Trafotalent

Blant de over 80 bidragene som er blitt lastet opp i Arena på Trafo i løpet av desember, har jeg valgt Imre Elzers åtte låters album “There It Goes” til månedens Trafo-talent. Dette er suggererende og egenrådig popmusikk, som kan lede tankene til glemte perler fra 80-tallet som Felt. Imre gjør det meste selv, men har med et par gjester på piano og ekstra vokal på et av sporene. Musikken og lydbildet er lekent, men samtidig innesluttet, ofte ganske stille, og vokalen ofte utydelig uten at det gjør så mye, i god shoegaze/dream pop-tradisjon er vokalen ført og fremst enda et instrument. Jeg liker introene og outroene mange av låtene har, og overgangene mellom dem; progresjonen gjennom låtene føles som et planlagt album, og jeg liker hvordan den siste låten, Air, svinger over til det ekstatiske etter hvert, for så å slutte brått. Jeg kommer til å høre mer på Imre Elzer i fremtiden, og vil nok ikke være alene om det.
Andre bidrag jeg vil benytte anledningen til å trekke fram, er tekster fra to av de mest aktive brukerne de siste månedene, Daria Osipovas sterke dikt “Kjærlighet”, og Sebastian Ns underfundige “18:44”. Emilie Lysø har også levert flere fine tekster i desember, men jeg har også festet meg ved hennes non-figurative bilde, som bare er lastet opp med navnet “image”. Andre visuelle bidrag som har gjort inntrykk, er Sanne Kallebergs mystiske og dramatiske selvportrett “Iskald Gudinne”, og Sara Elines tankevekkende bruk av kontraster i “two euros + flowers”.
Kristian Heggernes

Maria Pasenaus foto Samlet arune får meg til å tenke på kunstnere som Dash Snow og Nan Goldin. Både hos henne og dem finnes det ingen fotomanipulasjon eller myke blitzer, kun sårbare, dekadente og til tider mørke øyeblikk fanget på film.

Pasenaus iscenesatte foto beholder dog en uskyld de nevnte fotografene ikke besitter, noe jeg anser som en styrke. Komposisjonsmessig er bildet senteret litt over midten. Det røde teppet danner en ramme for kofferten som igjen danner en ramme for den sammenkrøllete kroppen. De resterende detaljene i fotografiet gjør at bildet likevel ikke blir statisk. Det røde teppet og den lyse hudtonen danner en sterk kulørkontrast, noe som gjør at den nakne kroppen blir enda tydeligere.

Det som er så fint med å tolke for eksempel et fotografi er at det kan oppstå så mange forskjellige opplevelser av samme verk. Objektene som er plassert rundt og i kofferten opplever jeg derfor litt annerledes en hva gjestementor Rebekka Brox Liabø skiver i sin kommentar. Jeg leser objektene som ærlige og relevante. De dagligdagse detaljene som strømpebukser, snus, paracet, linser, bagasjelapp, klær, teppe og stolbein forteller en historie, og for meg bryter dette opp noe av alvoret jeg erfarer ved første øyekast.
Desto lengre jeg ser på Pasenaus fotografi desto flere tolkninger gjør jeg meg, og når jeg tror jeg har bestemt meg skifter jeg mening. Er det lek eller alvor, samlet eller oppløst? Det oppstår en ambivalens og jeg vender derfor igjen og igjen tilbake til dette arbeidet.

Valget til denne månedens trafotalent faller derfor på Maria Pasenaus. Dette er et ungt talent jeg virkelig ser frem til å følge videre.

Marit Roland

Jeg vil trekke frem portrettserien og fempattet brystskulptur av Casper Thorhauge Mønsted som septembers trafotalent. Streken til Casper er liken og lett, fargene er sterke og inntrykket bildene gir til meg er en slags livsglede men også med en bakside. Jeg ser Caspers portretter som mennesker i sosiale sammenhenger, hvor de drikker og røyker – de lever, og snakker sammen om livet. I fargebruken og streken ser jeg ser den danske Asger Jorn fra Cobra, og den norske samtidige Gunvor Nervold Antonsen. Streken er direkte og intens og samtidig litt Melgaardsk. Situasjonene er ikke like dramatiske som hos Bjarne, det gjør at jeg kan kjenne meg selv lettere igjen hos Caspers mennesker. Skulpturen til Casper vitner om en humoristisk sans, jeg må si at jeg liker det veldig godt. Jeg tror det er positivt å prøve ut ulike uttrykk i ulike medier, materialer og teknikker. Jeg ville ønsket at kunstneren fortsetter med sin direkte og umiddelbare strek, sine sterke farger og sin lekne holdning til livet og kunsten, det kan bli noe veldig, veldig bra i fremtiden.

Nina Björkendal

Billedkunstner Karen Pettersen har kåret TrafoTalent for juli. Les hennes begrunnelse her:

Jeg har plukket ut bildet “Utflukt” av Helene Dammerud som månedens Trafotalent.
Det er en fin dynamikk og dybde i bildet. Komposisjonen gjør at blikket vandrer rundt mellom de ulike detaljene;
de små øyene som ser ut til å gi etter så fort man rører ved dem, og strøkene på havet og nattehimmelen.
Dette gir assosiasjoner til japanske animasjonsfilmer for eksempel Ghibli studio, og japanske tresnitt blant annet av 
Hokusai. Fargevalget er dristig og jeg plasserer også dem i et japansk billdespråk der 
atmosfæren vibrerer mellom det realistiske og det magiske. 
Jeg har lyst til å følge med videre i ditt univers som er narrativt og lekent. 
Jeg ser for meg at bildene dine kan fungere som illustrasjoner av fortellinger som kan utvikles 
til å bli en spennende bok eller animasjonsfilm.  Kanskje du kan finne noen som skriver 
eller skrive selv?

Lykke til videre!
Beste hilsen Karen 

Fotograf Anne-Stine Johnsbråthen har kåret Ida Helen Gøytil som Trafotalent for juni med portrettet Nicholas fra serien ”Cry on command”. Les Anne-Stines begrunnelse her:

Fotografiet av Nicholas fra Ida Helen Gøytils prosjekt ”Cry on command” er et sterkt portrett med rom for tolkning, og sitatet til høyre i verket underbygger dette. Fotografiet er løst godt teknisk. Lystet er satt på en slik måte at tårene, som holder mye av budskapet i fotografiet, kommer veldig godt frem. Fargepaletten går i blåtoner, og skaper en fin kontrast til huden og håret til Nicholas. Skarpheten fungerer godt og faller av rett bak venstre øye i bildet. Uttrykket til Nicholas er troverdig, og Gøytil har fanget et skjørt og sårt øyeblikk. Jeg får inntrykk av at det er en sterk tillit som ligger bak fotografiet, vi får innblikk inn i et veldig privat rom hvor fotografen har blitt mer eller mindre usynlig.
Verket tar tak i en tematikk som selv i dag er tabubelagt, menn som gråter og viser følelser. Fotografiet og sitatet danner sammen en dramaturgi der jeg som betrakter begynner å dikte min egen historie og stille egne spørsmål.
Hva tenker han på? Hvem vil ikke Nicholas være en byrde for? Hva har skjedd med han?
Ved å gi verket tittelen ”Cry on command” legger Gøytil til ennå en dimensjon, nemlig et spørsmål om ekthet og sannhet; gråter Nicholas på ordentlig eller er det hele kun konstruert?
Totalt sett er dette et solid verk, både innholdsmessig og teknisk . Det tar for en viktig tematikk og jeg gleder meg til å se den ferdige serien!

Atle Hålands begrunnelse:

Det skjer mye på Trafos arena, og det er vanskelig å plukke ut ett talent når det er så sabla mange. Blant annet publiseres det mye vakker og forurenset poesi. Forurenset i god forstand, skal man skildre det vakre i mennesket, må man ta med hele, også det skitne. En tekst som er et godt eksempel på dette er Mabase av Ellen H. Jeg ønsker også å trekke fram teksten Præ-walk-of-shame av Casper Thorhauge Mønsted som med en spisset penn gir helt konkrete beskrivelser av en situasjon, og samtidig gir rom for fortolkning. Dette presiserer også gjestementor Ruth Lillegraven. Spiss tusj har også Øystein Bakke, som har publisert et detaljrikt Mareritt. Et verk med en litt kronglete tittel (L1005001_670) av Sofia Nömm føler jeg også for å nevne, Sofia har laget en vakker treskulptur med et sterkt ansiktsuttrykk.

Likevel skal det kåres et talent i mai, og jeg har landa på Somewhere else av Andrea Haugerud Hovik. Tittelen fikk meg til å tenke på dokumentaren Here is always somewhere else, som handler om kunstneren Bas Jan Ader som forsvant i forsøket på å finne noe mirakuløst gjennom å krysse Atlanterhavet i en tretten fots seilbåt. Det er her jeg føler Andrea Haugerud Hovik har lykkes – med veldig lite effekter har kunstneren funnet noe drømmende, mirakuløst-liknende.

Kortfilmen Somewhere else har ingen lyd, noe som gjør at jeg legger merke til all lyd som finnes i rommet hvor jeg ser filmen. Dette får meg til å oppsøke et stille rom, gjerne mørkt rom, hvor jeg kan se filmen eller drømmen i fred. For det er dét filmen er, en drøm, eller en beskrivelse av en drøm, og den som drømmer ligger i senga med Starwars-t-skjorte og en truse på hodet. Det er noe urovekkende med det bildet, selv om det filmes med en stødig og rolig hånd. Og det er noe urovekkende med drømmen som beskrives gjennom teksting. Om en far som mister armene sine, midlertidig, og mens han venter på å få dem sydd på igjen, kan han bare bære sin egen vekt. Denne korte teksten som vises, hadde fungert som tekst alene, men kombinert med filmen blir uttrykket enda sterkere. Selv om Andrea Haugerud Hovik ønsker å jobbe mer med filmen (nevnt i en kommentar), føler jeg at den er ferdig og fungerer slik den er nå. For all del, jeg oppfordrer til eksperimentering og utforskning, men behold begge utgavene. Og gratulerer.

Det skjer mye på Trafos arena, og det er vanskelig å plukke ut ett talent når det er så sabla mange. Blant annet publiseres det mye vakker og forurenset poesi. Forurenset i god forstand, skal man skildre det vakre i mennesket, må man ta med hele, også det skitne. En tekst som er et godt eksempel på dette er Mabase av Ellen H. Jeg ønsker også å trekke fram teksten Præ-walk-of-shame av Casper Thorhauge Mønsted som med en spisset penn gir helt konkrete beskrivelser av en situasjon, og samtidig gir rom for fortolkning. Dette presiserer også gjestementor Ruth Lillegraven. Spiss tusj har også Øystein Bakke, som har publisert et detaljrikt Mareritt. Et verk med en litt kronglete tittel (L1005001_670) av Sofia Nömm føler jeg også for å nevne, Sofia har laget en vakker treskulptur med et sterkt ansiktsuttrykk.

Likevel skal det kåres et talent i mai, og jeg har landa på Somewhere else av Andrea Haugerud Hovik. Tittelen fikk meg til å tenke på dokumentaren Here is always somewhere else, som handler om kunstneren Bas Jan Ader som forsvant i forsøket på å finne noe mirakuløst gjennom å krysse Atlanterhavet i en tretten fots seilbåt. Det er her jeg føler Andrea Haugerud Hovik har lykkes – med veldig lite effekter har kunstneren funnet noe drømmende, mirakuløst-liknende.

Kortfilmen Somewhere else har ingen lyd, noe som gjør at jeg legger merke til all lyd som finnes i rommet hvor jeg ser filmen. Dette får meg til å oppsøke et stille rom, gjerne mørkt rom, hvor jeg kan se filmen eller drømmen i fred. For det er dét filmen er, en drøm, eller en beskrivelse av en drøm, og den som drømmer ligger i senga med Starwars-t-skjorte og en truse på hodet. Det er noe urovekkende med det bildet, selv om det filmes med en stødig og rolig hånd. Og det er noe urovekkende med drømmen som beskrives gjennom teksting. Om en far som mister armene sine, midlertidig, og mens han venter på å få dem sydd på igjen, kan han bare bære sin egen vekt. Denne korte teksten som vises, hadde fungert som tekst alene, men kombinert med filmen blir uttrykket enda sterkere. Selv om Andrea Haugerud Hovik ønsker å jobbe mer med filmen (nevnt i en kommentar), føler jeg at den er ferdig og fungerer slik den er nå. For all del, jeg oppfordrer til eksperimentering og utforskning, men behold begge utgavene. Og gratulerer.

Atle Håland.

Månedens trafo-talent for April : Vilde Thygesen med «Du må ikke sove»

Begrunnelsen: det rørte meg mest. Det hadde størst formfullendthet av de verkene jeg gikk gjennom rent helhetlig. Jeg fokuserte på å finne det verket som hadde en relevans utover dyktighet og at det skulle se estetisk ut, og lette etter et verk som toucher på noe i en større sammenheng, setter verket i en annen kontekst enn kunstnerens egeninteresse.

Verket «Du må ikke sove» er en plakat med utgangspunkt i et utdrag fra et sterkt dikt av Arnulf Øverland.

Jeg velger å sitere et utdrag av diktet som inkluderer setningen Vilde har tatt utgangspunkt i for å begrunne det bildet uttrykker. Noen verk er i seg selv interessante, akkurat dette øker i mening og verdi straks utgangspunktet presenteres sammen med det:

«…Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!»

Du må ikke sove, illustreres så fint med paraplyen personen på plakaten holder over hodet, som skjermer for andres skader på kroppen til mennesker og den innsatsen de revolusjonære forsøker å gjøre, men som dessverre er for gjeves; det ligger en spiddet fredsdue i bildet, og det regner patroner ned på en svart paraply. Det hele innhylles i piggtråd og forgreininger som alt til sammen utgjør et tungt, svart uvær av samvittighet.

Når jeg leste diktet sammen med verket så slo det meg hvor relevante disse bildene og ordene kan være for oss i dag også – 78 år etter at de er skrevet - vi her i det skjønne nord lar daglig en forferdelig verden gå oss hus forbi. Noen mer eller mindre bevisst enn andre. På bildet tolker jeg at vi er i en vestlig ungdom sitt hode, og ser på de handlingene mennesker begår «der ute» som fremmed, som noe som ikke angår en selv. Du må ikke ta det som en selvfølge at du har det godt, og du må ikke bare stå der og glo. Du må ikke, men du kan, og det er det de fleste av oss kommer til å gjøre når vi vokser opp.

Jeg har kåret denne plakaten som det viktigste bidraget for april først og fremst fordi det hadde et utgangspunkt og et innhold som kommuniserte noe som jeg tror det er viktig at man tar innover seg – en slags medmenneskelighet og lydhørhet for hva som foregår utenfor vestens varme, trygge vegger. At det er lov – og kanskje ganske sunt - å trekke opp rullegardinene (senke paraplyen) og titte gjennom, og kanskje dele noen tanker om det man ser der ute på den andre siden av gjerdet.

Tørr du å se dit hvor uretten rammer, og tørr du å klatre over dit hvor hvite duer faller som fluer? Hva koster det? Hva gjør denne avstanden med oss? Dette er noen av spørsmålene jeg sitter igjen med etter å ha sett dette verket, og tankene mine går også til ofrene i Nepal, som har opplevd en naturkatastrofe av et kaliber vi kan se langt etter her i Norge. Men, for bare én dag siden stilte 1500 MC-ere opp i parade mot mobbing. Ca 1500 deltok også i markeringsmøte mot antisemmitisme samme dag.

Arnulf Øverland ble selv arrestert av tyskerne i 1941 og satt selv i konsentrasjonsleir i Sachsenhausen i Tyskland. Diktet «Du må ikke sove» skrev han før dette, i 1937.

Et annet verk jeg også ønsker å fremheve er Vilde Thygesens tankekart, som også er et tankevekkende verk psykologisk - et spennende bidrag til hvordan man forstår tankekart og den indre, mentale forståelsen av sin egen psyke. Psyke og indre verden som site specific er en inspirerende og krevende øvelse som hun har gjennomført på en enkel og stilren måte i sort hvitt, hvor hun har beholdt et funksjonelt minimum av formspråket til det kjente atlas-kartet. Jeg trekker assosiasjoner til boken Remote Islands av Judith Schalansky, og er det et sted vi aldri kommer til, så er det innsiden av den andres sinn.

Ingrid Sørensen, 11.mai 2015.

Skjold er trafotalent for mars

Torborg Igland har kåret trafotalent for februar. Her er hennes begrunnelse for valget:

Jeg innrømmer det. Jeg er forført. Jeg elsker film. Og jeg er imponert.

Mange drømmer om å lage film. 19 år gamle Andries har gjort det. Det kan selvsagt gjøres så enkelt som at man tar opp mobilen og filmer en snutt eller to. Men det kan også gjøres slik Andries og teamet hans har gjort det. Man kan planlegge, skrive manus, søke penger, caste skuespillere, få låne klipperom, gjøre en avtale med et busselskap, legge på musikk og lydeffekter og mye, mye mer.

Resultatet er minigrøsseren Last Bus After Midnight. Og den virker! Lydeffekter og musikk bygger opp under spenningen. Vignett, kameravinkel, lys og lyd er proft gjennomført. Og så er det jo slik at en film ikke blir god, om ikke timingen er god. Og det blir i alle fall ingen god grøsser! Her kan vi glede oss over særdeles god timing, først og fremst takket være stram regi og god klipp.

Det er en kjent og trygg situasjon. To venninner skal ta bussen hjem. Det er mørkt og det er siste buss for kvelden, men alt virker normalt. Bussen svinger inn på holdeplassen, og de to går på. De ler litt av bussjåføren, som de synes virker merkelig, men stemningen er lett. Jentene går og setter seg og drar opp mobilen for å ta selfie. Når de skal se på bildet etterpå, ser de at det er en mann på bildet, helt bakerst i bussen. Det er bare det at når de snur seg, er han ikke der …

Man kunne kanskje ønsket seg replikker som maktet å skru opp spenningen enda et lite hakk der filmen når sitt klimaks: Den ene jenta er redd og vil ikke at de skal ta flere bilder, mens den andre vil ta ett bilde til. Motivasjonen for å ta dette siste bildet kunne kanskje vært sterkere?

Likevel, månedens trafo-talent var lett å plukke ut. Ikke fordi det ikke var mange andre gode bidrag, for det var det – til og med flere svært gode. For eksempel: Linnea Vestre (21) sine bilder, Hud, som er svært stofflige og samtidig har noe fremmed ved seg. Jeg liker også Tobias Bernander Silseths fabulerende Samtaler og Celestes (16) følsomme lepper i blyanttegningen Charlie. Eller den teatralske og politiske kollasjen Glem i går, det er en ny dag, av 20 år gamle Magnus Suungam – for ikke å snakke om månedens sterkeste utfordrer, 22 år gamle Martin Svendsens fabulerende jazzkomposisjon Nøkkelensaxjaja.

Men Last bus after midnight var den som fikk meg til å grøsse på ryggen. Og vi snakker seriøs grøssing. Når det gjelder denne månedens trafotalent, er det særlig artig å gå tilbake og lese både søknad og manus. Prosjektet begynte – i det minste her på trafo.no – for fem måneder siden.

Vi krediterer hele teamet – og, ja, vi sitter selvsagt til rulleteksten er ferdig ;)
Regi: Andreas Kløfta Nilsen
Produsent: Bjørnar K. Grønhaug (Felles Film)
Foto: Anders Rudseter
Redigering: Anders Rudseter
Fotoveileder: Hilde finnseth (Felles Film)
B-foto: Stian Pendrup
Fotoassistent: Markus Erikstad
Lydopptak, lyddesign og lydmiks: Plosiv v/Marius Ytterdal og Thomas Alf Holmemo.
Lydassistent: Irmelin Løse
Klipper: Anders Rudseter
Kostyme og maske: Agnete Bjerknes
Mask assistent: Nina Reklev
Lyd: Universal Sound
Lys: Anders og Hilde Finnseth
Innspillingsleder: Christina Svien (Felles Film, som også har også stilt klipperom til disposisjon)
Casting: Andreas Kløfta Nilsen og Christina Svien
Catering: Bjørnar K. Grønhaug
Produksjonsassitenter: Christoffer Dynna og Jesper Sandvoll
Jente 1: Thale Evenrud
Jente 2: Laura Marie Neal
Creepy man: Tony Nilsen
Bussjåfør: Tom Arne Bjørndal

Jepp. Så mange må til for å lage tre og et halvt minutt med film. Ekstra hyggelig er det jo at Andries fikk 6000 trafokroner i prosjektmidler til filmen, og at vi nå ser resultatet av tildelingen.

Fortsett å lage film! For dette var bra.

Kåret til Trafotalent av forfatter Monica Isakstuen:

Klikk. Klikk, klikk. Klikk-klikk-klikk-klikk. Klikk. (Lyden av meg som blar gjennom arbeidene deres på kveldstid i januar. Legg til overraska smil og imponerte sukk, så har vi hele bildet.) Jeg skylder dere en stor takk, alle sammen, for jammen er det mye fint som lages her inne. Rettelse: der ute. Dere som viser arbeidene deres på Trafo.no sitter spredt over hele landet. Dette nettstedet er en boltreplass, et atelier, en visningshall og et laboratorium for alle dere som holder på med noe dere har glede av og lyst til å vise fram. I disse talent- og realityprogramtider er det befriende at slike steder finnes. Både for deres del, vår del og for kunstens del. For veiene til et liv som kunstner er mange, og veldig få av dem går via tv-skjermen. Men jeg tror de seneste åras talentprogrammer- og konkurranser har skapt litt forvirring. Man kan jo nesten få inntrykk av at det ikke er noen vits i å holde på med det du liker, dersom du ikke vinner førstepremien (eller i det minste gjør ditt beste for å bli en god nummer to) i beste sendetid foran én million tacotyggende nordmenn.

Man kan også få inntrykk av at det ikke finnes andre kunstformer enn de som kan utøves foran de nevnte dommerpanelene. Vi vet at det er feil. For hva med å fotografere, skrive, tegne, komponere musikk, delta i en performance eller lage en videoinstallasjon? Og hva med å logge seg inn på et nettsted hvor du kan få umiddelbare tilbakemeldinger fra andre dedikerte medlemmer, proff veiledning og mentorhjelp – og kanskje til og med litt økonomisk støtte med på veien?

Uten å ta for store ord i munnen, tør jeg påstå at mentorer og gjestementorer på Trafo.no, er blant landets heldigste kunstnere. Ved å følge med her inne, får vi en stadig påminnelse (dersom vi kom i skade for å glemme det, for det gjør man jo innimellom) om hva som er viktigst: Å prøve seg fram, uten omverdenens forventning om å bli best i verden med det første. Å utforske nye retninger, kunstformer og ikke minst – seg selv.

Når alt dette er sagt, skal vi ikke være redde for å trekke fram de virkelig gode arbeidene. I januar har jeg særlig frydet meg over tankestrømmene til Katja Gujord, den lekne men urovekkende kollasjkunsten til Taudalpoi, Stine Veronica Friis Hals´ presise og alltid like forfriskende tekster og Victoria Magelssens akvarelltegninger. Men dere. Hadde jeg hatt en million paljetter, ville jeg kastet dem høyt opp i lufta nå: For aller mest tid har jeg brukt på å sitte og studere Sara Westergaard Karlsens gnistrende gode akvarell Quick – Before We Grow Old. Dette fargesprakende og uttrykksfulle kunstverket ble lagt ut tidlig i januar (men er faktisk datert juni 2014), et par dager før det grufulle terrorangrepet i Paris, der flere av tegnerne i satiremagasinet Charlie Hebdo ble skutt og drept. Jeg kan ikke si annet enn at denne hendelsen påvirket mitt blikk på verket. Fra lek med farger og pensler, sto vi overfor hevn og vanvidd. Før 7. januar fikk bildet meg til å tenke på en ung, lett rødhåra David Bowie med munnen på vid gap, det frekke blikket og det unge livsbejaende skriket som brøler at du må skynde deg før du blir gammel, les: før det er for seint. Eller den nonsjalante og energiske livsinnstillingen man bare kan tillate seg når man er 17 år men allerede en djevel til å lage kunst av akvarellfarger og kullstift, eller som Pulp synger; We are young, we are free. Kvelden etter den blodige massakren tolket jeg plutselig Karlsens bilde i et annet lys, nå var det selve livskraften, stemmen og (den ungdommelige) selvstendigheten som skulle holdes nede. Guttens JA eller guttens NEI måtte utslettes, der jeg hadde sett freidighet og styrke så jeg resignasjon og frykt, der jeg hadde sett to fingre mot tinningen i et tullende gest, så jeg nå en drepende kule, skutt gjennom det hele; farger, form, stemme, hode, liv.

Sara Westergaard Karlsen har skapt et bilde som forandret seg foran øynene mine (kanskje også foran dine), et bilde som speilet både livet og verden i denne januarmåneden, og som jeg ble så fascinert av at jeg faktisk lastet det ned som skjermsparer. Jeg tror det er det som kjennetegner god kunst. Noe vi vil ha med oss videre. Streken og strøkene er sterke og levende, det smeller i farger, det er animert og vilt og helt virkelig på én gang. Et sant kunstverk. Leve penslene, leve fantasien, leve ytringsfriheten. Gratulerer som månedens Trafotalent, Sara, jeg håper du aldri lar deg temme!

Monica Isakstuen