunkt. Gennem teksten (og titlen) spørger værket os igen hvad virkeligheden egentlig er for en størrelse. Det leder tankerne hen på den overstimulerende, elektroniske realitet vi alle bevæger os ind og ud af og forsøger at give os hen til. Hvordan vi, i vores hastige hverdag, er så optagede af at se verden i full screen, at vi måske netop misser muligheden for selv samme.

Når jeg ser igennem Hans Jørgen Moldings øvrige bidrag, ser jeg et gennemgående udtryk og en undersøgelse af fotografiets natur og grafiske kvaliteter. En kunstnerisk søgen, som får flere interessante opdagelser med sig på vejen.

Desuden vil jeg nævne Iris Floren og hendes fortælling Gartneren. Jeg er faldet for sproget i denne og flere af Iris Florens tekster. Jeg oplever en enorm kreativitet og en associativ logik som skaber nysgerrighed og driver mig fremad som læser.

Sidst vil jeg fremhæve Nora Savosnicks værk ‘Pappa’ – en lille fortælling som rørte mig i sin enkelthed. Et sted mellem tekst og billede skabes et lille hulrum hvor min fantasi får frit løb. En stille og poetisk observation som, gennem sit udgangspunkt i en nær relation, forholder sig til langt større samfundsperspektiver. Det minder mig om hvor vigtigt det er at dele de personlige historier, forde det vækker genkendelse hos andre og tilmed kan give et indblik i et andet menneskes liv og perspektiv.

Det har været en stor fornøjelse at se igennem alle værker og få muligheden for at se verden gennem jeres øjne for en stund. Så levende, generøse og forskelligtartede bidrag! Bliv ved med at gøre det i gør, i kan alle noget helt særligt hver især, med jeres helt eget udtryk og inspirerende ærlighed.

Denne måneden har billedkunstner Ragnhild Camilla Kristoffersen på oppdrag av Trafo gått igjennom alle verk dere har publisert i mai - og landet på et maleri av Erlend Evensen. Erlend vil med dette bli med i konkurransen om 20.000 kr i talentstipend som årets TrafoTalent. Hederlig omtale av Emma Moen og Kristine Saga Hammerstad.
…
I mai har vi sett en rekke spennende kandidater publisere sine verk på Trafo sine nettsider. Fantastisk mange flotte tekster og visuelle verk produsert av unge kunstnere og forfattere; for det er virkelig det dere er! Så mange verk som snakker om det å være ung, og om de utfordringer man møter på veien mot voksenlivet. Jeg kjente meg virkelig igjen i mange av dem!

Jeg vil først trekke frem en tekst skrevet av Kristine Saga Hammerstad. På to korte setninger har hun klart å få frem en mengde følelser, som jeg tror vi alle kan kjenne oss igjen i. “Tror du på skjebnen? For den tror på oss.” Så enkelt kan det altså forklares, dette med kjærlighet. Jeg syntes at denne teksten virkelig får frem den fantastiske håpefulle følelsen vi får, når vi er nyforelsket, men kanskje ikke helt tør ta det første steget. Det er som et sitat fra en kjærlighetsroman!

Jeg vil også trekke frem verket «Depresjon» av Emma Moen. Dette er en kort og presis tekst, som setter fingeren på et problem så mange unge sliter med. Jeg syntes at denne teksten får frem desperasjonen det er å være i en depressiv fase, særlig hvis dette er noe man selv er klar over. Det å vite at løsningen på «problemet» egentlig er rett foran deg, men å føle det totalt umulig å gjøre noe som helst med det, er en gjenganger. I teksten til Emma kommer dette godt frem, og jeg syntes hun har skrevet en god formulering av et slikt tungt tema.

Men, så er det slik at man må velge. Valget har falt på maleriet til Erlend Evensen. Et bilde som kan virke mørkt ved første øyekast, men som har sterke henvisninger til kunst og kunsthistorie. Kubisme og impresjonisme ligger tungt i maleriet, men jeg ser også tegn av Dadaismen, kanskje særlig i fargebruk og komposisjonen i maleriet.
Så er det et slikt evig spørsmål som så ofte stilles på kunstutstillinger: Hva er det egentlig?

Slike spørsmål er det bare kunstneren selv som kan svare på, selvfølgelig. Men det som er så flott med kunstneriske utrykk, er at alle som opplever det, får sine egne tanker og assosiasjoner rundt verket. Personlig, ser jeg et bybilde som har blitt totalt dekonstruert, hvor så alt har blitt satt sammen igjen på helt feil (men helt riktig) plass. Jeg ser trapper, utsalg og smale gater, skorsteiner og bygninger. Og det er derfor jeg har valgt dette bildet, fordi jeg formelig kan lukte smog og våt asfalt når jeg studerer det. Maleriet til Erlend Evensen er et kunstverk man virkelig kan studere i timevis, og fremdeles finne nye, spennende elementer! Dette er et verk man kan gå seg vill i, og det viser til et stort kunstnerisk talent. En klar vinner fra min side!

Til slutt vil jeg bare få gratulerer dere alle for deres talent, og for at dere tør å publisere og visualisere tanker og meninger slik dere gjør. Det er modig, og noe dere alle burde fortsette med i fremtiden. Vakkert arbeide, fra dere alle!

Musiker og tidligere trafoist Natali Garner har gått igjennom alle verk dere har publisert i april - og landet på trafoprofilen a.’s dikt “Dette har ikke noe navn”. a. vil med det bli med i konkurransen om 20.000 kr i talentstipend som årets TrafoTalent. Hederlig omtale av Ola Storås, Sebastian N, Sigrid Tveitens, Selma Helena Skaret Kielland og Jonas Kroken Sævereides.

Etter timer med dypdykking i bidragene som har kommet inn til Trafo i løpet av april måned, må jeg først og fremt må jeg si hvor imponert jeg er over den iboende lysten/trangen til å uttrykke seg som alle bidragsgiverne har, enten om det er med ord, i bilder, foto eller med lyd. Hatten av til dere alle for det.

Når det så kommer til å skulle velge et verk som månedens verk, var dette langt ifra lett. Mange av bidrag hadde nydelige/interessante/spennende/fengslende elementer og flere klarte på et mesterlig vis og med et nøyaktig språk å beskrive såre/dype/komplekse følelser på taktile og tydelige vis.

Det var flere bidrag jeg merket meg; Ola Storås ‘Bien’ som med få ord, enkel form og konkrete eksempel/fortelling sier et lite fuck you til autoriteten og har et sterk, friskt opprør.

Og Sebastian N’s “12:23” som konkret, tilspisset og nesten kaldt klarer å beskrive noe av det mest emosjonelt omveltende man kan oppleve, nemlig kjærlighet og brudd, på en måte som blir forståelig, nært og vondt samtidig som det er fjernt.

Sigrid Tveitens “s.125-126”, fylte meg med følelsen av en deilig sommer dag; fargene, kollasjen, mønstrene, friheten. Følelsen av å fly, og solen som slikker kroppen varm, som hun selv skriver, “dagdrømmer litt”.

Selma Helena Skaret Kielland’s lille filmsnutt “Knuser hånden min” var som ristet ut av ermet, kanskje mer en idé enn et verk i seg selv, men estetisk tydelig likevel. Også Kiellands “Se så fint et tre”, hvor jeg opplever at hun har fanget noe av det luftige og evige (forhåpentligvis) som finnes i naturen.

Jeg likte kraften i Jonas Kroken Sævereides “Vidare”, et dikt jeg leste som et opprop mot utstillingsmennesket, med et sterkt ønske om å få lov til å være og å vise hele mennesker, med alt som følger med. Et dikt som evnet å være veldig aktuelt og universelt, så vel som nært og personlig.

Mye bra med andre ord. Og for å si det klart og tydelig; personlig er jeg ikke for konkurranse, egentlig ikke i noen som helst form, men spesielt ikke innenfor estetiske fag. Alle bidrag har gode elementer og er forskjellige som natt og dag, og kan derfor ikke sammenlignes. Avgjørelsen koker mye ned til hva min estetiske preferanse er og hva jeg følte da jeg leste/så igjennom bidragene.

Bidraget jeg til slutt falt på som månedens bidrag for april 2018 var a.’s dikt “Dette har ikke noe navn”.

Diktet begynte på en original måte, og ristet litt i meg som leser: “Hadde en boks // da jeg var barn” . En tydelig fortelling; u-emosjonell, to the point og billedlig. Diktet fortsetter, sømløst med å beskrive boksen. Allerede har forfatteren klart, med få linjer, å lede meg inn i et meget tydelig bilde, en boks som jeg ser for meg og fornemmer. Et viktig element er også hvordan en boks er et objekt som er veldig lett for de fleste, om ikke alle, å relatere til og krever ikke at du som leser har de samme erfaringene som forfatteren.

Videre ser jeg-personen for seg at boksen er plassert inni brystet, der hjertet er. Eller som forfatteren skriver “der hjertet egentlig skulle ha vært”, en helt enkel setning som skaper lag, spørsmål og dybde. Forfatteren internaliserer boksen, og inkluderer emosjoner i diktet, da jeg-personens tanker blir framlagt.

Så tar emosjonene og fantasien over når forfatteren med enkelt og tydelig språk forteller om hvordan boksen spirer ut i lungene, oppover halsen, opp til tankene og ut gjennom øynene, “til kinnene er våte”. Åtte korte linjer fyller diktet til randen med følelser, bilder, farger og energi. Jeg opplever det nesten som eksplosivt. Boksen som vi så for oss så tydelig i begynnelsen blir plutselig et helt indre liv av følelser, som vokser og gror og tvinner seg med hverandre.

I avslutningen tar forfatteren det igjen ned på jorden og beskriver følelsene som det virvaret de kan være, konkret og kontrasterende.

Jeg synes diktet evner å være emosjonell uten å bli sentimental, en noe jeg setter veldig stor pris på i kunstuttrykk. Jeg opplever også at forfatteren klarer å lage en meget god form, som inneholder gode, tydelig bilder, realistiske så vel som fantasifulle.

Forfatteren har også valgt en gjennomgående klar og tydelig metafor. Dette resulterer i et dikt som er vakkert som det står skrevet, og som er åpen for mye tolkning. Dette gjør diktet tydelig, mangefasettert, rikt og rørende.

Se Natali Garners Trafoprofil, og intervju med henne fra 2013.

Skuespiller og skribent Anne-Marie Adriansen har gått gjennom alle verk dere har publisert i mars - og landet på Alexander Arctander med diktet «Fantasimamma» som månedens TrafoTalent. Alexander vil med det bli med i konkurransen om 20.000 kr i talentstipend som årets talent. Vi gratulerer!

Det må nevnes aller først: det tok jammen ikke lang tid før jeg innså at det er flust av kreative bidrag og dyktige kunstnere in spe på Trafo.no. Og å få lov til å kåre månedens TrafoTalent er en stor glede og et tydelig «luksusproblem». Jeg har lest, sett og hørt kunst som byr på refleksjon, inviterer til lek og undring, som tenker og vil noe – og det har vært helt herlig oppløftende!

Flere gode tekster har blitt publisert gjennom måneden. Novelletriologien bestående av «Hyperborea I», «Hyperborea II» og «Hyperborea III» av Vilde Vikse, spekket med originale detaljer og finurlige sammenhenger, var tre noveller som pirret nysgjerrigheten min og ga meg et ønske om «mer!». Blant de mange sterke visuelle bidragene så likte jeg godt Lilly Leana Johansen sine bidrag og særlig blyanttegningen «TO SØSTRE». Tegningen opplever jeg som befriende ujålete, og illustrerer en gjenkjennbar relasjon med varme og nærhet. Som kommentert av månedens gjestementor, Ilavenil Jayapalan, så kan et kunstverks plassering i rom også tilføre kunsten noe. Dette synes jeg «IMG_5016» av Celine Marie virkelig har fått til. Bildet av et maleri av en glattpolert, nærmest umulig kvinnekropp plassert mellom fargeløse, bleke strukturer gir en kontrast som pusher, utfordrer og kanskje til og med provoserer – og hva mer kan et kunstverk drømme om? Jeg ønsker også å trekke frem uttrykket i «Portrett av Najma» av Nora Savosnick som meget godt gjennomkomponert og en fryd for øyet.

Når jeg til slutt skulle kåre månedens TrafoTalent så var jeg likevel ikke i tvil – for ordene traff meg midt i hjertet. TrafoTalent for mars er «Fantasimamma» av Alexander Arctander. Jeg leser «Fantasimamma» som et sårt og vakkert dikt om et barns ufattelige overlevelsesevne. Diktets tre deler gir det en kraftfull oppbygging hvor fantasien i del II rammes inn av virkeligheten i del I og III. Og da «Moren» trenger seg inn i del II, ellers dedikert til «Fantasimamma», opplever jeg det som et kraftig rykk. Relasjonens uforutsigbarhet og utrygghet viser seg, men dyttes så like raskt bort igjen av barnets fantasi. Ja, her finner jeg mye å gnage på. Jeg undrer meg over hvem fortelleren er. Er det barnet som voksen med et distanserende blikk? «Fantasimamma» har et tap og en sorg i seg – og diktet rører meg. Kanskje mest fordi det er så brutalt ærlig med et tilhørende rent og utilslørt språk. Men også fordi det problematiserer fantasien og får meg til å tenke: ok, fantasi har begrenset innvirkning på virkeligheten, men på egne premisser er det vel en grenseløs kraft som styrker og gir håp? Gode tekster setter spor i oss og åpner opp for tanker – og for meg er «Fantasimamma» en av dem. Det blir spennende å følge Alexander Arctander sitt arbeid videre!

Fotograf og designer Julie Lauritzen har gått igjennom alle verk dere har publisert i februar - og landet på Sigrid Tveitens kollasj ”s. 109-110” som månedens TrafoTalent. Sigrid vil med det bli med i konkurransen om 20.000 kr i talentstipend som årets TrafoTalent.

Det er krevende å skulle velge kun ett talent for februar ut i fra så mange ulike arbeider av høy kvalitet. Benedict Barkalds ‹‹Tresnitt›› viser en dreven og stemningsunderbyggende fargebruk. Vilde Vikses tekst ‹‹Paula Modershon-Beckers Død›› er både fengslende og utfordrende på samme tid. Valget falt til slutt på Sigrid Tveiten og kollasjen ‹‹s. 109-110››. Verket er et scannet oppslag av en notatbok med et grafisk mønster frihånds-tegnet med blå tusj som dekker oppslaget. På venstre side er et fotografi av en brødskive med kaviar limt på og streket over tre ganger på to av fotografiets hjørner med en tykkere gul tusj. Videre er dette motivet gjenspeilet på høyre side av boken med utsmurte gule felt og en stor rød flekk, som for å understreke at kaviaren i fotografiet ble smurt ut over siden i det boken ble lukket første gang.

Under bildet har Tveiten skrevet følgende; “Tullet rundt med klipp og lim og tusj og maling”. Det gir meg et inntrykk av at hun har tillat seg å føle seg fram i den kreative prosessen og beveget seg inn i et spennende landskap av grafikk, illustrasjon og kollasjekunst. Dette gir assosiasjoner til dagdrømmer, skribling i notatbøker og en mer eller mindre ubevisst stimulering av tankestrøm og kreativ energi. Det synes jeg er utrolig spennende, og jeg får lyst til å se flere arbeider som denne kreative reisen resulterer i.

Det er fantastisk hvordan et i utgangspunktet endimensjonalt verk visuelt evner å gå utover sine flate sider, videreutvikle seg til et objekt med dybde (dette er spesielt tydelig på høyre side av oppslaget) og på denne måten gi et større helhetlig inntrykk og følelse av hva de ulike uttryksformene kan gjøre. Dette er en morsom og kreativ bruk av boka som format, og ikke minst overgangen mellom de ulike uttryksformene som binder det hele sammen på en spennende måte.

Som publikum er det interessant å utforske hvordan hun beveger seg i kollasjen med ulike uttryksformer som tusj, fotografi og maling. En leken bruk av grunnfargene rødt, gult og blått er med på å skape et større spill i motivet, samtidig som det underbygger hennes frie og utforskende stil.

Ved å åpenbart utnytte og leke med ulike muligheter fotografi, maling og tusj kan gi, presenterer Tveiten et spennende verk som viser stort potensiale for videreutvikling av kunstneriske evner. Det blir spennende å følge med på hvor hun tar dette videre.

Julie Lauritzen

Ved inngangen til det nye året har vi hatt gleden av å la singer/songwriter Nora Konstanse kåre TrafoTalent for januar. Det ble Lilly Leana Johansen med maleriet ”ASL – Age, Sex, Location”. Les mer om hvorfor dette verket, som Nora assosierer til sin egen barndom og flittig bruk av MSN og Nettby, ble valgt. Johansen er med det med i konkurransen om 20.000 kr i talentstipend som årets talent.

Det er et ærefult oppdrag og en vrien oppgave å skulle kåre TrafoTalent for januar. Og det skal ikke være lett å velge bare ett bidrag fra én bidragsyter når nivået er så høyt innenfor alle sjangere. Jeg blir dratt inn i ord, lyd og bilder – både som frittstående verk og i grundige kombinasjoner.

Jeg er her og du er blind av Grete Marie Antonsen Svensen går absolutt ikke ubelest hjem. David Kløve Kjernlie med Oh man viser fengslende photoshopferdigheter. Amalie Kolstads bildeserie kombinerer maling og foto på harmonisk vis og jeg blir kjent med Geir av Vilde Vikse. Geir er en passiv fyr som virkelig lever – og leverer. Jeg kan kjenne lukten av kiosken der spilleglade er alene sammen, og Vilde skriver grundig og detaljert. Geirs mor navngis for eksempel ikke, noe som igjen understreker Geirs distanse til det meste – også det som ligger han nærmest. Den lette, enkle men samtidig tungsindige stilen kler både karakteren og novellen og kommer så absolutt forfatteren til gode.
Likevel er det Lilly Leana Johansen som trekker det lengste strået i januar.

Maleriet ASL – Age, Sex, Location gir meg umiddelbare assosiasjoner til min egen barndom. Da fasttelefonen ikke fungerte samtidig som internetten og nora_mora_92 ble en flittig bruker av MSN og Nettby. Og så er Picasso der - i bildet - både i farger og motiv. Det oppstår en spennende krasj mellom Lilly, Picasso og meg som umulig kunne chattet via MSN i 2004. Hvem inspirerer, hvor kommer motivet fra og hvem eller hva er det kunstneren gjemmer bak bokstavene. Jeg ser politikk og sosiale media. Forventninger, roller og fordommer knyttet til identitet og kultur. Og nysgjerrighet. Som igjen gjør komposisjonen meget aktuell i flere forskjellige sammenhenger. Dette er et sterkt og velkomponert bilde som i sin umiddelbare tydelighet likevel gir beskueren flere tolkningsmuligheter og anledningen til å knytte sin egen historie til det. Jeg mener absolutt Lilly Leana Johansen er et navn verdt å merke seg!

Nora Konstanse Hansen