Trafotalent

Bildet er av et kompleks boligblokker. Synsvinkelen er fra en veranda. Vi ser
over til verandaene til venstre for oss, ned på en vei og over på blokkene på
den andre siden. På verandaene til venstre henger det handduker og laken. Det
står en frisk plante på verandaen nedenfor, allikevel er det som om området er
helt forlatt. Det er ikke et menneske her. Alt er liksom støvet ned. Stille.

Dette er et bilde som handler om det som kommer før eller etterpå, og selv om
disse boligblokkene kunne vært hvor som helst i verden, brakte det meg rett
tilbake til Sør-Libanon sommeren 2006. Jeg var der etter at israelske fly
hadde bomber store boligområder sønder og sammen. I nærområdende der blokkene
fortsatt stod inntakte, var det tomt for folk. De hadde rømt til slektninger
på landet, opp i fjellene.

Senere, da opprygddingen var i gang, fant man klær, sko, koraner, lekedyr,
familiebilder mellom ruinene. Kanskje er det det at blokka på den andre siden
av “vår” veranda ikke er ferdig, de har hverken vinduer eller dører, som gir
dette bildet denne foruroligende stillheten og følelsen av katastrofe. En
følelse av å være et før, eller et etter.

Det er humanitet, etikk og estetikk i et og samme bilde. Slik opplever jeg
det.

Dessuten er bildet, som de fleste av hardmongo sine bilder denne måneden
teknisk og kompositorisk gode. De har også en egenstemme. Det er som om de
kommer fra en verden som både er og ikke er. Slik underliggjør de slik god
kunst skal, og får meg både til å føle og tenke.

Med andre ord: Overbevisende, sobert, dystert, tankevekkende og enkelt.

TrafoMentor Tale Næss

Dette verket er stemt frem av medlemmene til konkurransen om tittelen Årets
TrafoTalent 2007 som kåres under Trafofestivalen i Kristiansand 1. - 3.
februar.

Jeg er altså da spurt om å plukke ut vinneren for november måned i denne
konkurransen. Det er viktig å huske på at opplevelser av kunst er subjektivt -
alle opplever den på sin måte. Så det er godt mulig at andre har fått sterkere
oppplevelser med andre prosjekter og ville valgt ut noe annet enn det jeg har
gjort. men siden jeg er blitt spurt om dette, så kommer min mening her.

Som vinner av novembers trafo talent konkuranse vil jeg velge ut
“eikepuddelen” av Lillit.

Selv er jeg musiker og kan ikke gi en veldig dyptpløyende og spesialfaglig
begrunnelse for nøyaktig hvorfor jeg ble så fascinert av akkurat
“eikepuddelen”. Det ser bare rett og slett utrolig kult ut og gir meg et kick!
Original ide!

Men når jeg tenker etter, er det noe ved det groteske å dele et dyr i to og å
la det levende, avkledd (barbert) og nesten skadefro stå å pisse. Bildet kan
med det si noe politisk, noe psykologisk eller noe emosjonelt. eller det kan
bare være rart og morsomt!

Dette ser litt ut som en avistegning, derfor får jeg assosiasjoner til et
politisk budskap, noe jeg synes er kult. Man kan for eksempel trekke
sammenligninger mellom hunden og samfunnet, eller makteliten i samfunnet, og
da kan dette bildet bli ganske provoserende, mangefasettert og rett og slett
sterk kost.

For meg ser det ut som en akvarelltegning, noe jeg selv synes var utrolig
vanskelig å få kontroll på da jeg en gang gjorde slikt på skolen. Rent teknisk
virker dette vanskelig å få til, og dermed godt gjort.

Hanne Hukkelberg

Dette verket er stemt frem av medlemmene til konkurransen om tittelen Årets
TrafoTalent 2007 som kåres under Trafofestivalen i Kristiansand 1. - 3.
februar.

Først og fremst: det var mange som hadde lagt ut bra saker her. Jeg hadde over
tyve sterke verk på lista for nærmere vurdering. De 7 verkene som kom på
kortlista mi finner du under mine favoritter. Hver av dem fortjener
oppmerksomhet, syns jeg.

Men månedens talent måtte bli Brenda, med bildet “a drop of light in a world
of shadows”.

En nydelig tittel, helt i samsvar med bildets estetikk, ei fint utført studie
i gråtoner av søvn og sensualitet. Det kan tolkes som spedbarnlig uskyld og
sensuell kvinnelighet på samme tid, noe som gir det en fin spenning. Det er
lavmælt og vakkert, og ladet med deilig positivitet. Dette et bilde jeg gjerne
ville ha på veggen, ikke bare fordi det er vakkert, men fordi det løfter frem
noe ved det menneskelige som er lett å miste av syne.

Trafo-mentor Tomas HV Mørkrid

Akk, tenkte jeg, kjærlighet igjen, og begynte å lese motvillig ivei. Et større
sammelsurium av klisjeer, halvsannheter og følerier skulle man lete lenge
etter. Hmm ja: noen interessante observasjoner om samfunnet, om at kjærlighet
også er sosial betinget. Dessuten skriver du om dop og alkohol blandet med
kjærlighet og begjær. Du har driv i skrivestilen din. Du antyder, så hopper du
videre til neste tankegang. Jeg blir urolig av å ikke vite: Hvem er han, hvem
er jeg-fortelleren, hvorfor? Ja, hvorfor?. Du gir meg innblikk i jeg-
fortellerns liv ved at jeg-fortelleren tar avstand fra seg selv. Du har evne
til å la hovedpersonen se seg selv utenifra, vevd inn i sin sårhet og altid
med sin klare dom om at dette er klisjer.

Ditt bidrag klarte jeg ikke å glemme og tenker at det er flere som har godt av
å lese det.

Gratulerer!

Trafo-Mentor Anne-Britt Rage

Bildet “Amfi” av “photjmk” har eit nesten abstrakt uttrykk, der spelet mellom
mørke og lyse flater er det dominerande. Kontrastane mellom desse flatene
formar eit perspektiv som både lokkar ein innover i bildet, og vidare utover
bildekanten. Eg vel dette bildet først og fremst på grunn av måten han nærmar
seg motivet på, ikkje på grunn av den tekniske kvaliteten. Fotografen skaper
her eit rom for refleksjon ved å velja ut eit enkelt motiv, og gå tett innpå.
Han har eit blikk for å abstrahera og underleggjera det kjente, slik at ein
ser det på nytt. Ein kan og finna dette att i andre bilde han har lagt ut, men
tydelegast er det i “Amfi”.

Her viser han eit talent for å laga poesi av linjer, lys og skugge. Eg håpar
at han vil utvikla dette vidare.

Trafomentor Odveig Klyve

Det var mange gode bidrag denne måneden, men bare ett kunne bli kåret til
månedens Trafotalent juni 2007, og det ble denne gangen Livsfarts

bidrag Musikk etter tegn.

På selvlagd instrument spiller han etter et system som gjør tegn om til tall
mellom en og seks. Tallene representerer hver av de seks strengene på
instrumentet. Tegnene er hentet fra tilfeldige kort i et kartotek og så
oversatt til “noter”. Det er en fin måte å forsøke å finne et system, eller en
harmoni i tilfeldigheter. Den dempede belysningen og stearinlysene under
performancen gir et preg av mystikk og lar tankene mine gå til den greske
filosofen, matematikeren og også mystikeren Pythagoras som oppdaget forholdet
mellom harmoniske toner i musikken.

Instrumentet som Livsfart spiller på er vel verd å se nærmere på. Det er lagd
av enkle materialer, og på ekte DIY-vis (do it yourself) har han gjort det
mulig å stemme det! Han kan stramme eller slakke strengene ved hjelp av
tvinger.

Trafo-Mentor Jorann Abusland

PS: Se også følgende bidrag, som hører til samme prosjekt:

http://www.trafo.no/arena/livsfart/13423

http://www.trafo.no/arena/livsfart/13425

http://www.trafo.no/arena/livsfart/13424

polarseal bidrar med en rekke foto ved
trafo.no. I ett av bidragene fra april måned lar hun oss vite om opprinnelsen
av brukernavnet sitt gjennom fortellingen av en anekdote.

Samtidig legger hun ut spor til sin egen nettside.

Bildet jeg plukket ut viser en situasjon der mange av elementene og posituren
til personen i midten kan virke tilfeldige. Rommet hun befinner seg i er
åpenbart et privat rom, muligens hennes eget. Kvinnen ser imot et objekt på
bordet mens vi kan oppdage referanser ved betraktningen av plakaten i
bakgrunnen. Det dukker opp spørsmål rundt kroppen og spørsmål om identitet.
Hvem er personen og i hvilket forhold står hun til objektene i rommet? Fargene
i bildet fungerer gjennom sin fordeling og en rekke flotte kontraster og gjør
at jeg kan oppholde meg ved dette bildet, ved å utforske dets innhold og
betydning.

polarseal oppdager, samler og
visualiserer det som er av betydning for henne.

Noen av bildene kan virke som visuelle notater, som dagbok, der innsyn i
tankegangen og oppdagelsene for meg er viktigere enn det enkelte bilde. Det er
utstrålingen bildene har til felles som interesserer meg her: at hun tar meg
med i en visuell, dels foruroligende verden.

Hun understreker det hun finner gjennom inngrep og iscenesettelser. Dette
skiller hennes arbeid som ligger nært reportasje- fotografi fra en ren
dokumentarisk framgangsmåte. Det gir arbeidene et personlig preg.

Komposisjonene og belysningen kan derimot virke tilfeldige og uperfekte, noe
som også virkeligheten kan sees på som. Dette reflekterer hun åpenbart.

Gjennom dette bevisste valget unngår bildene å være lett vurderbare. De kan
ikke fullstendig bedømmes etter de tradisjonelle formal- kompositoriske
kriteriene.

Merkelig nok er det allikevel fargene som spiller en viktig rolle. De
beskriver mindre bildenes rom enn objektene og materialet. Det er også de
komponerte fargene som fanger øyet mitt og som holder oppmerksomheten ved
bildet. De gjør bildene samtidig spesifikke for henne.

polarseal sine foto etterlater et
inntrykk hos meg og en stemning som jeg ikke blir ferdig med så lett. Hvorfor
fungerer de egentlig? De stiller meg interessante spørsmål uten å forklare, og
de gir meg innsyn i hennes måte å se, å tenke visuelt og å ta stilling til
verdenen.

Andre Tribbensee, mentor

Jeg valgte meg storbyepos av eirikws først og fremst fordi det er vakkert
skrevet på nynorsk, og fordi det hadde noen bilder som ikke var ukjente for
meg, men som jeg syntes funket så fint allikevel. Dessuten er ikke diktet
skrevet for å være lettfattelig og lettlest, men det er et dikt som inviterer
deg til å komme inn og tolke, se på bildene og lage nye betydninger ut av dem
selv.

Diktet er preget av nostalgi; Øst-Berlin og tilbakelagte reiser. Svunne tider
i europeiske storbyer. Samtidig trer noen bilder fram: sola som siver gjennom
ribbein, ulvehyl og drageild. Kjærlighet som spruter som ild utover en by. En
blanding av gamle myter og nylige hendelser fra en reise gjort for et par år
tilbake. Diktet har også flere litteratur-referanser, blant annet til Celines
“Reisen til nattens ende”, Tor Ulven og den romerske myten om hvordan Roma ble
grunnlagt.

Eirikws har klart å skape et helhetlig dikt. Det kommuniserer som en helhet av
bilder som en ikke nødvendigvis finner en umiddelbar sammenheng i. Derfor blir
det spennende å lese det flere ganger, og det fins flere tolkningsmuligheter.

Trafo-mentor

Mirjam Kristensen

Blant flere perler har jeg valgt ut en forfatter med et dikt som månedens
TrafoTalent. Det er en tilsynelatende liten tekst, men den er allikevel så
stor at den gjerne kunne vært trykt på et tusentalls t-skjorter og solgt i en
kleskjede. Eller på store bannere med god utsikt fra alle lyskryssene i alle
landets storbyer. Eller på langsiden av alle ekspressbussene og billig-flyene
til syden.

De tolv ordene til Skog-Alf ville tålt det, vekten av oppmerksomheten fra
mange, mange mennesker. Les selv;

knappe tre linjer om kulde

kontrastene
som sommersneen
legger igjen på badegulvet

Her er ingen klisjeer, ikke et ord er overflødig. Setningene (eller linjene)
og ordene får en ny og overraskende betydning for hver gjennomlesning. De
tåler refleksjon og tolkning. De er stødige, meningsbærende og velfunderte.
Det lille diktet virker ved første øyekast slentrende og tilfeldig, men ved
neste både velkomponert og velfundert.

Vi blir allerede fra første linje (tittelen) spilt et puss. Forfatteren
forteller oss eksplisitt at dette er “knappe tre linjer om kulde”. Men når du
leser resten av teksten, forstår du at her ligger det noe mellom linjene. Her
er ikke alt som det skal være.

Sommersneen? Hva er det? Det faller ikke snø på sommeren, gjør det? Eller er
det et annet fenomen forfatteren ønsker å beskrive? Er sommersnøen noe annet
et vintersnøen? Disse spørsmålene leder oss tilbake til tittelen. Er dette
virkelig en tekst om kulde - den kulden som får oss til å hutre og fryse, og
puste frostskyer om vinteren? Eller er tittelen myntet på en annen type kulde
- en type følelsesmessig kulde som gjør at snøen som faller i dag ikke lenger
er vintersnø, men sommersnø?

For det er nettopp det lille, men overraskende og poetiske ordet ‘sommersneen’
som får meg til å stusse. Om ikke snøen er det den alltid har vært, så er
kanskje heller ikke kulden det? Og det er i ordet ‘kontrastene’ nøkkelen
ligger. Legger snø igjen kontraster? Er ikke snøen bare hvitt krystallisert og
frossent vann som fordamper når den smelter? Nei, ikke i dag, dessverre. I dag
er gjerne snøen både våt og skitten.

Og med badegulvet så peker Skog-Alf på sammenhengen. Vi vil ha det så
behagelig som mulig, gjerne med varmekabler i både badegulv og fortau, for å
holde varmen om morgenen og smelte bort snøen så snart den har falt. Vi
forbruker som aldri før. Og her ligger kanskje kulden, mot våre medmennesker
og naturen. For forbrukersamfunnet har sin pris. Blant annet i form av
sommersnø som legger igjen kontraster når den smelter.

Gratulerer Skog-Alf. Du har maktet å sette ord på de små detaljene som vitner
om de virkelige store og dystre sammenhengene.

Og til alle Trafo-medlemmer; tekst oppleves ofte krevende, men det gjør gjerne
interessante bekjentskap.

Ha en fin dag.

Trond Arntzen, 5/2-2007

so9a presenterer sitt arbeide “Paper monster” og blir dermed valgt ut til
månedens TrafoTalent.

Det gjelder et bilde med tekst som viser et objekt - åpenbart snekret sammen
av refuserte forpakningsmaterialer - som gjenbrukes til å konstruere en liten
skulptur. Skulpturen minner meg om en robot, et inntrykk som støttes gjennom
at det brukes strekkode og datapreget skrifttype i bildets tittel. Vi snakker
nemlig både om et bilde og om en skulptur.

Roboten er fotografert fra en vinkel som ligger litt lavere enn dens øyehøyde.
Den blir til betrakterens posisjon som må se opp til robotens ansikt.
Skikkelsen bærer noen menneskelige trekk gjennom rudimenter som minner om
armer og bein, og særlig gjennom ansiktets sinte uttrykk. Det er interessant å
oppdage hvor lite som skal til for å framkalle uttrykk av liv gjennom en
gjenstand satt sammen av dødt søppel. Selv om objektet virker grovt montert,
så har skulpturen en presisjon som gjør at vårt sanseapparat tolker figurens
kroppsspråk som en aggressiv og truende holdning. Det stiller meg mindre
spørsmål om figurens intensjoner enn om hvordan og på hvilke grunnlag vi
egentlig tolker menneskelig uttrykk. Innebygde mekanismer vi har til felles
med steinaldermennesker og dyr, gjør at vi automatisk reagerer emosjonelt.
Skulpturen avslører oss altså muligens som primitive automater som reagerer
emosjonelt på nøkkelsignalene som går ut fra et lite, primitivt søppelobjekt.

so9a velger en røff stil med åpenbart rask, men kontrollert gjennomførelse.
Dette kommer også til syne i bearbeidelsen av noen av sine andre motiver. For
so9a er dette den riktige metoden; sivilisasjonskritikk og en smule opprør
svinger med når vi får se at so9a har noe å skjule. Det ufrivillige
TrafoTalent so9a viser med sitt kraftige uttrykk sans for både det
tredimensjonale og for bildenes verden.

“Paper monster” har potensiale, gjennom at det kan betraktes lenge og en kan
fordype seg i endeløse spørsmål om hva bildene kan gjøre med oss, hva som
skiller dem fra materielle objekter; spørsmål om menneskenes og maskinenes
eksistens og hva det egentlig er som utgjør livet.

Andre Tribbensee, mentor